Hva tenker hun, egentlig?

[Mimmy]

Noe av det jeg har lurt endel på, er egentlig om psykologen min egentlig misliker meg, fordi jeg har en funksjonshemming som ikke gjør at jeg blir så veldig sympatisk. Jeg har vært i en fellessamtale med henne, meg selv og mannen min, og hun sa da at mannen min var veldig tolerant. Og slik virker det nok for henne, og slik kan det veldig ofte også være, men ikke alltid. Mannen min er veldig snill og omsorgsfull overfor meg. Og gir meg utrolig mye hjelp i hverdagen, som er nødvendig for meg, fordi jeg er så sliten. Men ofte har det vært at han nettopp kritiserer meg nord og ned for ting jeg (ifølge diagnosen) ikke kan noe for. I neste øyeblikk, så forandrer han mening, og sier at det er jo ikke noe jeg kan noe for, så da har han forstått det (ei lita stund) men så dukker det opp igjen, og jeg får skikkelig kjeft fordi jeg er så sliten, og fordi jeg ikke klarer å snakke om det, nettopp fordi jeg er så sliten. I det siste har det blitt mye bedre, nå kan jeg si ifra uten at han blir sint på meg, og han har utvist mye større forståelse for meg og mine følelser. Nå lurer han på om han selv kan være autistisk, han har nemlig hatt en hjerneskade som ble påført ham i tidlig alder, og som blant annet gjorde at han måtte bygges opp "fra grunnen av" (i likhet med det som skjer med slagpasienter). Jeg har sagt han kan jo la seg utrede, men at han ikke bør gi seg selv diagnose sånn uten videre. Men han bare fortsetter å mase om dette.

Han vil ha oppmerksomhet (forståelig nok, iom at vi er gifte), som jeg ofte ikke klarer å gi, fordi hjernen min kopler seg ut til stadighet. Og selv om han er forståelsesfull, når jeg sier at jeg er sliten, og han må vente, så merker jeg at han blir utålmodig. Og jeg ser ingen løsning til å bli mindre sliten heller, annet enn ved å sykemelde meg. Men da blir jeg veldig isolert, og er redd for at den ikke ubetydelige angsten jeg har, vil blusse skikkelig opp. Jeg har angst, med diaré, skjelvinger på hendene og hodepine, som blir verre i stressede situasjoner, men jeg kan også ha skjelveanfall som oppstår fullstendig ute av kontekst. Dette har jeg hatt svært lenge, det begynte før jeg traff mannen min. Men har blitt verre i perioder med mye stress, og i perioder med ekstraordinære kriser (og de har jeg hatt endel av, og sorg også).

[Gemini]

Tror nok ikke psykologen misliker deg, men det er nok en påkjenning på forholdet, både for deg og din mann at du har denne diagnosen. Men nå som du har fått den har dere i alle fall noe håndfast å gå ut fra, som dere må lære å tilpasse dere etter. Det er jo ikke bare du som har fått dette å forholde deg til, men også din mann. For dere begge vil det nok ta litt tid før man fullt ut klarer å forstå og huske på alt, gjøre alt riktig...

Det blir jo ikke ulikt om man har fysisk kronisk sykdom som gjør at man blir redusert. En i min familie har revmatisme (alvorlig, slik at hun er 100% ufør). Det har nok særlig i den første perioden, da hun ble syk og måtte omstille seg vært veldig tøft, å ikke mestre det som er forventet at man skal - som kvinne, mor, kone, husmor osv. Etter hvert måtte hun jo innse sine begrensninger, og det samme med hennes mann og barn. Ikke enkelt, men de har kommet fint igjennom det, og har det veldig fint nå, til tross for hennes smerter og manglende kapasitet, med mange dårlige dager. De har valgt å ha vaskehjelp, og er flinke til å gjøre ting både sammen og hver for seg.

[Gemini]

Tror nok ikke psykologen misliker deg, men det er nok en påkjenning på forholdet, både for deg og din mann at du har denne diagnosen. Men nå som du har fått den har dere i alle fall noe håndfast å gå ut fra, som dere må lære å tilpasse dere etter. Det er jo ikke bare du som har fått dette å forholde deg til, men også din mann. For dere begge vil det nok ta litt tid før man fullt ut klarer å forstå og huske på alt, gjøre alt riktig...

