hvorfor...

[Gjest minnien]

jeg vet ikke hva som feiler meg. Jeg har slitt litt med anorexi/bulimi i en kort periode på noen mnd, men fikk støtte og kom meg ut av det. Nå tror de som visste det at alt er helt fint, og det virker som om de ikke bryr seg lenger. Pointet mitt var vel egentlig ikke at jeg skulle ha oppmerksomhet, men det ble bare sånn. Men nå føler jeg meg så alene. Familien krangler, jeg krangler med venner, og føler meg bare ikke bra. Har lyst å begynne igjen, ha den kontrollen over maten som jeg hadde, det var deilig. Bli tynn, skikkelig tynn, så kan alle misunne meg for hvor tynn jeg er...men egentlig vil jeg ikke inn i helvetet igjen, det er så slit. Alle begynner å mase, og det er enda mer slit. Vil bare at ingen skal bry seg, men samtidig vil jeg at de skal legge merke til meg. er jeg sinnsyk? Noen som har det som meg?? Jeg vet ikkke noe lenger....vil bare vekk, langt vekk....der alt er fint...

[Gjest minnien]

jeg vet ikke hva som feiler meg. Jeg har slitt litt med anorexi/bulimi i en kort periode på noen mnd, men fikk støtte og kom meg ut av det. Nå tror de som visste det at alt er helt fint, og det virker som om de ikke bryr seg lenger. Pointet mitt var vel egentlig ikke at jeg skulle ha oppmerksomhet, men det ble bare sånn. Men nå føler jeg meg så alene. Familien krangler, jeg krangler med venner, og føler meg bare ikke bra. Har lyst å begynne igjen, ha den kontrollen over maten som jeg hadde, det var deilig. Bli tynn, skikkelig tynn, så kan alle misunne meg for hvor tynn jeg er...men egentlig vil jeg ikke inn i helvetet igjen, det er så slit. Alle begynner å mase, og det er enda mer slit. Vil bare at ingen skal bry seg, men samtidig vil jeg at de skal legge merke til meg. er jeg sinnsyk? Noen som har det som meg?? Jeg vet ikkke noe lenger....vil bare vekk, langt vekk....der alt er fint...

[Gjest svak]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver...

jeg vil så gjerne bort her fra..

men jeg vil så gjerne ha kontakt med noen som har gått igjenom eller i det minste vet hvordan det er...

tanken på å bli så tynn at folk misunner meg, den brenner...men samtidig vil jeg ikke igjenom alt styret..foreldre og venner maser om mat, men jeg føler at de ikke forstår noen ting. har til og med hintet fram til en lærer om mitt problem med mat,men samtidig som jeg vil at læreren skal bli oppmerksom på det vil jeg egentlig ikke at hun skal bry seg.

jeg føler meg så alene midt i alt dette...

[Gjest svak]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver...

jeg vil så gjerne bort her fra..

men jeg vil så gjerne ha kontakt med noen som har gått igjenom eller i det minste vet hvordan det er...

tanken på å bli så tynn at folk misunner meg, den brenner...men samtidig vil jeg ikke igjenom alt styret..foreldre og venner maser om mat, men jeg føler at de ikke forstår noen ting. har til og med hintet fram til en lærer om mitt problem med mat,men samtidig som jeg vil at læreren skal bli oppmerksom på det vil jeg egentlig ikke at hun skal bry seg.

jeg føler meg så alene midt i alt dette...

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver...

jeg vil så gjerne bort her fra..

men jeg vil så gjerne ha kontakt med noen som har gått igjenom eller i det minste vet hvordan det er...

tanken på å bli så tynn at folk misunner meg, den brenner...men samtidig vil jeg ikke igjenom alt styret..foreldre og venner maser om mat, men jeg føler at de ikke forstår noen ting. har til og med hintet fram til en lærer om mitt problem med mat,men samtidig som jeg vil at læreren skal bli oppmerksom på det vil jeg egentlig ikke at hun skal bry seg.

jeg føler meg så alene midt i alt dette...

Kjære - svak! Du er ikke alene om dine ambivalente, til dels kaotiske tanker. Det er kjent at mange som sliter med en form for sf føler at de dras mellom å ville, ikke ville, tørre, ikke tørre, å våge, ikke våge osv, når det gjelder det å innrømme, innse at en har en sf overfor seg selv,- og ikke minst overfor andre. For mange har det vært til god hjelp å våge, ha mot til forandring, våge å snakke med foreldre, søsken, læreren om problemet. Jeg vil råde deg til å prøve så godt du kan å ta i mot hjelp, snakke med din lærer, dine foreldre og venner, lykke til !

