Tre skritt frem og fire tilbake.

[nonamor]

Har slitt med angst, depresjoner og tvangstanker siden 1991. Jeg er nå 26 år.

Det siste året har jeg gjort veldig mye som jeg ikke har klart de andre årene jeg har slitt med dette. Mye av æren for det skal min samboer og kjærest gjennom de siste to årene ha. Han har presset meg og støttet meg veldig. Hadde det ikke vært for at han har presset meg så fælt så hadde jeg ikke kommmet så langt som jeg er idag heller.

Nå er jeg sliten. Det jeg ikke har klart å gjøre på 11 år, gjør jeg plutselig på 1 år.

Jeg har gått på attføring, og også fått hjelp av sosialenkontoret en gang.

Har jobbet litt innimellom, når jeg har følt meg klar, eller samboer ha pushet meg.

i morgen skal jeg egentlig på jobb, så på jobbintervju, også på jobb igjen. lørdag og søndag skal jeg jobbe også.

Men jeg tror ikke jeg klarer det.

Samboeren min blir sur og forbannet mnår jeg sier det til han. Vi har hatt noen caser på det før. Da har jeg enten reist eller blitt hjemme. Altså det er ikke alltid jeg kan overtales.

Nå vet jeg at det blir sak om dette i kveld igjen. han er på trening nå, og vi skal prate om det etterpå.

Gruer meg!!

Føler meg som en pingle, men samtidig er jeg stolt av det som har skjedd det siste året.

Er det noen av dere som har gjort det veldig bra for så å få en knekk igjen? Kan ikke tro at ejg skal være alene om det...

Trenger noen råd angående hele overnevnte situasjon.

[rodell]

Ikke lett å gi deg råd uten å ha bedre oversikt over din situasjon.

Men du sier at du er stolt over den fremgangen du har hatt, og det du har fått til siste året. Det har du da all grunn til å være! At du greier å jobbe, og føler at du mestrer det er da flott!

Men selv om det går fremover, så kan jo du også bli sliten. Du har sikkert brukt mye energi på å komme dit du er nå.

Vi som har vært i lignende situasjoner som deg har nok alle opplevd tilbakeslag etter en god periode. Tror det er viktig at du ikke presser deg for hardt, og at du prøver å få samboeren din til å forstå at du må ta det litt roligere i blant hvis du har mulighet til det. Samtidig må du jo prøve å ta vare på den fremgangen du har hatt, og ikke "ødelegge" noe med for stort fravær fra jobb. Du må prøve å finne en balanse som passer deg.

Lykke til!