Det blir jo ikke ulikt om man har fysisk kronisk sykdom som gjør at man blir redusert. En i min familie har revmatisme (alvorlig, slik at hun er 100% ufør). Det har nok særlig i den første perioden, da hun ble syk og måtte omstille seg vært veldig tøft, å ikke mestre det som er forventet at man skal - som kvinne, mor, kone, husmor osv. Etter hvert måtte hun jo innse sine begrensninger, og det samme med hennes mann og barn. Ikke enkelt, men de har kommet fint igjennom det, og har det veldig fint nå, til tross for hennes smerter og manglende kapasitet, med mange dårlige dager. De har valgt å ha vaskehjelp, og er flinke til å gjøre ting både sammen og hver for seg.

Ellers tror jeg fortsatt det beste for deg måtte vært å fått redusert arbeidstid, slik at du både fikk den jobbmessige utfordringen og komme ut daglig, men samtidig slippe å slite deg sånn ut.

Hvis jeg husker rett, så hadde du et motargument om dette, at du var avhengig av skyss av din mann. Eller husker jeg feil nå? Vel - OM jeg husker rett, så vil jeg si at jeg tror det er mye mulig at du har krav på å få taxi-transport dekket (forutsatt at du ikke kan ta offentlig kommunikasjon).

[Gjest mini maxi]

Å. Mimmy. jeg føler så med deg når jeg leser dette!

Hvis ikke terapeuten din liker deg så må du i alle fall fremstå som helt forskjellig 'in natura' enn du gjør her gjennom innleggene. For jeg får inntrykk av et menneske med utrolig selvinnsikt og empati, og det synes iallefall jeg er utrolig gode egenskaper. De gjør også ofte at du har andre gode egenskaper i tillegg.

Og du har en utrolig god evne til å forklare deg skriftlig.

Du snakker en del om kognitiv svikt pga av dette aspergersyndromet. Jeg må si at eter å ha fulgt innleggene dine, så har jeg gjort meg noen tanker rundt det. En kan jo faktisk kjenne det litt igjen hos seg selv. Det er nesten så en lurer på om en har et snev av asperger selv. Derfor skvatt jeg da jeg leste at mannen din hadde slike tanker også.

Kan det være at når en følger deg på nært hold, eller har lest alle dine fornuftige tanker her, så føler en at en egentlig ikke er helt bra kognitivt selv heller - til tross for at en ikke har fått noen asperger diagnose.

Og det er det med at hvis en har fått merkelapp (= diagnose), så er egget på en måte lagt. Da blir alt gransket og sammenlignet opp mot kriteriene for merkelappen.

Jeg har opplevd kognitivt svikt fra andre folk som ikke har asperger også jeg. Noen av dem har årevis med skolegang og fine titler og befinner seg høyt oppe i helsehierarkiet.

[Mimmy]

Tror nok ikke psykologen misliker deg, men det er nok en påkjenning på forholdet, både for deg og din mann at du har denne diagnosen. Men nå som du har fått den har dere i alle fall noe håndfast å gå ut fra, som dere må lære å tilpasse dere etter. Det er jo ikke bare du som har fått dette å forholde deg til, men også din mann. For dere begge vil det nok ta litt tid før man fullt ut klarer å forstå og huske på alt, gjøre alt riktig...

Det blir jo ikke ulikt om man har fysisk kronisk sykdom som gjør at man blir redusert. En i min familie har revmatisme (alvorlig, slik at hun er 100% ufør). Det har nok særlig i den første perioden, da hun ble syk og måtte omstille seg vært veldig tøft, å ikke mestre det som er forventet at man skal - som kvinne, mor, kone, husmor osv. Etter hvert måtte hun jo innse sine begrensninger, og det samme med hennes mann og barn. Ikke enkelt, men de har kommet fint igjennom det, og har det veldig fint nå, til tross for hennes smerter og manglende kapasitet, med mange dårlige dager. De har valgt å ha vaskehjelp, og er flinke til å gjøre ting både sammen og hver for seg.

Nei, det er klart at det tar jo litt tid å venne seg til. Jeg er ikke så enkel å leve sammen med, fordi jeg har dette syndromet, og fordi det påvirker oss veldig. Og mannen min har egentlig taklet det veldig bra, selv før vi fikk diagnosen. Jeg skulle egentlig ønske at psykologen så meg. Men det er jo fint at hun så mannen min og det han strever med. Mannen min var veldig glad for det.

[Mimmy]

Ellers tror jeg fortsatt det beste for deg måtte vært å fått redusert arbeidstid, slik at du både fikk den jobbmessige utfordringen og komme ut daglig, men samtidig slippe å slite deg sånn ut.

