Fanget av medisiner

[Soria]

Jeg leser her at det blir fryktelig vanskelig å slutte med medisinene når det blir aktuelt. Føler meg på en måte fanget. Jeg trenger medisinene, og de virker, men senere må jeg regne med å bli like dårlig når jeg skal slutte med dem: Hvordan vet man egentlig hva som er hva? Jeg tar ganske høy dose me defexor, og den er ille har jeg lest her. I tillegg tar jeg seroquel. Den har jeg ikke lest sånt om her så kanskje den er bedre sånn sett?

Legen min reduserte på dosen med efexor før jul, og en stund etterpå falt jeg rett i kjelleren. Var det depresjonen som ikke var bedre, eller var det abstineneser av medisinen tro? I alle fall gikk jeg tilbake til opprinnelig dose, og som før virker den bra.

Men skummelt er det. Man kan liksom ikke vinne når man en gang har trengt medisiner.

[frosken]

Hei soria!

Kanskje du skal sammenligne din situasjon med en som har for høyt blodtrykk eller diabetes - da må man også ta medisiner, sannsynligvis resten av livet, hvis ikke vil man bli svært syk...?

Jeg skjønner hvordan du tenker, men synes det er synd at du er i ferd med å nærmest nedvurdere deg selv og den utrolige fremgangen du har fått til gjennom behandling.

Det tar tid å bygge opp en annerledes tilværelse når man har levd så isolert som du har. Bruk tid og energi på dette - og ikke på å tenke mer eller mindre destruktivt rundt deg selv og ditt liv...

[Soria]

Hei soria!

Kanskje du skal sammenligne din situasjon med en som har for høyt blodtrykk eller diabetes - da må man også ta medisiner, sannsynligvis resten av livet, hvis ikke vil man bli svært syk...?

Jeg skjønner hvordan du tenker, men synes det er synd at du er i ferd med å nærmest nedvurdere deg selv og den utrolige fremgangen du har fått til gjennom behandling.

Det tar tid å bygge opp en annerledes tilværelse når man har levd så isolert som du har. Bruk tid og energi på dette - og ikke på å tenke mer eller mindre destruktivt rundt deg selv og ditt liv...

Tenker nok mye rart for tiden, men jeg kan ikke si at jeg føler meg destruktiv. Jeg skjønner at ting tar tid, og jeg har det ikke så fryktelig travelt nå mer. Har det rimelig bra. Trives i mitt eget selskap igjen slik jeg gjorde før i tiden. Og enn så lenge får jeg sosial kontakt på dagavdelingen og ellers med hjelpeapparatet. Men jeg skjønner at jeg nok må anstrenge meg mer på det området etterhvert. Føler ikke for det ennå, men det kommer forhåpentligvis.

[Soria]

Hei soria!

Kanskje du skal sammenligne din situasjon med en som har for høyt blodtrykk eller diabetes - da må man også ta medisiner, sannsynligvis resten av livet, hvis ikke vil man bli svært syk...?

Jeg skjønner hvordan du tenker, men synes det er synd at du er i ferd med å nærmest nedvurdere deg selv og den utrolige fremgangen du har fått til gjennom behandling.

Det tar tid å bygge opp en annerledes tilværelse når man har levd så isolert som du har. Bruk tid og energi på dette - og ikke på å tenke mer eller mindre destruktivt rundt deg selv og ditt liv...

OK, har pratet med kontakten min på dagavdelingen i dag og skjønner at jeg ikke er helt konstruktiv for tiden. Har fått noen kjøreregler og de får jeg prøve å følge.

[frosken]

OK, har pratet med kontakten min på dagavdelingen i dag og skjønner at jeg ikke er helt konstruktiv for tiden. Har fått noen kjøreregler og de får jeg prøve å følge.

Ok at du kom med en ny kommentar, for jeg gikk og funderte på hvordan jeg skulle formidle følelsen min av at du var i ferd med å rote ting litt til for deg selv igjen...

Jeg synes det er bra at du bruker dagavdelingen så aktivt!