Midlertidig "bevisstløshet"?

[amtyst]

Jeg vil bare takke for tilbakemeldning på innlegget mitt 10. oktober i fjor (bedre sent enn aldri), der jeg fortalte om min mann som hadde angstliknende anfall, som tilslutt endte med at vi kjørte av veien. Jeg hadde misstanke om epilepsi.

Jeg fikk han til legen til slutt, heldigvis, for det viste seg å være en ondartet svulst på hjernen! Anfallene var epileptiske og han mistet førerkortet. Svulsten lå i ventrikkelen og var på størrelse med en mandarin! Heldigvis lot det seg gjøre å operere, og vi håper at dem har fått fjernet hele, men man kan jo aldri være sikker. Det er visstnok en lavgradlig type, men vi har fått lite informasjon så langt (jeg ønsker info, min mann vil helst være det foruten...). Den krevde ingen etterbehandling med cellegift eller stråling etter operasjonen og det er jo positivt.

Han skal til 3 månederskontroll etter operasjonen i disse dager. Vi er ganske spente!

Han kom seg fort etter operasjonen og er nå i full jobb (etter et avbrekk med lungebetennelse!).

Nok en gang. Takk for tilbakemeldingene! Det hjalp meg til å få han til legen.

[Gjest appendix]

Får håpe det går bra videre også!

Det er jo et dilemma vi kvinnfolk kjenner igjen, vil vil vite mest mulig om situasjonen, mannfolka vil helst ikke snakke om det og helst ikke vite noe. De lukker øynene og later som om det vonde ikke er der. Satt på spissen.

Og siden det er den syke som har siste ordet, så blir det vanskelig å være pårørende når en er glad i stabeista.

[Gjest Heldigvis]

Åj! Så fint at det gikk bra!