Hvis jeg husker rett, så hadde du et motargument om dette, at du var avhengig av skyss av din mann. Eller husker jeg feil nå? Vel - OM jeg husker rett, så vil jeg si at jeg tror det er mye mulig at du har krav på å få taxi-transport dekket (forutsatt at du ikke kan ta offentlig kommunikasjon).

Jeg kan ikke ta offentlig transport pga angst. Da vil jeg bruke så mye energi på selve transporten, at jeg ikke har noe energi igjen til selve arbeidet, eller til å ta vare på helsen min ellers heller. Men jeg har også forstått det slik, at det er vanskelig å få bevilget slik transport uten å ha rent fysiske begrensninger?

[Mimmy]

Å. Mimmy. jeg føler så med deg når jeg leser dette!

Hvis ikke terapeuten din liker deg så må du i alle fall fremstå som helt forskjellig 'in natura' enn du gjør her gjennom innleggene. For jeg får inntrykk av et menneske med utrolig selvinnsikt og empati, og det synes iallefall jeg er utrolig gode egenskaper. De gjør også ofte at du har andre gode egenskaper i tillegg.

Og du har en utrolig god evne til å forklare deg skriftlig.

Du snakker en del om kognitiv svikt pga av dette aspergersyndromet. Jeg må si at eter å ha fulgt innleggene dine, så har jeg gjort meg noen tanker rundt det. En kan jo faktisk kjenne det litt igjen hos seg selv. Det er nesten så en lurer på om en har et snev av asperger selv. Derfor skvatt jeg da jeg leste at mannen din hadde slike tanker også.

Kan det være at når en følger deg på nært hold, eller har lest alle dine fornuftige tanker her, så føler en at en egentlig ikke er helt bra kognitivt selv heller - til tross for at en ikke har fått noen asperger diagnose.

Og det er det med at hvis en har fått merkelapp (= diagnose), så er egget på en måte lagt. Da blir alt gransket og sammenlignet opp mot kriteriene for merkelappen.

Jeg har opplevd kognitivt svikt fra andre folk som ikke har asperger også jeg. Noen av dem har årevis med skolegang og fine titler og befinner seg høyt oppe i helsehierarkiet.

Men det er det, at her får jeg tid til å tenke meg om, og det finnes ingen "støy" som forkludrer tingene, og det finnes ingen å skulle spille en rolle overfor, så her kan jeg på mange måter være meg selv. Men jeg klarer ikke å få skrevet ting slik som jeg tenker dem, alltid, allikevel. Og jeg tror nok at psykologen har et helt annet inntrykk av meg, fordi terapien foregår muntlig, og jeg er svært dårlig til å få uttrykt følelsene mine muntlig, og jeg henger meg opp i ting, og repeterer tingene også. Men jeg har nå bedt om å få lov til å skrive ned ting til henne istedet.

[Mimmy]

Å. Mimmy. jeg føler så med deg når jeg leser dette!

Hvis ikke terapeuten din liker deg så må du i alle fall fremstå som helt forskjellig 'in natura' enn du gjør her gjennom innleggene. For jeg får inntrykk av et menneske med utrolig selvinnsikt og empati, og det synes iallefall jeg er utrolig gode egenskaper. De gjør også ofte at du har andre gode egenskaper i tillegg.

Og du har en utrolig god evne til å forklare deg skriftlig.

Du snakker en del om kognitiv svikt pga av dette aspergersyndromet. Jeg må si at eter å ha fulgt innleggene dine, så har jeg gjort meg noen tanker rundt det. En kan jo faktisk kjenne det litt igjen hos seg selv. Det er nesten så en lurer på om en har et snev av asperger selv. Derfor skvatt jeg da jeg leste at mannen din hadde slike tanker også.

Kan det være at når en følger deg på nært hold, eller har lest alle dine fornuftige tanker her, så føler en at en egentlig ikke er helt bra kognitivt selv heller - til tross for at en ikke har fått noen asperger diagnose.

Og det er det med at hvis en har fått merkelapp (= diagnose), så er egget på en måte lagt. Da blir alt gransket og sammenlignet opp mot kriteriene for merkelappen.

Jeg har opplevd kognitivt svikt fra andre folk som ikke har asperger også jeg. Noen av dem har årevis med skolegang og fine titler og befinner seg høyt oppe i helsehierarkiet.

