Endelig!

[ulva]

Fikk omsider tak i psykiateren min, som har hatt fri - ? Ble skrevet ut fra sykehuset i går, og er allerede klar for en ny overdose. Tror kanskje det var litt tidlig, men hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke forbli på sykehuset, heller. Kunne kanskje ha blitt dagpasient, men legen og pleierne presset på for at jeg skulle skrive meg ut. Særlig legen. Jeg tror han var svært glad for å bli kvitt meg... Han var den eneste som var gladere enn meg under den siste legesamtalen. Visste ikke at jeg var SÅ vanskelig...

Jeg tenkte at jeg kanskje kunne klare det dersom jeg fikk litt ekstra støtte med en gang fra psykiateren min. Og så fikk jeg altså ikke tak i ham! Men så snart han var tilbake klarte han å ordne en time til meg. Vet riktignok ikke helt hva jeg skal si og hvor jeg skal begynne, men min generelle mistillit er kanskje ikke så dumt? Det driver nesten mannen min til vanvidd... Nei, det går nok bra, men jeg trenger virkelig noen å snakke med!

[happy1365380345]

Hei

Det er klart at dette kan du klare

Det er bare å bestemme seg for å finne et bedre alternativ og så sette i gang prosessen for å jobbe i den retningen.

Å snakke med noen er en viktig del av dette. Finn ut hvor skoen trykker mest og start der. Å bli friskere er enn prosess som tar tid, men det er fullt mulig.

Selv lider jeg av en generalisert angstlidelse og kjemper meg gjennom dagene. Selvfølgelig har jeg hatt lyst til å gi opp, men det er et IKKE-alternativ for meg. Jeg går i terapi, snakker og jobber meg gjennom dagene. En av gangen. To skritt frem og ett tilbake.

Jeg vet at jeg vil finne veien ut, men det vil ta tid og det aksepterer jeg nå. Det gjør det egentlig litt lettere

Jeg håper virkelig at du kan flytte fokuset ditt til hvordan leve!

Lykke til!

Sender med en liten klem til deg jeg

[ulva]

Hei

Det er klart at dette kan du klare

Det er bare å bestemme seg for å finne et bedre alternativ og så sette i gang prosessen for å jobbe i den retningen.

Å snakke med noen er en viktig del av dette. Finn ut hvor skoen trykker mest og start der. Å bli friskere er enn prosess som tar tid, men det er fullt mulig.

Selv lider jeg av en generalisert angstlidelse og kjemper meg gjennom dagene. Selvfølgelig har jeg hatt lyst til å gi opp, men det er et IKKE-alternativ for meg. Jeg går i terapi, snakker og jobber meg gjennom dagene. En av gangen. To skritt frem og ett tilbake.

Jeg vet at jeg vil finne veien ut, men det vil ta tid og det aksepterer jeg nå. Det gjør det egentlig litt lettere

Jeg håper virkelig at du kan flytte fokuset ditt til hvordan leve!

Lykke til!

Sender med en liten klem til deg jeg

Takk - selv om jeg kanskje har en mer komplisert sykdomshistorie enn deg, står vi faktisk på samme sted: Vi må kjempe oss gjennom dagene, begge to, og slite med terapien. Dette var min fjerde innleggelse, men det som var nytt var at jeg var ærlig om hvordan jeg hadde det. Slik sett var denne innleggelsen nyttigere enn de forrige. Så noe oppnådde jeg da i det minste: Endelig har jeg erkjent overfor meg selv hvor dårlig jeg faktisk er. Og det er jo ikke enkelt! Jeg trengte virkelig å være der; spørsmålet er heller om det var riktig å skrive meg ut til "ingenting". Blir deppa av å ikke ha noen å snakke med; nå er jeg jo vant til å ha mennesker rundt meg hele tiden.

Håper jeg kan bruke psykiateren min denne uka; neste uke har han fri. Fikk plutselig en time i dag, og så har jeg en fast time på fredag. Så jeg må bruke tiden konstruktivt! Og det er litt av problemet når man er så skeptisk til andre mennesker: Å åpne seg er en langsom og omstendelig prosess...

Men jeg skal klare det: Fikk bare litt kaldt vann over hodet da jeg begynte med anti-psykotika, og ble bedre. Først nå kan jeg se tilbake og forstå noe av hvor dårlig jeg var da jeg ble innlagt.