gira og patetisk

[Gjest tod]

Jeg er fortsatt i en snodig stemning, har problemer med å sitte stille og å sove. Når jeg er hjemme springer jeg bare rundt og plystrer, men kjeder meg fort og føler behov for å være sammen med folk hele tida. Nå har folk begynt å bemerke at jeg virker ufattelig stressa og at jeg prater så fort at de ikke skjønner hva jeg sier. Jeg er jo klar over dette selv, men jeg klarer bare ikke å sitte rett opp og ned. Jeg gjør det ikke hele tida, jeg kan også parte normalt, men så girer jeg meg opp over noe og det ene ordet tar det andre og så kommer jeg med lange utbasuneringer om noe.

Er i og for seg i godt humør, men det er noe snodig over det, noe drevet og desperat, jeg har ikke akkurat funnet en lykkelig ro. Da jeg snakka med psykologen på tirsdag bemerka hun at jeg virka veldig urolig, hun mente jeg var 'litt manisk'.

Gjør selvdestruktive og impulsive ting også. Da jeg var ute å går trodde jeg noen harry fyrer kom med en slengbemerkning til meg og jeg ga dem fingeren, dermed fulgte de etter meg ut av kebabsjappa og gjennom gatene, en liten kraftig fyr og en høy faen. De ropte at jeg skulle stoppe, forlangte en forklaring på at jeg hadde gitt dem fingeren. Jeg sa at det var fordi jeg ble jævlig forbanna pga den slengbemerkninga. Da påsto de at de ikke hadde gjort det. Veit da faen jeg, mulig det var sant, at jeg misforsto. Jeg fikk i hvert fall ikke bank. Men da jeg kom hjem hadde jeg en sånn vanvittig tomhetsfølelse at jeg tok ei ølflaske og knuste den mot kjøkkenbenken og skar opp armen min den del. Faen, jeg har ikke gjort noe sånt på lenge, fatter ikke hvorfor jeg skulle gjøre det nå, jeg er jo ikke deprimert nå.

Denne skjæringa irriterer meg noe jævlig, føler også at det er noe manipulativt ved den: hvis jeg forteller den til psykologen blir det det samme som å si: se hvor syk og føkka jeg er, du må ta vare på meg. Det er patetisk.

Jeg ser jo selv at jeg har noen symptomer på hypomani, all denne pratinga og uroen, men samtidig gjør jeg jo disse selvdestruktive tingene, så det stemmer jo ikke. Lurer på faen det er som feiler meg egentlig?

[soleil]

Det høres ut som du er hypoman.

Det trenger ikke være noe motsetningsforhold mellom å skade seg og å være hypoman.

Går du på stemningsstabilisator? (Litium, Tegretol, Orfiril. Lamictal?)

Antidepressiva kan utløse hypomani hos noen..

Prøv å finn andre utveier enn å skade deg selv.

En skikkelig boksepute hadde vært tingen når det renner over!

[newbii]

!! Du beskriver meg perfekt jo!! Det er 100 % sånn jeg har det! Havner i bråk en gang i uka jeg p.ga sånne dumme ting. Jeg har gått på orfiril 1 mnd. nå, men jeg er fortsatt "gal".

Er det hypomani? Hva er det egentlig?

[Gjest tod]

!! Du beskriver meg perfekt jo!! Det er 100 % sånn jeg har det! Havner i bråk en gang i uka jeg p.ga sånne dumme ting. Jeg har gått på orfiril 1 mnd. nå, men jeg er fortsatt "gal".

Er det hypomani? Hva er det egentlig?

Veit ikke helt om det er hypomani for min egen del, veit bare at jeg føler meg vanvittig gira og drevet stort sett hele tida nå. Hyopmani er en form for mild mani, det er vel mer et symptom enn en diagnose.

[Gjest tod]

Det høres ut som du er hypoman.

Det trenger ikke være noe motsetningsforhold mellom å skade seg og å være hypoman.

Går du på stemningsstabilisator? (Litium, Tegretol, Orfiril. Lamictal?)

Antidepressiva kan utløse hypomani hos noen..

Prøv å finn andre utveier enn å skade deg selv.

En skikkelig boksepute hadde vært tingen når det renner over!

Jeg trodde man skulle være skikkelig happy hvis man var hypoman. Det kan jeg forsåvidt være, men på en merkelig drevet måte, som om jeg har en gjeng sprø ville sommerfugler i magen og i lungene som gjør at jeg ikke kan sitte stille. Jeg er også alt for direkte med folk, sier ting som kanskje sårer dem og veldig private greier om meg selv, det fører jo heller ikke til happiness på sikt.

Går ikke på stemningsstabiliserende og har heller ikke tenkt å gjøre det. Er i ferd med å trappe ned cipramil (snart ferdig) så det er vel neppe de som har utløst dette heller.

[soleil]

Jeg trodde man skulle være skikkelig happy hvis man var hypoman. Det kan jeg forsåvidt være, men på en merkelig drevet måte, som om jeg har en gjeng sprø ville sommerfugler i magen og i lungene som gjør at jeg ikke kan sitte stille. Jeg er også alt for direkte med folk, sier ting som kanskje sårer dem og veldig private greier om meg selv, det fører jo heller ikke til happiness på sikt.

Går ikke på stemningsstabiliserende og har heller ikke tenkt å gjøre det. Er i ferd med å trappe ned cipramil (snart ferdig) så det er vel neppe de som har utløst dette heller.

Jeg syns det høres ut som du er en mellomting mellom hypoman og manisk.

Det er slitsomt både for deg selv og de rundt.

Jeg har vært manisk og var både redd og ulykkelig samtidig.

Du er ikke redd for å bli psykotisk nå, da?

Det kan fort tippe over når en har et slikt tempo som du har nå.