Er han den rette???

[Gjest uerfaren epleskrott]

Hei! Jeg er en jente i slutten av 20-årene. Har hatt kjæreste i over fem år, han er min første. Har bodd sammen i tre år.

Hvordan vet jeg om han er den rette for meg? Jeg har vært overbevist om at han er den rette ganske lenge, men de siste ukene har det gått opp for meg at jeg kjeder meg.

Vi er ganske stille og rolige begge to, og det er sjelden vi finner på noe gøy sammen. Etter at jeg traff ham har jeg mistet kontakten med gamle venninner, og han er innflytter og har ingen venner her. Vi snakker sjelden ordentlig sammen. Han har nesten sluttet å gi meg oppmerksomhet, med det mener jeg at han er lite interessert i det jeg driver meg. Sånn er ikke jeg, jeg spør om alt og har alltid sagt at jeg er glad i ham, gitt ham små gaver osv.

Er det rart at jeg drømmer om noe annet, eller er det bare en "naturlig utvikling"?

Vi har vel glidd litt fra hverandre. Jeg har vært deprimert i et års tid, og det ser ut som om depresjonen viket litt når jeg innrømmet for meg selv at jeg er usikker på forholdet vårt. Så det kan da ikke bare være "tulletanker" heller? Jeg føler meg faktisk mye mer glad nå enn jeg har gjort på mange måneder.

Det er klart at det er litt trist å tenke på en framtid uten ham. Jeg har det jo veldig trygt og godt nå, og vi har alt vi trenger materielt sett.

Huff, dette ble litt langt og rotete. Men det jeg lurer på er altså: Er det noen der ute som har noen råd å komme med? Det nytter ikke å snakke med ham om dette, han er en mann av få ord for å si det mildt.

Jeg føler meg bare så uerfaren, har aldri vært sammen med andre gutter. Nettopp derfor har jeg vel litt lett for å lure på om gresset er grønnere på den berømte andre siden...

Æææhh... hjelp!

[Gjest tod]

Det er vel umulig noensinne å vite om noen er 'den rette'. Og den rette er vel ikke så mye noe man er som noe man blir - i en prosess som er avhengig av vilje fra begge parter.

Du sier du har mista kontakten med tidligere venninner og at han som innflytter har få venner. Dette innebærer kanskje at dere er nødt til å 'bære hverandre' uten hjelp utenfra. Denslags kan vel føre til et vel klyngete forhold. Det blir litt sånn mangelgreier, ikke sant? Á la: jeg trenger deg fordi du er den eneste jeg har. Litt bedre er vel: jeg trenger deg fordi du er faen så flott og det er kult å være sammen med deg, men jeg dauer ikke hvis du ikke er der. Ok, den siste er litt utopisk, klar over det - jeg er et langt stykke fra å abonnere på den selv. Men det hadde jo vært digg om man hadde vært i stand til det...

Mitt tips: gjenopprett kontakt med de gamle venninnene dine, eller finn deg noen nye. Gi typen din et spark i rævva og be ham få seg noen kamerater.

Nattas motto: Life's a bitch, but a bitch is better than nothing.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er det vanskelig å svare på for andre.

Men du utelater noe viktig:

Hvordan er det med begjæret?

[Tamera]

Hei

Jeg kjenner meg litt igjen i innlegget ditt. Har vært sammen med samboeren min i litt over fem år, og det hender jeg stiller meg selv samme spørsmål som deg. Jeg har det veldig trygt og godt i forholdet jeg er i, men min samboer er også veldig stille av seg. Jeg føler nok at jeg har behov følelesmessig som han ikke greier å dekke. Det gjelder ting som feedback, åpne samtaler, komplimenter osv. MEN : Ingen forhold er perfekte.

Det jeg har funnet ut at er viktig for meg er følgende. De ønskene jeg har som min samboer ikke greier å oppfylle, må jeg oppfylle selv eller ha andre mennesker rundt meg som kan oppfylle.

Du sier at dere har få venner, og jeg tror kanskje mye av problemet ligger her. Jeg har problemer med å få og beholde venner pga min psykiske lidelse. Men jeg merker at jeg i perioder hvor jeg er mer sosial og omgåes andre mennesker, har det bedre i forholdet til min samboer. Det har nok noe med å gjøre at jeg får mer sosial tilbakemelding fra andre, og ikke kjenner meg så avhengig av min samboer.

Kanskje det kan være en ide for deg? Å ha interesser og venner utenom din samboer?

[Gjest Mariflyfly]

Hva var det som fikk deg interessert i ham i første omgang? Er det mulig å finne tilbake til dette? Hvis ikke, så er det kanskje lurt å sette strek.

