Angsten for å være syk / angsten for å bli frisk

[elise-linnea]

Hvorfor sliter jeg med slike tanker? Er det vanlig å være så ambivalent i forhold til det å bli bedre? Jeg ønsker det jo så inderlig, likevel utløser det mye angst! Noen ganger blir denne redselen så overveldende at jeg bare ønsker å bli tatt vare på av helsevesenet. Nærmest et ønske om å bli tatt i forvaring!

Syns mine egne tanker og følelser er helt sykelige! Jeg mener, før jeg ble psyk, fungerte jeg veldig godt, var i full jobb som avdelingssjef og "vellykket" på alle måter. Så skjer det forferdelige, jeg blir utsatt for grov vold av min ektemann. Etter det har jeg bare vært en skygge av meg selv.

Fra å være et godt fungerende menneske, er jeg nå en hjelpetrengende, nærmest et barn. Sliter så med å komme meg tilbake til samfunnet, selv om jeg nå er bedre enn på lenge. Det går oppover, sakte men sikkert.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg reagerer som jeg gjør? Har noen et svar på det?

[petrine22]

Ikke rart du har fått en knekk sånn som du ble behandlet! Det viser at du er ett normalt fungerende menneske med følelser og at du har fått en reaksjon i ettertid er ikke rart! Jeg tror du har gode forutsetninger for å klare deg og bli frisk! ting tar tid og du har nok mye å jobbe med! Jeg sliter mye med de samme tankene mange ganger. jeg føler alt håpløst og får angst og blir deprimert av situasjonen, ting går så sakte og det er hele tiden fire skritt frem og tre tilbake! Snakk med noen som kan gi deg noe positivt! Du trenger nok mye støtte og omsorg nå!

masse varme tanker.

[petrine22]

og en ting til...ektemann?? Jeg håper for ditt beste at han ikke er din ektemann lenger! Han ødlegger deg og hindrer deg i å finne roen og deg selv! Han kan vel ikke være noe hjelp for deg!?

[elise-linnea]

og en ting til...ektemann?? Jeg håper for ditt beste at han ikke er din ektemann lenger! Han ødlegger deg og hindrer deg i å finne roen og deg selv! Han kan vel ikke være noe hjelp for deg!?

Nei, jeg er ikke gift med han lenger. Ble mishandlet i 10 år, før jeg endelig klarte å gå. Men de årene har satt dype spor. Jeg følte meg helt ødelagt de første årene. Som om hele min identitet var blitt borte. Men det er bedre nå. Begynner å føle glede over meg selv og livet mitt. Er veldig glad alle selvmordsforsøkene ikke lyktes! Jeg lever og det er jeg så glad for!

[petrine22]

Nei, jeg er ikke gift med han lenger. Ble mishandlet i 10 år, før jeg endelig klarte å gå. Men de årene har satt dype spor. Jeg følte meg helt ødelagt de første årene. Som om hele min identitet var blitt borte. Men det er bedre nå. Begynner å føle glede over meg selv og livet mitt. Er veldig glad alle selvmordsforsøkene ikke lyktes! Jeg lever og det er jeg så glad for!

Så godt å høre! Føler med deg og syns du virker utrolig tøff!!

[Gjest appendix]

Jeg kjenner meg godt igjen i problemstillingen.

Jeg har også endt opp der du er pga problemer med syke pårørende og konflikter i samlivet.

Nok er nok, en dag tåler ikke kroppen mer, og en ender opp totalt utslitt mentalt. Lar en det gå så langat før en skjønner at en må ha hjelp, tar det veeeeeeeldig lang tid å komme opp dit en var. Sannsynligvis kommer en aldri dit mer, men må nøye seg med å fungere så godt en kan i dagliglivet.

Kan jeg spørre deg om en ting?

Selv så fikk jeg beskjed om at siden mine lidelser var oppstått pga private ting, så hadde jeg egentlig ikke rett til sykemelding. Jeg fikk det vare fordi de var 'snille'. Og jeg ville heller ikke ha rett til uføretrygd. Ble jeg ikke bra, ville jeg måtte leve av det jeg fikk på sosialkontoret, selv om jeg hadde vært i full jobb i mer enn tjue år!!! Det var kun yrkesskader og jobbkonflikter som gav rett til trygd.

Og dette er ikke tull! Dette sa psykiateren til meg. Jeg vet at andre har fått trygd pga 'private anliggender', så jeg ristet litt oppgitt på hodet av det. Men mitt problem er jo at det er disse folka jeg er avhengig av hvis en IKKE blir frisk. Jeg går jo ut fra at det ikke er alle som er så paragrafryttere da, men...

