Indre prosesser og håp

[Tamera]

Jeg har ikke skrevet så mye på dette forumet på mange år, jeg skrev en god del for 4-5 år siden da jeg slet som verst.

I kveld har jeg lyst til å skrive. Jeg kjenner at jeg er i en utrolig sterk prosess nå, og har behov for å dele.

Jeg har vært psyk i mange år nå, og har egentlig aldri kjent noen forandring innvendig når jeg har gått i samtaleterapi. Nå går jeg på et 17-ukers behandlingprogram på en dagavdeling. Det er gruppeterapi tre dager i uken, pluss at jeg går i individualterapi.

Jeg har kommet halvveis på dette opplegget nå. Og det har vært en vanvittig berg og dalbanetur. Jeg tror jeg har kjent på hele spekteret av følelser mens jeg har gått der. Det har ikke vært lett, det har faktisk vært nesten uutholdelig til tider, men nå merker jeg at det løsner.

Jeg merker at jeg forandrer meg. At tankene om meg selv, og om andre forandrer seg. Jeg forstår så utrolig mye mer av meg selv, selv om det fremdeles er kaos og brikker som enda ikke har falt på plass.

Nå kjenner jeg veldig på en følelse av håp. At det faktisk er verdt det, til tross for alt sinne, frustrasjon, fortvilelse, smerte og sorg som jeg kjent på. Jeg har turt å ta fram disse følelsene og kjenne på dem, og jeg har overlevd det. Og jeg tror jeg tør å kjenne mer på dem.

Det er nesten så jeg begynner å tro at jeg kan få det godt med meg selv.

[happy1365380345]

Så herlig!

Du ventilerer og angsten slipper taket.

Go girl!

[Gjest appendix]

Det var en ting som først falt meg inn da jeg hadde lest innlegget ditt, og det var 'Godt jobbet!'

Og så kan jeg bare si gratulerer.

Og så merket jeg en liten følelse av misunnelse (eller hva det var) og en tanke om at skulle ønske det var meg. Men jeg er 'i bevegelse' jeg også da. Heldigvis. Så håpet er der.