Livsvalg

[Mimmy]

Jeg skulle ønske jeg var født med et normaltfungerende hode, istedetfor dette umulige rothodet som bare krangler til livet mitt for meg. De ville at jeg skulle søke uføretrygd, så nå har jeg gjort det, og håper jo at jeg ihvertfall får det. Det er ikke så veldig flott akkurat, å måtte gå på trygd resten av livet. Ellers så føler jeg at enten så synes folk synd på meg, eller så misliker de meg. Jeg har ikke klart å finne ut av hva de synes. Det er ikke noe jeg kan noe for, at jeg er født med denne lidelsen, men slik jeg føler det nå, så tror jeg kanskje at det er det andre mennesker vil jeg skal synes, at jeg skal skamme meg over å være annerledes og ha asperger syndrom. Men uavhengig av hva de andre tror, så klarer jeg ikke å la være å skamme meg over å være født sånn som jeg er, og være sånn som jeg er, og ikke klare å finne ut av ting. Og så har jeg så mye angst. Jeg kan kanskje søke om en støttekontakt, men da føler jeg at jeg nok igjen må ydmyke meg til å få hjelp til å være med på ting som jeg egentlig kunne spurt ei venninne om, dersom jeg hadde hatt ei venninne som bodde nær her. Og det har jeg ikke. Føler meg så verdiløs, så jeg vet ikke om det er verdt å ydmyke seg for, og kanskje til og med få avslag. Og så må jeg utsette meg for så angstfylte ting for i det hele tatt å kunne søke. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å glede meg over livet. Nå syns jeg det bare er hardt, slitsomt, komplisert og ikke til å finne ut av, selv med all den hjelpen jeg har fått og får, og som jeg er veldig takknemlig for, men det hjelper egentlig så lite mot den følelsen av at jeg egentlig er et mindreverdig, nytteløst, håpløst menneske. Jeg tenker også av og til at det kanskje hadde vært best om jeg aldri hadde blitt født.

[Gjest mini maxi]

Vet du hva jeg synes, at du skulle ta imot denne uføretrygden. Så kan du slappe av litt, og så begynne å bygge deg et nytt liv som du liker i ditt eget tempo - uten å bli sliten!

Du er ikke mindreverdig, men det vet du vel innerst inne.

Her i min by finnes det et sted for folk som sliter psykisk, hvor de har kafe og forskjellige aktiviteter på dagtid og kveldstid for brukerne. Sjekk om det finnes noe slikt i din by også.

[Mimmy]

Vet du hva jeg synes, at du skulle ta imot denne uføretrygden. Så kan du slappe av litt, og så begynne å bygge deg et nytt liv som du liker i ditt eget tempo - uten å bli sliten!

Du er ikke mindreverdig, men det vet du vel innerst inne.

Her i min by finnes det et sted for folk som sliter psykisk, hvor de har kafe og forskjellige aktiviteter på dagtid og kveldstid for brukerne. Sjekk om det finnes noe slikt i din by også.

Nei, jeg tenker egentlig at jeg ikke har alle de tingene som skal til for å være et helt, fullverdig menneske. Det er faktisk slik jeg tenker og føler det, og det er slik jeg alltid har følt det. Jeg har bare ikke hatt noe navn å sette på det, før jeg fikk den diagnosen som jeg fikk.

[goliane]

Hei Mimmi!

Syns du skulle være glad for at du er født og stolt over å være den du er!

Du har ikke selv valgt å bli født med asperger. Men det er du! Og det virker som du takler situasjonen godt. Du har innsikt i hva det vil si.

Om uføretrygd: Det trenger ikke være noe som varer resten av livet. Kanskje trenger du trygda i en periode, men det er ingen ting i veien for at du kan "si den opp" hvis du seinere i livet kan klare utdanning og jobb.

Når jeg leser det du skriver på DOL, høres du veldig oppegående ut! Du gir andre gode råd og har mange fornuftige synspunkt på mange ting.

Prøv å fokuser på de sterke sidene du har istedenfor å syndromet ditt. Husk: Du er ikke syndromet. Du er DEG!

Håper du etter hvert blir i stand til å gle deg over livet.

[Mimmy]

Hei Mimmi!

Syns du skulle være glad for at du er født og stolt over å være den du er!

Du har ikke selv valgt å bli født med asperger. Men det er du! Og det virker som du takler situasjonen godt. Du har innsikt i hva det vil si.

Om uføretrygd: Det trenger ikke være noe som varer resten av livet. Kanskje trenger du trygda i en periode, men det er ingen ting i veien for at du kan "si den opp" hvis du seinere i livet kan klare utdanning og jobb.

Når jeg leser det du skriver på DOL, høres du veldig oppegående ut! Du gir andre gode råd og har mange fornuftige synspunkt på mange ting.

Prøv å fokuser på de sterke sidene du har istedenfor å syndromet ditt. Husk: Du er ikke syndromet. Du er DEG!

Håper du etter hvert blir i stand til å gle deg over livet.

Ja, du har jo selvsagt rett i at jeg ikke kan noe for å være født slik, det er bare det at det virker det som om andre kanskje synes, uten å si det. Jeg prøver hele tiden å være noen jeg ikke egentlig er, jeg vet at den jeg egentlig er, ikke blir godtatt, selv om jeg har prøvd å forklare hvordan det henger sammen. Blant annet så skjønner ikke folk det med at jeg har problemer med nærhet. Jeg føler ofte at det blir bare støy, og hjernen min sier takk og farvel, og jeg trekker meg inn i meg selv. Og blir sliten, og klarer ikke å beholde fokus. Jeg tror det er det som gir meg angst, fordi det da er veldig mye som jeg ikke klarer å få med meg av informasjon.