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver...

jeg vil så gjerne bort her fra..

men jeg vil så gjerne ha kontakt med noen som har gått igjenom eller i det minste vet hvordan det er...

tanken på å bli så tynn at folk misunner meg, den brenner...men samtidig vil jeg ikke igjenom alt styret..foreldre og venner maser om mat, men jeg føler at de ikke forstår noen ting. har til og med hintet fram til en lærer om mitt problem med mat,men samtidig som jeg vil at læreren skal bli oppmerksom på det vil jeg egentlig ikke at hun skal bry seg.

jeg føler meg så alene midt i alt dette...

Kjære - svak! Du er ikke alene om dine ambivalente, til dels kaotiske tanker. Det er kjent at mange som sliter med en form for sf føler at de dras mellom å ville, ikke ville, tørre, ikke tørre, å våge, ikke våge osv, når det gjelder det å innrømme, innse at en har en sf overfor seg selv,- og ikke minst overfor andre. For mange har det vært til god hjelp å våge, ha mot til forandring, våge å snakke med foreldre, søsken, læreren om problemet. Jeg vil råde deg til å prøve så godt du kan å ta i mot hjelp, snakke med din lærer, dine foreldre og venner, lykke til !

[Lost]

Vet hvordan det er..i begynnelsen brydde ALLE seg.Kjente og ukjente..Og på en eller annen måte gjorde det godt..endelig noen som "såg" meg!Men så ble det bare verre.Alle gren,foreldrene mine kranglet,ble sendt hit og dit.Så la jeg på meg noen kilo og det var som alt ble glemt...Det gjorde vondt av og til å ikke kunne fortelle noen at det fremdeles var helt jævlig...Men så var eg bare glad at ikke ALLE visste det lenger!Vanskelig å forklare..Og nå...Nå gir eg liksom en god F* i alt.Skal gå ned i vekt uansett!!Selv om det ødlegger alle rundt meg...Når eg først er j** kan eg like godt kjøre løpet fullt ut liksom...

Idag har eg en "bra" dag.Har kontroll over det meste som skjer.Til og med følelsene mine...Det er kanskje galt..men det er bedre sånn...Slipper å tenke på vonde,mørke ting...

Tror eg kom litt ut av det her..hvertfall..tror eg vet hvordan du har det..

Stå på!!"Don't give up on your faith"

PS:

Vet hvor Knarvik er.Er 16år gammel.Vil ikke si hvor jeg er i fra i frykt for at kjente skal skjønne det er meg.Men eg bor i nærheten.

[Lost]

Vet hvordan det er..i begynnelsen brydde ALLE seg.Kjente og ukjente..Og på en eller annen måte gjorde det godt..endelig noen som "såg" meg!Men så ble det bare verre.Alle gren,foreldrene mine kranglet,ble sendt hit og dit.Så la jeg på meg noen kilo og det var som alt ble glemt...Det gjorde vondt av og til å ikke kunne fortelle noen at det fremdeles var helt jævlig...Men så var eg bare glad at ikke ALLE visste det lenger!Vanskelig å forklare..Og nå...Nå gir eg liksom en god F* i alt.Skal gå ned i vekt uansett!!Selv om det ødlegger alle rundt meg...Når eg først er j** kan eg like godt kjøre løpet fullt ut liksom...

Idag har eg en "bra" dag.Har kontroll over det meste som skjer.Til og med følelsene mine...Det er kanskje galt..men det er bedre sånn...Slipper å tenke på vonde,mørke ting...

Tror eg kom litt ut av det her..hvertfall..tror eg vet hvordan du har det..

Stå på!!"Don't give up on your faith"

PS:

Vet hvor Knarvik er.Er 16år gammel.Vil ikke si hvor jeg er i fra i frykt for at kjente skal skjønne det er meg.Men eg bor i nærheten.

[Gjest minnien]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver...

jeg vil så gjerne bort her fra..

men jeg vil så gjerne ha kontakt med noen som har gått igjenom eller i det minste vet hvordan det er...

tanken på å bli så tynn at folk misunner meg, den brenner...men samtidig vil jeg ikke igjenom alt styret..foreldre og venner maser om mat, men jeg føler at de ikke forstår noen ting. har til og med hintet fram til en lærer om mitt problem med mat,men samtidig som jeg vil at læreren skal bli oppmerksom på det vil jeg egentlig ikke at hun skal bry seg.

jeg føler meg så alene midt i alt dette...

