Tomhet

[vicca]

Tristheten skjuler jeg bak et smil.

Men øynene taler det sanne språket.

De er ofte livløse nå; tomme.

Samtidig merker jeg at jeg ikke gir opp. Jeg famler rundt, lengter desperat etter noe som skal holde meg oppe.

Noe som vil holde meg i live.

Det er nok vanskelig for andre, de rundt meg, å skjønne. De vet at jeg sliter og de respekterer meg for de ressursene jeg har, for den jeg er.

Men hvis noen spør om hvorfor dette skjedde meg, da blir jeg svar skyldig.

Jeg har jo alt.

Heldigvis evner jeg å føle lykke iblant.

Men samtidig er det en følelse inni meg som river meg i fillebiter. Hvorfor er det sånn? Fortsatt!?

Jeg har satt meg inn i psykisk helse, jeg tar mine medisiner og går til behandling.

Jeg har en flott familie og gode venner.

Hva var det som gikk så galt? Og hvorfor?

Jeg er så kald og tom mesteparten av tiden.

[Gjest din venn]

du er fantastisk, og jeg ser deg når du minst aner det :-)

takk for all hjelp det siste døgnet vic

nattaklem