[mariaflyfly]

Hva var det som fikk deg interessert i ham i første omgang? Er det mulig å finne tilbake til dette? Hvis ikke, så er det kanskje lurt å sette strek.

Hadde du giddet å finne deg et annet nick? Jeg har hatt dette nicket i fire år...

[Gjest Mariflyfly - for siste gang]

Hadde du giddet å finne deg et annet nick? Jeg har hatt dette nicket i fire år...

Beklager så mye...jeg skal finne et annet et, var ikke klar over det.

[mariaflyfly]

Beklager så mye...jeg skal finne et annet et, var ikke klar over det.

1000 takk! )

[meningsløs]

Det første jeg tenkte på etter å ha lest innlegget ditt var at du ikke nevnte så mye som et ord om at du var glad i fyren. Ellers er jeg enig med NHD om at det er veldig vanskelig å svare på for oss som ikke kjenner deg eller samboeren din eller vet noe særlig om forholdet. Men uansett: Lykke til! :-)

[Gjest uerfaren epleskrott]

Det er det vanskelig å svare på for andre.

Men du utelater noe viktig:

Hvordan er det med begjæret?

Takk for svar, NHD!

Hvordan det er med begjæret... for å si det sånn: Han begjærer meg. Jeg, derimot, vil helst slippe den slags. Sånn har det vel vært i et par år nå... Hver gang han kommer med "antydninger", så prøver jeg å tulle det bort og begynner å snakke om noe annet. Noen ganger føler jeg nesten vemmelse, og det kan jo ikke være riktig.

Føler liksom ikke at det er riktig å være sammen med en person på den måten når jeg egentlig er lei ham.

Går på en del medisiner, bl.a. Zoloft, så det kan jo ha noe med saken å gjøre, kanskje? Men likevel så har jeg begynt å interessere meg for andre gutter/menn jeg ser. Så jeg kan vel ikke bare skylde på medisinene heller.

[Gjest uerfaren epleskrott]

Det er vel umulig noensinne å vite om noen er 'den rette'. Og den rette er vel ikke så mye noe man er som noe man blir - i en prosess som er avhengig av vilje fra begge parter.

Du sier du har mista kontakten med tidligere venninner og at han som innflytter har få venner. Dette innebærer kanskje at dere er nødt til å 'bære hverandre' uten hjelp utenfra. Denslags kan vel føre til et vel klyngete forhold. Det blir litt sånn mangelgreier, ikke sant? Á la: jeg trenger deg fordi du er den eneste jeg har. Litt bedre er vel: jeg trenger deg fordi du er faen så flott og det er kult å være sammen med deg, men jeg dauer ikke hvis du ikke er der. Ok, den siste er litt utopisk, klar over det - jeg er et langt stykke fra å abonnere på den selv. Men det hadde jo vært digg om man hadde vært i stand til det...

Mitt tips: gjenopprett kontakt med de gamle venninnene dine, eller finn deg noen nye. Gi typen din et spark i rævva og be ham få seg noen kamerater.

Nattas motto: Life's a bitch, but a bitch is better than nothing.

Hei, tod! Takk for svar.

Du har helt rett i at forholdet blir litt klengete så lenge vi ikke har særlig andre venner. Vi er alt for hverandre på en måte. Uten ham har jeg ingen, liksom, og derfor er det ekstra fælt å tenke på avslutte forholdet.

Samvittighetsfull som jeg er har jeg lett for å tenke: "Stakkars han hvis jeg går fra ham, da!" Men jeg vet jo at jeg bør tenke på meg selv også...

[Gjest uerfaren epleskrott]

Hei

Jeg kjenner meg litt igjen i innlegget ditt. Har vært sammen med samboeren min i litt over fem år, og det hender jeg stiller meg selv samme spørsmål som deg. Jeg har det veldig trygt og godt i forholdet jeg er i, men min samboer er også veldig stille av seg. Jeg føler nok at jeg har behov følelesmessig som han ikke greier å dekke. Det gjelder ting som feedback, åpne samtaler, komplimenter osv. MEN : Ingen forhold er perfekte.

Det jeg har funnet ut at er viktig for meg er følgende. De ønskene jeg har som min samboer ikke greier å oppfylle, må jeg oppfylle selv eller ha andre mennesker rundt meg som kan oppfylle.

Du sier at dere har få venner, og jeg tror kanskje mye av problemet ligger her. Jeg har problemer med å få og beholde venner pga min psykiske lidelse. Men jeg merker at jeg i perioder hvor jeg er mer sosial og omgåes andre mennesker, har det bedre i forholdet til min samboer. Det har nok noe med å gjøre at jeg får mer sosial tilbakemelding fra andre, og ikke kjenner meg så avhengig av min samboer.

Kanskje det kan være en ide for deg? Å ha interesser og venner utenom din samboer?

