føkka identitet - resignere?

[Gjest tod]

Føkk. Sitter og ser på den jævla høyrearmin min, ca tjue større og mindre arr etter at jeg skar opp armen med ei knust ølflaske på fredag. Fatter ikke hvorfor jeg gjør sånt. Ser ikke sammenhengen i tingene, skjønner ikke hva som skjedde forut som fikk meg til å gjøre det. Får meg til å føle meg fremmedgjort i forhold til meg selv.

Har jeg virkelig et sånt jævla behov for å visualisere en den 'indre defekten' jeg føler på denne måten? Kommer jo ingenting godt ut av dét uansett. Jeg syns jo disse arrene er jævla pinlige, nå må jeg gå med langerma når det blir varmt i været.

Greia er at jeg gjør disse sprø tingene _samtidig_ som jeg på sett og vis føler meg mer i live. Jeg kan ha lange perioder der jeg tar studiene veldig seriøst - tvangsprega seriøst - men da føler jeg at jeg egentlig er død. Ingenting annet betyr noe, gidder ikke sjekke jenter etc. Men så tipper jeg helt over i den andre modusen og vil bare være sammen med folk hele tida og drikke og gjøre ett eller annet og blir kvalm bare av å se på pensumsbøkene.

Spørsmålet er om jeg er så jævla skada at jeg bare må gi opp å prøve å leve skikkelig. Om jeg bare må resignere og satse på korte uforpliktende forhold fordi ingen noensinne kommer til å holde ut sammen med meg og fordi jeg blir _fullstendig ødelagt_ av nære forhold. De river meg i stykker og jeg forsvinner fra meg selv/'meg selv'.

Men nå har jeg ikke lyst å resginere! Driter i lesinga, klarer ikke konsentrere meg om den. Problemet er bare at denne tilstanden, samtidig som det er liv - hardt vilt liv - i den, er så jævla kaotisk og ukontrollerbar, jeg føkker opp ting på sikt.

Går det an å 'reparere' en skada identitet, en uintegrert personlighet gjennom terapi? Eller blir det bare symtomdemping, adferdsmodifikasjoner? Er det noen som har hatt slike problemer og som har blitt 'friske', integrerte? Eller må man bare resignere og innse at man er defekt?