Jeg klarer å sortere tankene og følelsene relativt greit på dataskjerm, da kan jeg lese igjennom det, og se hva som mangler, og redigere det. Slik er det ikke ellers. Men jeg har jo fått testet meg, og har en iq på 121 på det kognitive området, så selv om jeg har kognitive svikt, så er ikke dette så påtagelig, fordi jeg kom ut med svært god språkforståelse. Men like fullt, så har jeg vansker med å tyde ting som ikke er sagt tydelig nok. F.eks hvis noen spør om jeg kan lukke døren. Det tar litt tid for meg å forstå at det ikke er spørsmål om jeg rent fysisk er i stand til å lukke døren. Nå har jeg jo lært meg dette, så jeg er ikke så treg der, men så finnes det andre situasjoner som oppstår, som jeg nok blir oppfattet som litt treg (og antakeligvis dum). De hadde et kallenavn på meg, på barneskolen, som gikk på akkurat dette at jeg var treg av meg. Og det kallenavnet beholdt jeg til langt opp i ungdomsskolen, synes jeg å huske.

[frosken]

Jeg kan ikke ta offentlig transport pga angst. Da vil jeg bruke så mye energi på selve transporten, at jeg ikke har noe energi igjen til selve arbeidet, eller til å ta vare på helsen min ellers heller. Men jeg har også forstått det slik, at det er vanskelig å få bevilget slik transport uten å ha rent fysiske begrensninger?

Transportstøtte gis også når det er psykologiske forhold som gjør det umulig å ta offentlig kommunikasjon. Men det må være umulig - og ikke bare vanskelig for deg - å benytte kollektivtransport for å få støtte.

Det som imidlertid er et problem er at disse støtteordningene er forskjellige fra sted til sted. Det finnes to ulike regelverk å forholde seg til - det ene er såkalt TT-transport (noen steder i landet gis det transport til og fra arbeid/skole med TT) - og det andre regelverket er folketrygdens grunnstønad (men her gis det som oftest kun sats en til transport - noe som utgjør ca 500 kr pr måned...)

Undersøk tt-ordningen der du bor :-)

[Mimmy]

Transportstøtte gis også når det er psykologiske forhold som gjør det umulig å ta offentlig kommunikasjon. Men det må være umulig - og ikke bare vanskelig for deg - å benytte kollektivtransport for å få støtte.

Det som imidlertid er et problem er at disse støtteordningene er forskjellige fra sted til sted. Det finnes to ulike regelverk å forholde seg til - det ene er såkalt TT-transport (noen steder i landet gis det transport til og fra arbeid/skole med TT) - og det andre regelverket er folketrygdens grunnstønad (men her gis det som oftest kun sats en til transport - noe som utgjør ca 500 kr pr måned...)

Undersøk tt-ordningen der du bor :-)

Hva er det som regnes for umulig? Jeg har prøvd å tvinge meg selv til å ta buss, og da klarer jeg å gjennomføre det, men da er hele dagen ødelagt, jeg har ikke energi til noe annet. Jeg er stiv fra jeg går ombord til jeg stiger av igjen, jeg biter tennene sammen, og bruker kroppen nesten like intenst som om jeg skulle hatt et epileptisk anfall (jeg har ei tante med alvorlig epilepsi). Og selvsagt må jeg bøte for det med at jeg skjelver på hendene og får mageproblemer etterpå. Og det blir ikke noe lettere, heller, ved å gjøre det flere ganger. Så hvor vanskelig må det være?

Apropos epilepsi, så har jeg lest at for noen så kan det ENESTE symptomet på asperger syndrom være å ha alvolig epilepsi med grand mal - anfall. Så jeg tror nok at tanten min har det samme som meg.

[Mimmy]

Å. Mimmy. jeg føler så med deg når jeg leser dette!

Hvis ikke terapeuten din liker deg så må du i alle fall fremstå som helt forskjellig 'in natura' enn du gjør her gjennom innleggene. For jeg får inntrykk av et menneske med utrolig selvinnsikt og empati, og det synes iallefall jeg er utrolig gode egenskaper. De gjør også ofte at du har andre gode egenskaper i tillegg.

Og du har en utrolig god evne til å forklare deg skriftlig.

Du snakker en del om kognitiv svikt pga av dette aspergersyndromet. Jeg må si at eter å ha fulgt innleggene dine, så har jeg gjort meg noen tanker rundt det. En kan jo faktisk kjenne det litt igjen hos seg selv. Det er nesten så en lurer på om en har et snev av asperger selv. Derfor skvatt jeg da jeg leste at mannen din hadde slike tanker også.