Det jeg lurer på er hvordan DU har blitt møtt i helsevesenet. Du nevnte jo noe om ønske å

bli tatt vare på fortsatt. Har du blitt det? SELV OM det er privatlivet som har slitt deg ut.

[elise-linnea]

Jeg kjenner meg godt igjen i problemstillingen.

Jeg har også endt opp der du er pga problemer med syke pårørende og konflikter i samlivet.

Nok er nok, en dag tåler ikke kroppen mer, og en ender opp totalt utslitt mentalt. Lar en det gå så langat før en skjønner at en må ha hjelp, tar det veeeeeeeldig lang tid å komme opp dit en var. Sannsynligvis kommer en aldri dit mer, men må nøye seg med å fungere så godt en kan i dagliglivet.

Kan jeg spørre deg om en ting?

Selv så fikk jeg beskjed om at siden mine lidelser var oppstått pga private ting, så hadde jeg egentlig ikke rett til sykemelding. Jeg fikk det vare fordi de var 'snille'. Og jeg ville heller ikke ha rett til uføretrygd. Ble jeg ikke bra, ville jeg måtte leve av det jeg fikk på sosialkontoret, selv om jeg hadde vært i full jobb i mer enn tjue år!!! Det var kun yrkesskader og jobbkonflikter som gav rett til trygd.

Og dette er ikke tull! Dette sa psykiateren til meg. Jeg vet at andre har fått trygd pga 'private anliggender', så jeg ristet litt oppgitt på hodet av det. Men mitt problem er jo at det er disse folka jeg er avhengig av hvis en IKKE blir frisk. Jeg går jo ut fra at det ikke er alle som er så paragrafryttere da, men...

Det jeg lurer på er hvordan DU har blitt møtt i helsevesenet. Du nevnte jo noe om ønske å

bli tatt vare på fortsatt. Har du blitt det? SELV OM det er privatlivet som har slitt deg ut.

Jeg har ikke blitt møtt på den måten. Jeg har fått uføretrygd, selv om det var mishandlingen i ekteskapet som førte meg inn i psykiatrien. Fikk senere diagnosen bipolar og ustabil pf.

Jeg har fått veldig god hjelp av helsevesenet.Kanskje det er derfor jeg har så vanskelig for å løsrive meg fra dem? Med flere titalls innleggelser bak meg, er det ikke så lett å skulle stå på egne ben. Men på den annen side, det er jo et "normalt" liv jeg ønsker meg.

[Gjest tod]

Denne problemstillinga er vel temmelig vanlig - for ikke å si universell - innafor psykiatrien. Å være psykisk syk er en 'eksistensiell posisjon', for å si det litt høyttravende; poenget er at denne innstillingen har visse gevinster - man kan f eks unnskylde mye rart man gjør - eller kanskje i særdeleshet ikke gjør - med at man har en psykisk lidelse. Dette betyr jo ikke at disse problemene ikke er relle, men det er lett å klynge seg til dem fordi de gir visse fordeler.

Men ofte kan det være ganske tilfeldig hvem som kommer til psykiatrisk behandling. Hvis jeg tar et lite skritt tilbake kan jeg f eks se hvordan folk i familien min er mye mer kokelimonke i hodet enn jeg er - og en sterkt bidragende faktor til at de er det er at de insisterer på at de ikke er det!

[Gjest Pepper og salt]

Denne problemstillinga er vel temmelig vanlig - for ikke å si universell - innafor psykiatrien. Å være psykisk syk er en 'eksistensiell posisjon', for å si det litt høyttravende; poenget er at denne innstillingen har visse gevinster - man kan f eks unnskylde mye rart man gjør - eller kanskje i særdeleshet ikke gjør - med at man har en psykisk lidelse. Dette betyr jo ikke at disse problemene ikke er relle, men det er lett å klynge seg til dem fordi de gir visse fordeler.

Men ofte kan det være ganske tilfeldig hvem som kommer til psykiatrisk behandling. Hvis jeg tar et lite skritt tilbake kan jeg f eks se hvordan folk i familien min er mye mer kokelimonke i hodet enn jeg er - og en sterkt bidragende faktor til at de er det er at de insisterer på at de ikke er det!

Det siste du sa kan jeg skrive under på.

Ofte er det jo slik også at den i en familie som kommer til behandling ofte ikke er den som opprinnelig er den psyke.

Det er mange der ute som kunne trenge behandling mange ganger mer enn meg feks., men de tør ikke eller skjønner ikke at de trenger det. Det er jo derfor mange av dem overfører sine problemer til andre, alt er andres skyld, og dermed skaper de nye pasienter. Som med deg tydeligvis.