Jo, jeg burde absolutt finne meg nye venner, det burde han også. Men vi er begge så forferdelig sjenerte...

Det jeg virkelig savner i forholdet er nettopp det du nevner at du savner: at vi kan prate sammen, at han gir meg feedback og at han gir komplimenter. Det er ytterst sjelden at han gjør noe av dette...

Jeg prøver å snakke med ham og spørre han om litt dype ting og sånn, men han er liksom ikke interessert i å snakke seriøst. Jeg savner rett og slett en samtalepartner.

Huff, livet er ikke lett..

[snufseguri]

Hva var det som fikk deg interessert i ham i første omgang? Er det mulig å finne tilbake til dette? Hvis ikke, så er det kanskje lurt å sette strek.

Det som gjorde at jeg ble interessert i ham, var at vi hadde veldig lik humor. Jeg fikk mye oppmerksomhet, vi ga hverandre små gaver osv. Faktisk var det han som tok initiativet og sa at han var blitt glad i meg, og etter det ble vi et par.

Nå lever vi på en måte separate liv. Han er svært lite pratsom, og han er liksom sjelden interessert i det jeg gjør. Han er heller ikke noen oppmuntrende person, og hvis jeg f.eks. er lei meg og gråter, så kommer han sjelden bort og trøster meg. Alt dette burde da en kjæreste gjøre, synes nå jeg!

[Gjest uerfaren epleskrott]

Hva var det som fikk deg interessert i ham i første omgang? Er det mulig å finne tilbake til dette? Hvis ikke, så er det kanskje lurt å sette strek.

Det som gjorde at jeg ble interessert i ham, var at vi hadde veldig lik humor. Jeg fikk mye oppmerksomhet, vi ga hverandre små gaver osv. Faktisk var det han som tok initiativet og sa at han var blitt glad i meg, og etter det ble vi et par.

Nå lever vi på en måte separate liv. Han er svært lite pratsom, og han er liksom sjelden interessert i det jeg gjør. Han er heller ikke noen oppmuntrende person, og hvis jeg f.eks. er lei meg og gråter, så kommer han sjelden bort og trøster meg. Alt dette burde da en kjæreste gjøre, synes nå jeg!

[Gjest epleskrotten]

Hva var det som fikk deg interessert i ham i første omgang? Er det mulig å finne tilbake til dette? Hvis ikke, så er det kanskje lurt å sette strek.

Sorry, glemte å skrive under som den epleskrotten. Men det gjør ingenting.. Ble litt surr med signaturene ja.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar, NHD!

Hvordan det er med begjæret... for å si det sånn: Han begjærer meg. Jeg, derimot, vil helst slippe den slags. Sånn har det vel vært i et par år nå... Hver gang han kommer med "antydninger", så prøver jeg å tulle det bort og begynner å snakke om noe annet. Noen ganger føler jeg nesten vemmelse, og det kan jo ikke være riktig.

Føler liksom ikke at det er riktig å være sammen med en person på den måten når jeg egentlig er lei ham.

Går på en del medisiner, bl.a. Zoloft, så det kan jo ha noe med saken å gjøre, kanskje? Men likevel så har jeg begynt å interessere meg for andre gutter/menn jeg ser. Så jeg kan vel ikke bare skylde på medisinene heller.

Nei, jeg tror ikke det er medisinene.

Jeg har mistanke om at svaret på ditt opprinnelige spørsmål er - nei.

[Gjest epleskrotten]

Nei, jeg tror ikke det er medisinene.

Jeg har mistanke om at svaret på ditt opprinnelige spørsmål er - nei.

Huff, jeg er stygt redd for at han kanskje ikke er den rette, nei. Men jeg blir så trist og redd når jeg tenker på en framtid uten ham... Men det kan da umulig være sunt å bli kvalm ved tanken på en framtid MED ham... Jeg kan være ganske glad flere ganger i løpet av dagen, men med en gang jeg tenker på ham, så blir jeg liksom deppa igjen...

Gleder meg til han skal på jobb og trening... og blir sjelden glad når han kommer tilbake igjen... Og sånn kan jeg da ikke ha det i kanskje 60 år til?

Men jeg er GLAD i ham, men ikke på den måten jeg bør liksom. Han er mer som en venn...

Det som er mitt egentlige problem er jo at han er min første kjæreste, og at vi har vært sammen så lenge. Så jeg vet knapt hvordan man gjør det slutt.

Men jeg skjønner at jeg er nødt til å ta dette opp med ham. Og når han blir "nærgående", så bør jeg vel kanskje si hvorfor jeg ikke har lyst. For hvis jeg fortsetter sånn jeg gjør nå, så er jeg jo urettferdig overfor både ham og meg.