Kan det være at når en følger deg på nært hold, eller har lest alle dine fornuftige tanker her, så føler en at en egentlig ikke er helt bra kognitivt selv heller - til tross for at en ikke har fått noen asperger diagnose.

Og det er det med at hvis en har fått merkelapp (= diagnose), så er egget på en måte lagt. Da blir alt gransket og sammenlignet opp mot kriteriene for merkelappen.

Jeg har opplevd kognitivt svikt fra andre folk som ikke har asperger også jeg. Noen av dem har årevis med skolegang og fine titler og befinner seg høyt oppe i helsehierarkiet.

Nå er ikke det med kognitiv svikt noe kjerneproblem hos meg, tror jeg, så det blir mer på siden av emnet, egentlig. Det jeg opplever som problematisk, er ikke å være i stand til å være til stede i situasjonene jeg til daglig er oppe i, og i forhold til informasjon som jeg trenger for å kunne fungere "normalt". Jeg er så fjern, at jeg får bare med meg en brøkdel av ting som blir sagt. Det er mye enklere med ting som er skrevet. Og slik har jeg ALLTID vært, helt fra jeg var ganske lita, så det er ikke noe som kan trenes vekk. Det skyldes ikke depresjon, angst, psykose, det skyldes asperger syndrom og er autistisk. Dette er bare et av mange problemer jeg har. Andre problemer er i forhold til ting som ikke blir uttrykt verbalt. Det har jeg enda større vanskeligheter med å oppfatte. Mao ikke - verbal kommunikasjon. Svært treg.

[frosken]

Hva er det som regnes for umulig? Jeg har prøvd å tvinge meg selv til å ta buss, og da klarer jeg å gjennomføre det, men da er hele dagen ødelagt, jeg har ikke energi til noe annet. Jeg er stiv fra jeg går ombord til jeg stiger av igjen, jeg biter tennene sammen, og bruker kroppen nesten like intenst som om jeg skulle hatt et epileptisk anfall (jeg har ei tante med alvorlig epilepsi). Og selvsagt må jeg bøte for det med at jeg skjelver på hendene og får mageproblemer etterpå. Og det blir ikke noe lettere, heller, ved å gjøre det flere ganger. Så hvor vanskelig må det være?

Apropos epilepsi, så har jeg lest at for noen så kan det ENESTE symptomet på asperger syndrom være å ha alvolig epilepsi med grand mal - anfall. Så jeg tror nok at tanten min har det samme som meg.

Du kan søke om transportstøtte ved at du og legen din beskriver de vansker du har med å bruke offentlig transport, og så er det opp til de som behandler søknadene å ta stilling til hvorvidt du oppfyller kravene eller ikke.

Jeg vil anta at du i allefall oppfyller vilkårene for grunnstønad - og kanskje også til tt-transport. Men det kommer også an på hvorvidt legen din støtter dine påstander mht hvor vanskelig dette er for deg.

[Mimmy]

Du kan søke om transportstøtte ved at du og legen din beskriver de vansker du har med å bruke offentlig transport, og så er det opp til de som behandler søknadene å ta stilling til hvorvidt du oppfyller kravene eller ikke.

Jeg vil anta at du i allefall oppfyller vilkårene for grunnstønad - og kanskje også til tt-transport. Men det kommer også an på hvorvidt legen din støtter dine påstander mht hvor vanskelig dette er for deg.

Jo, jeg tror kanskje fastlegen støtter dette, fordi jeg har også en rapport fra fysioterapeut, tatt nylig, som viser at jeg har "funn forenlig med betydelig angst". Det var i forbindelse med et opphold på rehabiliteringssenter at jeg fikk den rapporten, det var en del av legerapporten derfra. Hun skal jo også skrive rapport i forbindelse med den søknaden om uføretrygd. Det har hun ikke gjort enda. Den angsten jeg har, har kommet (ihvertfall delvis) som en følgeskade av å ha asperger syndrom uten å ha fått noen form for oppfølging for dette tidligere (i grunnskolen og senere). Dersom jeg hadde fått slik oppfølging, så ville jeg antakeligvis ha klart meg helt fint, jeg, i dag, og ikke slitt med slike problemer som jeg gjør. Jeg var tross alt en skoleflink elev, og jeg har tross alt gjennomført ettårig høyere utdanning (på distriktshøgskole). Men jeg har hatt angstproblemer hele tiden. Det begynte allerede på barneskolen. Men det syntes ikke på meg, og jeg klarte å oppføre meg "normalt".