Åpenhet

[Gjest slitern]

Det skal jo liksom være så bra og være åpen om sine psykiske problemer. Men det er ikke alltid man blir møtt slik man ønsker. Jeg tror mange forsatt er litt redd psykiske problemer. Har inntrykk av at folk flest vil være sammen med friske og normale folk. Stemmer dette? Hva slags reaksjoner har dere fått for deres åpenhet? Har den bare vært positiv? Jeg mener at det bør være en samfunnsoppgave å spre kunnskap og ikke gjøre psykiske lidelse så skumle, men jeg syntes ikke dette gjøres. Hva kan det komme av?

[petrine22]

Jeg har selv valgt å være åpen om mine psykiske problemer! Jeg har nesten alltid blitt møtt med medfølelse og også forståelse! Jeg har valgt å være åpen på jobben min og har full støtte og en hånd å holde i når det trengs! Jeg prøver også å være så åpen jeg kan mot kjæresten min,men føler det ofte vanskelig forde han har problemer med å skjønne situasjonen min! Jeg skal nå begynne i ny jobb og har bestemt meg for å skille jobb å privatliv en stund! Grunnen er at alle har ikke like stor erfaring med psykiske lidelser og ting kan komme uheldig ut og koleger tar avstand! Derfor råder jeg deg til å føle deg litt fram om hvem du stoler på og gjør deg trygg! vær gjerne åpen,men husk at ikke alle er like erfarne på området! Lykke til

[Gjest appendix]

Jeg fikk det bedre ved åpenhet. Slippe å forstille meg. Enkelte fikk jeg bedre kontakt med faktisk. Det er mange andre (som vi ikke vet om selv om vi omgås dem av og til) som sliter også. Som heller ikke forteller det.

De som tok avstand (norn var det jo) bekymret meg ikke. For hva skulle jeg med dem i min situasjon. JEG hadde ivhertfall ikke bruk for folk som fordømte psykiske problemer. Så det var bare greit å få luket dem ut. At noen av dem var i familien gjorde det jo litt verre, men jeg sa rett og slett hva jeg mente om den saken. Jeg treffer dem allikevel bare få ganger i året. Og skal jeg være ærlig vil jeg heller ha mine problemer enn alle de trangsynte meningene og ikke-kan-si-mentaliteten til disse familiemedlemmene. DE har jo også et problem, om enn av en annen art.

Eneste (men ganske stort) aberet er arbeidslivet. DER er det faktisk ikke lett å få jobb hvis du er ærlig om slike ting. Ikke på det nivå jeg jobbet på før iallefall. Kommer jeg tilbake til jobb blir det vel innen helsevesenet (DER slipper du til skjønner du) eller noe butikkgreier. DET er dumt. Faktisk så har jeg blitt rådet

til ikke å være så åpen hvis jeg skal ha jobb igjen. Men jeg valgt å vudere mitt velvære isteden. Orket ikke mer av det å ikke si noe. NOE måtte jeg jo si, kunne da likevel si sannheten. Det forenkler alt.

HVORFOR blir det ikke raskt bedre når det gjelder innstilling til psykdom? KAN det være at de som selv jobber privat innen psykiatrien fortsatt mener at et er naturlig praksis at vi psyke pasienter ikke må se hverandre når vi kommer til behandling? Hva sier det oss pasienter? Jo, at det ER noe å skamme seg over! Det ER noe som ikke må vises fra,! Hvorfor må vi ellers holdes fra hverandre?

[Gjest appendix]

Jeg fikk det bedre ved åpenhet. Slippe å forstille meg. Enkelte fikk jeg bedre kontakt med faktisk. Det er mange andre (som vi ikke vet om selv om vi omgås dem av og til) som sliter også. Som heller ikke forteller det.

De som tok avstand (norn var det jo) bekymret meg ikke. For hva skulle jeg med dem i min situasjon. JEG hadde ivhertfall ikke bruk for folk som fordømte psykiske problemer. Så det var bare greit å få luket dem ut. At noen av dem var i familien gjorde det jo litt verre, men jeg sa rett og slett hva jeg mente om den saken. Jeg treffer dem allikevel bare få ganger i året. Og skal jeg være ærlig vil jeg heller ha mine problemer enn alle de trangsynte meningene og ikke-kan-si-mentaliteten til disse familiemedlemmene. DE har jo også et problem, om enn av en annen art.

Eneste (men ganske stort) aberet er arbeidslivet. DER er det faktisk ikke lett å få jobb hvis du er ærlig om slike ting. Ikke på det nivå jeg jobbet på før iallefall. Kommer jeg tilbake til jobb blir det vel innen helsevesenet (DER slipper du til skjønner du) eller noe butikkgreier. DET er dumt. Faktisk så har jeg blitt rådet

til ikke å være så åpen hvis jeg skal ha jobb igjen. Men jeg valgt å vudere mitt velvære isteden. Orket ikke mer av det å ikke si noe. NOE måtte jeg jo si, kunne da likevel si sannheten. Det forenkler alt.

HVORFOR blir det ikke raskt bedre når det gjelder innstilling til psykdom? KAN det være at de som selv jobber privat innen psykiatrien fortsatt mener at et er naturlig praksis at vi psyke pasienter ikke må se hverandre når vi kommer til behandling? Hva sier det oss pasienter? Jo, at det ER noe å skamme seg over! Det ER noe som ikke må vises fra,! Hvorfor må vi ellers holdes fra hverandre?

Og en ting til, en lærer veldig fort å skille ut de som skjønner fra de som ikke skjønner.

De som ikke skjønner (ikke vil eller ikke kan) snakker jeg jo selvfølgelig ikke med. Det gir bare en vond følelse etterpå.

To setninger, og en forstår om samtalen stopper der eller en kan fortelle mer.