Fastlege med psykologisk innsikt!

[Gjest mini maxi]

Vil bare dele med dere et part 'artige' episoder fra fastlegen min. Fra før jeg begynte i terapi. Da var det han som hørte litt på meg.

Jeg satt og sutret og gråt fordi jeg var lei meg over at jeg ikke greide å ta meg av og følge opp barna mine så godt som jeg gjerne ville. Pga depresjon og angst. Dårlig samvittighet. Stakkars unger som har meg som mor. Ødelegger jeg for dem? Jeg orker jo ofte ikke stille opp og takler dårlig konflikter. Fikk streng beskjed om ikke å tenke slik. Det gjorde ikke noe bedre å tenke slik. Jeg måtte gjøre det jeg orket og tenke positivt.

Må nevne at jeg har en mann som også kan stille opp.

Neste time hadde dette sunket litt inn (trodde jeg). Jeg hadde trengt den dårlige samvittigheten til side, og trodde jeg skulle få anerkjennelse over min nye 'styrke' da jeg sa at nå skal jeg ikke ha dårlig samvittighet pga at jeg ikke gjorde det og det for ungen min, det må jo bare gå som det går. Da tidde legen stille et øyeblikk og så kom det; 'Ja, men en MÅ jo bare stille opp for ungene sine!'

DA ble jeg flat! Det var jo det jeg hadde prøvd å formidle da, fortvilelsen over å ikke orke det jeg mente jeg måtte/burde overfor barna! Snakk om å gi med den ene handa og ta med den andre!

En annen gang:

Jeg betrodde meg over bekymring for framtiden, hvis jeg ikke ble frisk igjen. Hvilke belastninger ville det påføre familien, og økonomien. Legen gav beskjed om at sånn måtte jeg ikke tenke. Kunne ikke bekymre meg for fremtida før den kom. Jeg prøvde å leve opp til det, og stolt fortalte jeg noen ganger senere at NÅ hadde jeg avfunnet meg med at jeg fungerte ikke som før for tiden, og at jeg heretter skulle ta en dag av gangen, og ta det som det kom. Men DA fikk jeg plutselig beksjed om at jeg kunne ikke bare gi opp, jeg måtte jo ha noen tanker om livet framover.

Jada, jada, det er ikke så greit!

[Mimmy]

Så den legen din MÅTTE bare protestere nærmest for protestens skyld, han/hun da...? Det kan skje med leger, tror jeg, legeutdanningen har tradisjonelt sett ikke vært så veldig rettet mot pasientforståelse/psykologi.

Så egentlig, når det gjelder psykisk helsetilstand, så er det ikke alle leger som er så veldig flinke. Men han/hun mente nok ikke å uttrykke seg sårende, det bare kom ut litt snålt.

[Gjest mini maxi]

Ja, men det viste jo at han ikke skjønte det vonde dilemmaet ved å ikke orke det som en 'må' overfor barna. Han trøstet meg først med at jeg måtte ikke, men så sa han neste gang at jeg måtte jo allikevel. Han bekreftet dermed at dilemmaet mitt var reelt. Han også mente at jeg måtte. Ergo var jeg ei dårlig mor i hans øyne også når jeg ikke klarte det jeg 'måtte'.

Han mente det godt han, men det hjalp ikke meg så mye.

[Mimmy]

Ja, men det viste jo at han ikke skjønte det vonde dilemmaet ved å ikke orke det som en 'må' overfor barna. Han trøstet meg først med at jeg måtte ikke, men så sa han neste gang at jeg måtte jo allikevel. Han bekreftet dermed at dilemmaet mitt var reelt. Han også mente at jeg måtte. Ergo var jeg ei dårlig mor i hans øyne også når jeg ikke klarte det jeg 'måtte'.

Han mente det godt han, men det hjalp ikke meg så mye.

Han mente kanskje ikke at du var ei dårlig mor, han så kanskje bare det at barna dine kanskje ikke fikk all den omsorg som de hadde behov for. Men det skulle han presisert, og kanskje heller sett på hvilke løsninger som fantes: kanskje i form av en type avlastning eller noe. Dette er to helt separate ting, som du bør holde separat for deg selv også. Det at du ikke maktet alt, fordi du var psykisk syk, gjør deg ikke til en dårlig mor, det gjør deg til en mor som ikke maktet alt som hun kunne ønsket å få til. Og så syns jeg han heller skulle roset deg for de tingene du faktisk fikk til, det hadde virket mye mer positivt og helsefremmende.

[Gjest mini maxi]

Han mente kanskje ikke at du var ei dårlig mor, han så kanskje bare det at barna dine kanskje ikke fikk all den omsorg som de hadde behov for. Men det skulle han presisert, og kanskje heller sett på hvilke løsninger som fantes: kanskje i form av en type avlastning eller noe. Dette er to helt separate ting, som du bør holde separat for deg selv også. Det at du ikke maktet alt, fordi du var psykisk syk, gjør deg ikke til en dårlig mor, det gjør deg til en mor som ikke maktet alt som hun kunne ønsket å få til. Og så syns jeg han heller skulle roset deg for de tingene du faktisk fikk til, det hadde virket mye mer positivt og helsefremmende.

Enig! Takk for omtanken! Blir lett såra og ømskinna når det gjelder de her ungene da vet du!