(NHD:) 1-0 til Risperdalen!

[ulva]

Jeg kom til en plutselig selvinnsikt. Kanskje er det nettopp fordi jeg er så suicidal. Jeg får jo ikke den hjelpen jeg så sårt trenger! Og grunnen til det er den samme som vanlig: At jeg ikke klarer å uttrykke smerten, problemene, vanskelighetene jeg gjennomgår.

Dersom psykiateren min på tirsdag hadde sagt noe annet enn: "Nei, kjære deg, jeg forstår akkurat hvordan du har det og jeg lover å hjelpe deg og jeg skal aldri ta fra deg Risperdalen din" så hadde jeg kommet ut av kontoret hans deprimert. Og det gjorde han alldeles ikke. Så jeg kom ut av kontoret hans deprimert, og gråt resten av kvelden.

Jeg er bare så livredd for å ikke få den hjelpen jeg så sårt trenger nå - så er det i grunnen det samme for meg hva han kaller det. Jeg vil bare bli bedre! Kan ikke lenger mure meg inne fordi det er monstre med stikkende øyne på t-banen og folk som følger etter meg på vei til skolen. Jeg kan bare ikke ha det sånn! Jeg er faktisk syk - virkelig syk - og jeg trenger mer hjelp enn jeg får. Har alltid visst det, og gruet for den dagen jeg måtte innse det. Jeg er så redd for at de skal ta fra meg noe av det lille jeg får: Terapi en gang i uka og medisiner.

Det var et sjokk å begynne med Risperdal og innse hvor mye tankeforvirringer jeg faktisk har - hvor mye jeg lever i min egen marerittaktige virkelighet. Ikke rart jeg ikke klarer å ha et samliv med familien min! Ikke rart jeg ikke orker å ha venner! Nei, det er kanskje ikke medfødt eller noen form for schizofreni, snarere ervervet under en svært vanskelig og vond barndom med mye traumer. Men det spiller ingen rolle for meg: Symptomene er der like fullt, de, og jeg trenger å få dem lindret! Er så lei av at ingen kan se og hjelpe meg. Kan ikke forstå at ikke psykiateren min bare leser tankene mine og gir meg alt jeg vil ha! Det ville gjøre terapien så mye lettere for oss begge.

Jeg tar livet av meg om jeg ikke får hjelp snart; det innser jeg. Kan ikke lenger gå rundt og late som ingenting. Sykdommen er der; fortiden innhenter meg, hjernen min råtner langsomt under presset. Men jeg fikk i det minste et lite håp da jeg startet med Risperdal og brått innså at legen min ikke er besatt av et ondsinnet monster...

[Gjest snusi]

Du må ha det veldig vondt. Sender deg en god klem og mange trøste tanker.

[enkied]

Jeg har sagt det til deg; TA VARE PÅ DEG SELV!!!! Er du helt sikker på at du ikke er mer deprimert nå etter at du begynte med risperdal, enn det du var før? Noen får den bivirkningen av risperdal er jeg blitt fortalt av min psykiater. (Jeg ble VELDIG deprimert, og forsøkte selvmord...). Selv om du blir klarere i hodet av risperdal (jeg ble forsåvidt det...), så kan det jo være at den klarheten gjør deg mer obs på din situasjon, og dermed også mer deprimert. Kanskje du i tillegg skulle hatt noe antidepresiver? Pass på deg sevl ulva!!!!!!

[andungen]

duverden, jeg sitter og under meg veldig over hvordan folk reagerer forskjellig på visse medikamenter. Ifjor prøvde jeg Risperdal for å få vekk tankekjøret ang. min spiseforstyrrelse. Men jeg ble jo nærmest manisk av den.

Har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv (nesten)..satt bare og smilte og følte at livet var topp..var kjøpesyk og hadde null problemer. Tror faktisk den gjorde meg litt manisk. Men sluttet på dem etter en stund. Orket ikke alle disse medisinene som ble prakket på meg i hytt og pine.

Nå bruker jeg Lamictal..merker verken ned eller oppturer..(nesten) men er kanskje sånn de fleste har det? Det eneste som hemmer meg er kreativiteten. Har null motivasjon. Har så mye web design og grafisk bildeproduksjon på gang men klarer ikke å komme igang.

Så vurderer å kutte alle medisiner og heller ta følgene med ned og oppturer.

[ulva]

Jeg har sagt det til deg; TA VARE PÅ DEG SELV!!!! Er du helt sikker på at du ikke er mer deprimert nå etter at du begynte med risperdal, enn det du var før? Noen får den bivirkningen av risperdal er jeg blitt fortalt av min psykiater. (Jeg ble VELDIG deprimert, og forsøkte selvmord...). Selv om du blir klarere i hodet av risperdal (jeg ble forsåvidt det...), så kan det jo være at den klarheten gjør deg mer obs på din situasjon, og dermed også mer deprimert. Kanskje du i tillegg skulle hatt noe antidepresiver? Pass på deg sevl ulva!!!!!!

Jo, jeg er mer deprimert, men jeg trodde det hadde andre årsaker. Kanskje den plutselige sykdomsinnsikten. Psykiateren min kaller det postpsykotisk depresjon, og det er visst ganske vanlig. Det er jo ganske ydmykende i ettertid.