Bør det snakkes om?

[Gjest Skam]

Jeg er ei jente på 25 år som sliter en del med sosial angst, depresjoner osv. Er for tiden under rehabilitering og går til psykolog hver uke.

Jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus for fire år siden, pga selvmordsforsøk o.l. Jeg er ikke suicidal nå.

Jeg har snakket en del om noen vonde opplevelser jeg har hatt med psykologen jeg går til nå.

Men det er en del ting i fortiden min som gnager på meg, som jeg er veldig usikker på om jeg bør snakke om.

Da jeg var 13 år ble jeg tvunget til samleie av en mann i 20-åra. I årene etter dette, fram til jeg ble 18 år, var jeg veldig seksuelt løssluppen. Jeg hadde sex med et utall partnere, gjerne menn som var en god del eldre enn meg. Jeg greide aldri å si nei selv om jeg ønsket det aldri så mye.

Jeg har alltid hatt et veldig stort behov for oppmerksomhet og annerkjennelse. Jeg hadde veldig lite glede av den seksuelle aktiviteten på denne tiden, jeg er også veldig usikker på hvorfor jeg var sånn. Jeg kan nevne at jeg fikk lite oppmerksomhet av mine foreldre som barn, og jeg kan tenke meg at jeg muligens var sulten på en eller annen form for kontakt. Da jeg var 16 år ble jeg sammen med en mann i slutten av 20-åra som "mishandlet" meg psykisk og noe fysisk. Dette forholdet varte i femten måneder. Jeg ser at jeg var veldig selvdestruktiv i disse årene.

Jeg føler veldig mye skam pga dette.

Da jeg var 20 ble jeg sammen med han jeg i dag er gift med. Han vet noe av dette, men jeg har ikke fortalt han alt, da jeg skammer meg veldig. Jeg har problemer med sex. Jeg blir ofte flau og sint på meg selv etter vi har hatt sex, og når jeg tenker på sex ellers.

Jeg føler meg ofte pervers, selv om vi har et normalt sexliv og jeg ikke har noen "unormale" lyster.

Jeg føler veldig mye skam i forhold til dette med sex.

Jeg tenker ofte på å snakke med psykologen om disse tingene. Men jeg synes det er veldig vanskelig å finne de rette ordene, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, og er vel redd for hvordan jeg skal reagere hvis jeg begynner å fortelle om dette. Jeg er også redd for hennes reaksjon. Som sagt føler jeg veldig mye skam og kjenner meg nesten fysisk dårlig de gangene jeg tenker på dette. Jeg har forsøkt å fortrenge det, og ikke akseptert det som en del av "min historie", men jeg merker at det presser seg på.

Er det noen her som har noen råd til meg så blir jeg takknemelig for det.

[Gjest tod]

Det høres jo ut som det abosultt er relevant å snakke om dette. Du kan jo si til psykologen din at du syns det er vanskelig å snakke om det og ta det litt etter litt.

[happy1365380345]

Det høres jo ut som det abosultt er relevant å snakke om dette. Du kan jo si til psykologen din at du syns det er vanskelig å snakke om det og ta det litt etter litt.

Hei

Jeg synes også at du skal snakke om det i og med at det plager deg mye i hverdagen.

Å prate ut om det, kan få det til å slippe taket - det kan bli en lettelse. Vi har alle ting vi ønsker vi hadde gjort annerledes eller helst hadde sett ugjort, men gjort er gjort.

Imidlertid synes jeg det høres ut som du har et behov for å få snakket om dette for å komme videre.

Dette er heller ingenting du behøver skamme deg for overfor psykolog/samtalepartner. De er ikke der for å dømme deg, men hjelpe deg videre.

Lykke til!

[Gjest appendix]

Det du kan gjøre er å sende utskrift av dette innlegget ditt til terapeuten. Legg ved et brev hvor du skriver at det er veldig vanskelig å snakke om, og at du ikke vet når du greier det, men at du synes det er greit at hun vet det.

Etter dette kanskje det blir lettere for deg å prate om det, når du vet at terapeuten sitter inne med noen opplysninger om det. For AT du trenger å prate om det er ikke noe å diskutere en gang, det en kan diskutere er hvordan du kan komme igang med å prate.

Kanskje denne fremgangsmåten kan hjelpe deg? Har selv brukt den - og den funket for meg. Det er jo det å komme igang, at det er flaut og føles nedverdigende akkurat der og da når du røper hemmeligheten, mens noen observerer deg og dine reaksjoner, som gjør at det er vanskelig for meg i allefall. Når hemmeligheten er avslørt pr brev, så er brodden tatt ut.

Lykke til!

[damedame]

Hei

Jeg synes også at du skal snakke om det i og med at det plager deg mye i hverdagen.

Å prate ut om det, kan få det til å slippe taket - det kan bli en lettelse. Vi har alle ting vi ønsker vi hadde gjort annerledes eller helst hadde sett ugjort, men gjort er gjort.

Imidlertid synes jeg det høres ut som du har et behov for å få snakket om dette for å komme videre.

Dette er heller ingenting du behøver skamme deg for overfor psykolog/samtalepartner. De er ikke der for å dømme deg, men hjelpe deg videre.

Lykke til!

Hei!

Ja, jeg stiller meg i rekken blant de som sier at du kan skrive til psykologen din, og/eller begynne i det små.

Det er mye som føles skamfullt. Ved å prate om det mister skammen sin effekt.

Det er ikke du som burde sitte med denne følelsen, men mennene som har gjort det de gjorde mot deg.

Du skal tvertimot være stolt over at du har kommet deg gjennom nedturene dette har gitt deg. Kanskje blir det flere nedturer (når du og psykologen begynner å "grave" i det vanskelige), men du har sett at solen skinner igjen. Husk det! Det vil den alltid gjøre, før eller siden.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

[PieLill]

Kjære deg.

Så modig du er som skriver dette her! Det er en begynnelse. Jeg støtter helt Appendix forslag om å sende et brev til terapeuten.

Hvis det er riktig for deg, skriv gjerne noe om at du ønsker å snakke om det, men må ta det bitvis og at du ikke ønsker å presses til å snakke om det.

Dine grenser har blitt grovt og alvorlig krenket. Det er mye av grunnen til at du har hatt problemer med å sette grenser selv etterpå. Faktisk er det en ganske vanlig reaksjon.

Om behandleren din blir skuffet eller dømmer deg er det en lite egnet behandler. Men jeg kan neppe forestille meg at hun skulle være så uproff.

Tvert imot vil jeg anta at det vil gi henne nyttig informasjon til å kunne hjelpe deg på best mulig måte.

Du er på ingen måte alene om problemene med sexlivet. Det er også naturlig i forhold til hva du har opplevd.

Vil oppmuntre deg med at det faktisk er mulig å bli venner med din egen kropp, sexlivet og kroppen til din kjære igjen. Det går kanskje ikke så raskt, garantert ikke smertefritt, men det går an.

Har du vurdert psykomotorisk fysioterapi i tillegg til den behandlingen du allerede får.

Håper du får god hjelp til å komme deg videre.

Lykke til!

Klem fra