Tror vi føler det ganske likt...det er godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. I går kveld var jeg så deppa, vet ikke helt hvorfor....jeg ville bare gjøre et eller annet, noe som ville gjøre vondt liksom...jeg skar opp armene mine. Ikke mye, bare sånn at det så ut som masse kloremerker fra en katt e.l. Men det sved, og det var det som var meningen. Men da jeg våknet i dag tidlig holdt jeg på å få sjokk da jeg så armene mine, hadde nesten glemt hva jeg holdt på med i går. Nå går jeg med et sånt svettebånd rundt hånden, hvis noen oppdager sårene vil de begynne å mase. Tro at jeg har selvmordstanker eller noe sånt. Men det har jeg ikke, jeg er glad i livet, men ikke sånn det er nå. Vil vekk, men vil leve. Det er så vanskelig.

Håper det går bra med dere. Det hadde vært fint om vi kunne holdt kontakten... ikke gjør noe dumt, det er ikke verdt det...take care

klemz

[Gjest minnien]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver...

jeg vil så gjerne bort her fra..

men jeg vil så gjerne ha kontakt med noen som har gått igjenom eller i det minste vet hvordan det er...

tanken på å bli så tynn at folk misunner meg, den brenner...men samtidig vil jeg ikke igjenom alt styret..foreldre og venner maser om mat, men jeg føler at de ikke forstår noen ting. har til og med hintet fram til en lærer om mitt problem med mat,men samtidig som jeg vil at læreren skal bli oppmerksom på det vil jeg egentlig ikke at hun skal bry seg.

jeg føler meg så alene midt i alt dette...

Tror vi føler det ganske likt...det er godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. I går kveld var jeg så deppa, vet ikke helt hvorfor....jeg ville bare gjøre et eller annet, noe som ville gjøre vondt liksom...jeg skar opp armene mine. Ikke mye, bare sånn at det så ut som masse kloremerker fra en katt e.l. Men det sved, og det var det som var meningen. Men da jeg våknet i dag tidlig holdt jeg på å få sjokk da jeg så armene mine, hadde nesten glemt hva jeg holdt på med i går. Nå går jeg med et sånt svettebånd rundt hånden, hvis noen oppdager sårene vil de begynne å mase. Tro at jeg har selvmordstanker eller noe sånt. Men det har jeg ikke, jeg er glad i livet, men ikke sånn det er nå. Vil vekk, men vil leve. Det er så vanskelig.

Håper det går bra med dere. Det hadde vært fint om vi kunne holdt kontakten... ikke gjør noe dumt, det er ikke verdt det...take care

klemz

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Tror vi føler det ganske likt...det er godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. I går kveld var jeg så deppa, vet ikke helt hvorfor....jeg ville bare gjøre et eller annet, noe som ville gjøre vondt liksom...jeg skar opp armene mine. Ikke mye, bare sånn at det så ut som masse kloremerker fra en katt e.l. Men det sved, og det var det som var meningen. Men da jeg våknet i dag tidlig holdt jeg på å få sjokk da jeg så armene mine, hadde nesten glemt hva jeg holdt på med i går. Nå går jeg med et sånt svettebånd rundt hånden, hvis noen oppdager sårene vil de begynne å mase. Tro at jeg har selvmordstanker eller noe sånt. Men det har jeg ikke, jeg er glad i livet, men ikke sånn det er nå. Vil vekk, men vil leve. Det er så vanskelig.

Håper det går bra med dere. Det hadde vært fint om vi kunne holdt kontakten... ikke gjør noe dumt, det er ikke verdt det...take care

klemz

Kjære minnien! Spiseforstyrrelse er å skade seg selv. Det er kjent at mange i tillegg driver med andre former for selvskading/selvplaging som risping, kutting og også brannskader. Det å påføre deg selv smerte kan "hjelpe deg" til å regulere dine indre spenninger, denne form for adferd kan ofte avlede angst, fortvilelse, sinne og tomhetsfølelse og gi en følelse av "kontroll". Det er tøfft å ha det slik du beskriver og jeg oppfordrer deg på det sterkeste å oppsøke hjelp. Det viser seg at slik atferd som du har med selvplaging ofte har en smitteeffekt så det bes om at du søker hjelp for disse,- i stedet for å bruke forumet til å beskrive, fortelle om din selvskading av armene. Lykke til med å gripe fatt i ditt problem ved å søke hjelp. En psykolog/psykiater kan støtte og hjelpe deg med dine tanker og handlinger.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Tror vi føler det ganske likt...det er godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. I går kveld var jeg så deppa, vet ikke helt hvorfor....jeg ville bare gjøre et eller annet, noe som ville gjøre vondt liksom...jeg skar opp armene mine. Ikke mye, bare sånn at det så ut som masse kloremerker fra en katt e.l. Men det sved, og det var det som var meningen. Men da jeg våknet i dag tidlig holdt jeg på å få sjokk da jeg så armene mine, hadde nesten glemt hva jeg holdt på med i går. Nå går jeg med et sånt svettebånd rundt hånden, hvis noen oppdager sårene vil de begynne å mase. Tro at jeg har selvmordstanker eller noe sånt. Men det har jeg ikke, jeg er glad i livet, men ikke sånn det er nå. Vil vekk, men vil leve. Det er så vanskelig.

