Angstanfall, eller noe annet?

[vicca]

For noen uker siden skrev jeg en del her inne, og mye har skjedd siden den tid. Jeg åpnet meg for behandlerene, det var utrolig vondt å la maskene falle, men de gledet seg over fremskrittet.

Vi ble enige om å forsøke å unngå innleggelse hvis mulig, da jeg korresponderer dårlig på det, blir lett en sånn person som sørger for de andre inne på avdelingen, jeg blir en helt annen når jeg går inn der, nekter på en måte å skjønne at jeg har noe der å gjøre..

Vel, nok om det.

Istedet prøvde vi samtaler hver dag, det var tøft. Jeg sover lite for tiden, gjort det lenge, men jeg har hele tiden fått i meg nok mat og drikke; skjønner at det er viktig.

En dag etter timen var jeg veldig sliten. Slappet av noen timer, så kom venninnen min (som jeg bor hos et par dager i uken) hjem fra jobb og spurte om jeg ville være med på cafe. Jeg orket ikke, ble liggende på sofaen. Etterhvert følte jeg meg veldig dårlig, selvmordstankene ble sterke, jeg skjønte at jeg burde kontakte lege, men klarte ikke å røre meg. Hadde null krefter.

Etter noen timer kom hun hjem, da var jeg helt sløv, snøvlet når jeg snakket, var klar i hodet og visste hva jeg ville si, men klarte ikke.

Gikk på kjøkkenet for å lage brødskive, måtte gi opp. Jeg klarte såvidt å dele den i to. Kjøkkenet begynte å snurre fort, jeg ble så svimmel. Gikk ut i gangen, falt sammen, men reiste meg igjen.

Så husker jeg ikke mer. Jeg kom til meg selv etter en stund (hun sa ca to minutter) da ble jeg klar over at jeg lå på gulvet og skrek.

Hun fortalte at jeg hadde vært en tur innom rommet hennes, gått ut på gangen igjen, og falt rett ned på gulvet. Med hodet hardt i gulvet, blitt liggende. Etter en liten stund hadde jeg begynt å skrike. Etter dette husker jeg hva som skjedde.

Etterpå var jeg sliten, la meg, men sovnet ikke, lå i en døs.

Dagen etter klarte jeg ikke å bevege meg noe særlig, kom meg i dusjen halv fire, men hadde ikke krefter til å få ut sjampo.

Den dagen droppet jeg altså samtalen, orket verken å ringe eller komme meg ut, fortalte dette dagen etter.

Legen la meg da inn, rekvirerte eeg og ct, det ble ikke funnet noe der, jeg har hvertfall ikke fått høre noe.

Ble bare noen dager på sykehus, orket ikke mer. Hadde mange ting jeg måtte ordne på utsiden etc.

Er dette et angstanfall? Er det en reaskjon på et gjennombrudd i behandlingen? Jeg blir litt nervøs, det er jo ikke bra om dette skjer igjen når jeg ikke er hjemme.

Takker for svar,

hilsen

[Gjest tod]

I og med at det ikke ble funnet noe på eeg og ct er det vel mest sannsynlig at dette er psykisk betinga, tenker i hvert fall jeg. Tror godt det kan være en reaksjon på et gjennombrudd i behandlingen, sånt setter i gang sterke krefter i sinnet. Merker selv hvordan jeg blir helt på tuppene hver gang 'det skjer noe' når jeg er hos psykologen min. Det har utløst en masse nervøs energi, jeg kan omtrent ikke sitte stille lenger og ikke sove.

Men jeg tror likevel det er verdt det, på sikt! Ønsker deg lykke til!