Gruppeterapi hjelper ikke - fortvilet!

[Gjest østfold]

Jeg har gått i gruppeterapi i over et halvt år, og kan ikke si at jeg har merket noe fremgang. Føler vel egentlig at individuell terapi ville vært mye 'riktigere' for meg. (Er det bare fordi jeg er egoistisk og ikke 'gidder' høre på de andre?) Jeg syns det er litt slitsomt at vi er så mange i gruppen (8Stk), og når en først begynner å snakke, så er det ofte den som holder på i begge timene.

Gruppen skal være for depresjon og angst. Jeg sliter også med BED og kraftig fedme. SF har ikke vært noe tema i gruppen i det hele tatt, og jeg er redd for å ta det opp fordi jeg er den eneste som har dette - og det er jo ikke det gruppen handler om. Av og til (når vi ikke bruker to timer på å snakke om været) blir det snakk om veldig abstrakte ting som jeg ikke klarer å forholde meg til. Hva føler du, vil du, kan du, ønsker du???? Jeg ANER ikke! Jeg klarer nesten ikke skille følelsene mine fra hverandre - hvordan skal jeg da klare å svare på noe sånn?

Jeg trenger hjelp til å sortere ut hva som er hva av tanker og følelser, derfor kan jeg ikke begynne å jobbe med det ennå for jeg har ikke begrepsapparatet. Vet at jeg burde ta dette opp i gruppen, men jeg klarer ikke få sagt det av meg selv - og det er ingen som spør. Og så har jeg ikke lyst til å såre psykologen heller, som sikkert gjør så godt han kan.

Hva bør jeg gjøre? Bør jeg fortsette, og hvor lenge bør jeg gå før jeg kan forvente noe 'bedring'? Eller burde jeg heller gå til individuell terapi. Jeg vet at det og gruppeterapi blir sidestilt som beh.form, men det kan jeg ikke helt forstå....vi er jo 8 stk som sitter der og bortimot kun en snakker om gangen. Det vil si at i snitt så er det 2 måneder mellom hver gang du får sagt noe som helst....

uff det ble rotete og langt dette! Men jeg håper noen har et råd eller to til en fortvilet gruppegjenger!

[Spirea]

Jeg vet sannelig ikke hva som er best for deg, men èn ting ser jeg tydelig at du kan gjøre for å hjelpe deg selv. Du kan slutte å være redd for å såre psykologen som helt sikkert gjør så godt han kan. Prøv å huske at å være psykolog er en jobb og du er en av grunnene til at han har en jobb. Du må prøve å be om det du tror du trenger uten å være redd for å såre. Jeg håper du klarer å ta opp terapiformen med ham og finne ut hva du kan gjøre for å få det bedre.

Lykke til!

[Tamera]

Heisann!

Jeg går også i gruppeterapi, og har kjent på mange av følelsene du skriver om. Jeg har heldigvis en psykolog som ikke så lett lar seg såre, så jeg har greid å ta opp problemene jeg har i forhold til gruppa med henne. Jeg tror nok ikke psykologen din vil bli såret hvis du tar opp ting heller, han/hun vil nok heller bli glad og ta det som en tillitserklæring.

Jeg oppfatter det som om du har problemer med å "ta plass" i gruppa. Du irriterer deg over at andre kanskje tar opp mye plass og at det blir lite tid/rom til å snakke om ting som opptar deg? Det er faktisk helt ok at du har slike følelser! Jeg har også opplevd de. Jeg følte mye på at ingen hjalp meg igang, at jeg som oftest bare satt å hørte på ting som ikke er relevante for meg, at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne for alt bare var et gedigent indre kaos osv.

Det jeg har funnet ut er at det å lære seg å bruke gruppa, finne sin plass i den osv har vært veldig nyttig og absolutt relevant for min utvikling. Det har kostet vanvittig mye for meg med så svær sosial angst, men det har faktisk vært verdt det.

Nå vet ikke jeg om du har sosial angst og synes det er vanskelig å ta ordet i forsamlinger,men det har ihvertfall vært en utfordring for meg.

Du spør om du bør slutte å gå i gruppa, og det er sannelig ikke lett å vite. Jeg tror gruppeterapi kan være veldig bra dersom man greier å bruke gruppa. Det er vel kanskje der du må begynne? Det finnes nok ingen annen utvei å bare kaste seg ut i det, og begynne å snakke. Det høres kanskje tøft ut, men jeg vil råde deg til å begynne neste gruppe med å bare kaste deg ut i det. Vær den første til å snakke. Si at du ønsker å snakke om noe, og at det er hvor vanskelig du synes det er å være i gruppa. Si det akkurat som det er - at du trenger hjelp til å sortere tanker og følelser, men ikke vet hvor du skal begynne. Si at du har problemer du ikke tør snakke om i gruppa, for du føler at ingen andre har de samme problemene.

Jeg gjorde nettopp dette. Og det var helt grusomt og jeg fikk veldig mye angst. Men jeg overlevde, og det har hjulpet meg. La det stå til. Hva har du egentlig å tape?

.