Håper det går bra med dere. Det hadde vært fint om vi kunne holdt kontakten... ikke gjør noe dumt, det er ikke verdt det...take care

klemz

Kjære minnien! Spiseforstyrrelse er å skade seg selv. Det er kjent at mange i tillegg driver med andre former for selvskading/selvplaging som risping, kutting og også brannskader. Det å påføre deg selv smerte kan "hjelpe deg" til å regulere dine indre spenninger, denne form for adferd kan ofte avlede angst, fortvilelse, sinne og tomhetsfølelse og gi en følelse av "kontroll". Det er tøfft å ha det slik du beskriver og jeg oppfordrer deg på det sterkeste å oppsøke hjelp. Det viser seg at slik atferd som du har med selvplaging ofte har en smitteeffekt så det bes om at du søker hjelp for disse,- i stedet for å bruke forumet til å beskrive, fortelle om din selvskading av armene. Lykke til med å gripe fatt i ditt problem ved å søke hjelp. En psykolog/psykiater kan støtte og hjelpe deg med dine tanker og handlinger.

[Gjest svak]

Tror vi føler det ganske likt...det er godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. I går kveld var jeg så deppa, vet ikke helt hvorfor....jeg ville bare gjøre et eller annet, noe som ville gjøre vondt liksom...jeg skar opp armene mine. Ikke mye, bare sånn at det så ut som masse kloremerker fra en katt e.l. Men det sved, og det var det som var meningen. Men da jeg våknet i dag tidlig holdt jeg på å få sjokk da jeg så armene mine, hadde nesten glemt hva jeg holdt på med i går. Nå går jeg med et sånt svettebånd rundt hånden, hvis noen oppdager sårene vil de begynne å mase. Tro at jeg har selvmordstanker eller noe sånt. Men det har jeg ikke, jeg er glad i livet, men ikke sånn det er nå. Vil vekk, men vil leve. Det er så vanskelig.

Håper det går bra med dere. Det hadde vært fint om vi kunne holdt kontakten... ikke gjør noe dumt, det er ikke verdt det...take care

klemz

jeg har prøvd å gjøre det du gjorde... men kom heldigvis til litt fornuftige tanker før jeg gjorde noe så dumt..

men jeg var å pierca meg for noen dager siden, vet ikke hvorfor.. smerte..vet ikke..det går ikke å forklare..

har tenkt å gå å prate med læreren på mandag...ønsk meg lykke til, er nervøs..

vil ikke ha noe oppstyr..

jeg har gjerne lyst å holde kontakten, det er ikke så mange (her) som forstår hvordan jeg har det...

[Gjest svak]

Tror vi føler det ganske likt...det er godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. I går kveld var jeg så deppa, vet ikke helt hvorfor....jeg ville bare gjøre et eller annet, noe som ville gjøre vondt liksom...jeg skar opp armene mine. Ikke mye, bare sånn at det så ut som masse kloremerker fra en katt e.l. Men det sved, og det var det som var meningen. Men da jeg våknet i dag tidlig holdt jeg på å få sjokk da jeg så armene mine, hadde nesten glemt hva jeg holdt på med i går. Nå går jeg med et sånt svettebånd rundt hånden, hvis noen oppdager sårene vil de begynne å mase. Tro at jeg har selvmordstanker eller noe sånt. Men det har jeg ikke, jeg er glad i livet, men ikke sånn det er nå. Vil vekk, men vil leve. Det er så vanskelig.

Håper det går bra med dere. Det hadde vært fint om vi kunne holdt kontakten... ikke gjør noe dumt, det er ikke verdt det...take care

klemz

jeg har prøvd å gjøre det du gjorde... men kom heldigvis til litt fornuftige tanker før jeg gjorde noe så dumt..

men jeg var å pierca meg for noen dager siden, vet ikke hvorfor.. smerte..vet ikke..det går ikke å forklare..

har tenkt å gå å prate med læreren på mandag...ønsk meg lykke til, er nervøs..

vil ikke ha noe oppstyr..

jeg har gjerne lyst å holde kontakten, det er ikke så mange (her) som forstår hvordan jeg har det...