Pårørende

[ebra]

Hei

Jeg er en jente, gift med verdens beste mann som desverre lider av alvorlig depresjon. Han ble i høst innlagt, frivillig på psykiatrisk sykehus hvor han gikk gjennom en runde med 8 tøffe ect behandlinger.Han ble utskrevet etter en mnd. og har nå et godt støtteapparat rundt seg med psykiater ,en dyktig fastlege og en kone som ønsker å være der for han. Det er en stor påkjenning å være pårørende, jeg er alltid redd for å gjøre, si de gale tingene så han får nok en nedtur. Samtidig er jeg fryktelig sliten da jeg også har fire barn som trenger min oppmerksomhet, så det hender jeg eksploderer og sier i fra om at livet også må dreie seg om andre ting enn han og hans behov. Det er lite hjelp og få for pårørende. Det er også

få artikler, bøker om temaet. Jeg har surfet på internett i timesvis men uten å lykkes. På sykehuset fikk jeg på den ene siden beskjed om at det var min mann som skulle behandles, ikke jeg, og på den andre siden fikk jeg beskjed om at jeg var den viktigste kilden for han til å bli frisk igjen, så hvis jeg gikk ned med flagget ville dette få alvorlig konsekvenser for min mann. Kan du /dere gi meg noen råd om hvordan håndter en tøff hverdag med en som er psykisk syk (han blir stadig bedre, men det tar jo tid) Kan dere eventuelt tipse meg om artikler, bøker som kan hjelpe meg?

[Helmi]

Hei!

Her er et par linker der du kan finne noe av interesse:

Landsforening for pårørende innen pyskiatri:

http://tenowa.com/lpp/

Rådet for psykisk helse:

http://www.psykiskhelse.no/

Stiftelsen psykiatrisk opplysning:

http://www.psykopp.no/indexf.html

http://www.mentalhelse.no/

http://www.depnet.dk/

[Mimmy]

Du kan også be om egne støttesamtaler hos psykolog/psykiater/klinisk sosionom/psyk.sykepleier. Det

bør være noen som kjenner til hva mannen din har gått igjennom, så det enkleste er å spørre mannen din om å spørre den han går i terapi hos. Dette er noe du kan ha krav på, ettersom jeg har forstått.

[Trist Bompibjørn]

Så er man i samme båt da. Kona befinner seg akkurat nå på en avdeling med låste dører. For n'te gang.

Og ja, som deg har jeg hørt det ganske mange ganger. Jeg er visst konas største resurs, og de ansattes største plage. Det er ett eller annet med teori og praksis som ikke klaffer helt.

Har selv hatt noen fellestimer, "familieterapi" eller hva de nå kaller det, ikke altid like vellykket. De fleste timene har jeg følt meg mer som en informant eller kanskje tyster(?) til behandler enn egentlig en aktiv part. Akkurat denne typen møter er ikke noe å anbefalle, de gjør bare vondt værre.

Men i det siste har jeg vært med på noen møter med en kognitiv terapaut, og der har jeg faktisk kunnet hente en del vettug. Fokuset ligger mye mer på et "pårørende-vennlig" plan enn dynamisk terapi ligger på, dvs de er mer opptatt av de små praktiske gjøremålene som kan bedre situasjonen. Anbefalles å prøve å kontakte noen som driver med det.

Har prøvd å lese noen bøker også, men med lite hell. De fleste bøker handler enten om noens møte med psykiatrien eller om svært proffesionaliserte forhold - noe som ikke er spesielt gunstig for noen i vår situasjon. Vi skal være pårørende, ikke behandlere. Kan dog anbefalle en del hefter som Psykopp har laget, de er svært konkrete og informative - og beregnet lest av pårørende. Sjekk dem ut på http://www.psykopp.no

Ellers er det beste rådet man kan gi nettopp det at du må huske å ta vare på deg selv. Lett råd å gi, så godt som umulig å etterleve. Men prøv alikevel, trenger ikke være så mye bare du får litt tid for deg selv.

Lykke til!

[ebra]

Så er man i samme båt da. Kona befinner seg akkurat nå på en avdeling med låste dører. For n'te gang.

Og ja, som deg har jeg hørt det ganske mange ganger. Jeg er visst konas største resurs, og de ansattes største plage. Det er ett eller annet med teori og praksis som ikke klaffer helt.

Har selv hatt noen fellestimer, "familieterapi" eller hva de nå kaller det, ikke altid like vellykket. De fleste timene har jeg følt meg mer som en informant eller kanskje tyster(?) til behandler enn egentlig en aktiv part. Akkurat denne typen møter er ikke noe å anbefalle, de gjør bare vondt værre.

Men i det siste har jeg vært med på noen møter med en kognitiv terapaut, og der har jeg faktisk kunnet hente en del vettug. Fokuset ligger mye mer på et "pårørende-vennlig" plan enn dynamisk terapi ligger på, dvs de er mer opptatt av de små praktiske gjøremålene som kan bedre situasjonen. Anbefalles å prøve å kontakte noen som driver med det.

Har prøvd å lese noen bøker også, men med lite hell. De fleste bøker handler enten om noens møte med psykiatrien eller om svært proffesionaliserte forhold - noe som ikke er spesielt gunstig for noen i vår situasjon. Vi skal være pårørende, ikke behandlere. Kan dog anbefalle en del hefter som Psykopp har laget, de er svært konkrete og informative - og beregnet lest av pårørende. Sjekk dem ut på http://www.psykopp.no

Ellers er det beste rådet man kan gi nettopp det at du må huske å ta vare på deg selv. Lett råd å gi, så godt som umulig å etterleve. Men prøv alikevel, trenger ikke være så mye bare du får litt tid for deg selv.

Lykke til!

Kjære Triste Bompibjørn

Takk for ditt svar. Det var både trøstende og informativt. Har ikke hatt kontakt med noen som er i samme situasjon som meg. Ikke rart du er trist. Kjenner godt igjen følelsen. Det er så mange tunge og trist tanker som svirrer i hodet der man sitter om natten og ikke får sove. Jeg håper at det går bra med dere, og at du holder ut, selv om jeg vet det er en tøff kamp. All respekt for deg.

Lykke til