Trenger tips!

[meningsløs]

Jeg har skrevet litt om det før her på forumet, men nå nærmer dagen for bestilling av time seg. Er ganske deprimert for dagen, og ringte til psykologtjeneste for nesten en måned siden. De hadde fullbooket timeplanen og ba meg ringe tilbake 7.april, dvs til fredag! Nå nærmer dagen seg, og jeg føler meg helt på bånn.

Jeg tenker meg nesten i hjel på alt. Jeg føler at jeg virkelig trenger noen å snakke med, men er livredd for at psykologen ikke vil synes problemene mine er store nok. Jeg tenker hele tiden på at selv om jeg føler jeg har det vanskelig nå, kan det jo hende at jeg plutselig føler meg bedre...... (Selv om jeg har vært konstant nedfor siden jul, da...) Jeg vil ikke ta opp plassen til noen som trenger terapi mer enn jeg, og er redd for at jeg kanskje vil komme til å tenke såpass mye på dette at jeg ikke vil føle meg komfortabel hos en psykolog... I tillegg er jeg redd for at hvis jeg forteller om en del av tingene jeg holder inni meg og som ingen vet om, er det ikke sikkert jeg vil føle meg noe særlig bedre, bare føle skyld..

Kan noen gi meg noen tilbakemeldinger, vær så snill!!!! Og hvis jeg bestemmer meg for å bestille time, hva skal jeg egentlig si på den første timen? Jeg har et sånt brev fra fastlegen hvor det står litt om hvordan jeg har det, men jeg føler at jeg har så mye å fortelle om at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne! Har aldri vært så veldig flink til å uttrykke meg muntlig...

Vær så snill å svare! Jeg trenger så sårt å høre andre, nøytrale synspunkter!

[hershel1365380410]

Først: Sett deg ned hjemme, eller sted som du føler deg komfortabel og kan slappe av og tenke. Finn frem papir og blyant. Skriv ned hva du tenker på. Skriv ned alt, ikke tenk på hva du skal skrive eller ikke. Skriv rett fra hjertet med andre ord. Tenk på hvordan du har det, hvordan du opplever hverdagen med alt dets innhold fra problemer til verdifulle ting. Skriv om hvordan du opplever deg selv. Tenk på ting som har hendt deg gjennom årenes gang. Noe rart, noe trist, noe jævlig. Skriv ned alt som rører seg inne i hodet ditt. Når du er ferdig, les over det og se om det høres forståelig ut. Du trenger sikkert ikke ta med alt, men ikke rediger for mye.

Ikke tenk på at du tar opp en plass som andre, mer alvorlig "psyk" kunne ha trengt. Du kommer allikevel ikke være hos en psykolog legre enn nødvendig.

Finn ut hva slags følelser du har. Hvilke er det som dominerer hverdagen? Skriv de ned de også, for det er lett å glemme når man sitter på et legekontor med en som du ikke kjenner og som vil vite masse, personlige ting om deg.

Det er viktig at du skriver ned disse tingene, for an fastlege vet ikke nødvendigvis hva du sliter med. Det er ikke alle psykiatere/psykologer som kan gjette seg til ting selv om noen er ekstremt flinke til det...

Selv om du ikke selv finner ut av hva du lider av, og kan sette fingeren på noe bestemt som har hendt, er det viktig at du tenker på hva som har gjort det til at du føler deg slik du gjør. Jo mer du forteller, og jo ærligere du er, desto enklere er det å hjelpe deg. Ikke tenk så mye på hva psykologen din kommer til å tenke, det gjør deg bare forvirret og redd for å si noe galt.

Hvis du ikke er så veldig flink til å formulere deg, kan det noen ganger hjelpe med å skrive ned punkter, eller i noen tilfeller lage små, enkle skisser som beskriver følelsene dine.

[meningsløs]

Først: Sett deg ned hjemme, eller sted som du føler deg komfortabel og kan slappe av og tenke. Finn frem papir og blyant. Skriv ned hva du tenker på. Skriv ned alt, ikke tenk på hva du skal skrive eller ikke. Skriv rett fra hjertet med andre ord. Tenk på hvordan du har det, hvordan du opplever hverdagen med alt dets innhold fra problemer til verdifulle ting. Skriv om hvordan du opplever deg selv. Tenk på ting som har hendt deg gjennom årenes gang. Noe rart, noe trist, noe jævlig. Skriv ned alt som rører seg inne i hodet ditt. Når du er ferdig, les over det og se om det høres forståelig ut. Du trenger sikkert ikke ta med alt, men ikke rediger for mye.

Ikke tenk på at du tar opp en plass som andre, mer alvorlig "psyk" kunne ha trengt. Du kommer allikevel ikke være hos en psykolog legre enn nødvendig.

Finn ut hva slags følelser du har. Hvilke er det som dominerer hverdagen? Skriv de ned de også, for det er lett å glemme når man sitter på et legekontor med en som du ikke kjenner og som vil vite masse, personlige ting om deg.

Det er viktig at du skriver ned disse tingene, for an fastlege vet ikke nødvendigvis hva du sliter med. Det er ikke alle psykiatere/psykologer som kan gjette seg til ting selv om noen er ekstremt flinke til det...

Selv om du ikke selv finner ut av hva du lider av, og kan sette fingeren på noe bestemt som har hendt, er det viktig at du tenker på hva som har gjort det til at du føler deg slik du gjør. Jo mer du forteller, og jo ærligere du er, desto enklere er det å hjelpe deg. Ikke tenk så mye på hva psykologen din kommer til å tenke, det gjør deg bare forvirret og redd for å si noe galt.

Hvis du ikke er så veldig flink til å formulere deg, kan det noen ganger hjelpe med å skrive ned punkter, eller i noen tilfeller lage små, enkle skisser som beskriver følelsene dine.

Tusen takk for råd! Dette er sikkert lurt. Skal sette meg ned etter skolen etterpå og skrive ned tanker og følelser.

[hershel1365380410]

Tusen takk for råd! Dette er sikkert lurt. Skal sette meg ned etter skolen etterpå og skrive ned tanker og følelser.

Værsågod!

Jeg har vært igjennom den biten selv, og vet hvor vanskelig det er å snakke med folk du ikke kjenner. Spesielt om slike personlige ting.

Av erfaring vet jeg også at munnen bare låser seg, og tankene flyter. Det blir bare rett og slett umulig å si noe forståelig.

Min psykiater tok seg god tid ti å høre på meg. Uten han vet jeg ikke hvor jeg ville ha vært i dag, om jeg hadde fremdeles vært i live. Det er en veldig fin følelse når det sitter en rett ovenfor deg som vil høre på det du har å si, og tar deg alvorlig. Den første tiden jeg var hos han fikke jeg ikke frem så mye. Til tider var jeg også helt taus, men litt etter litt har han lirket frem små biter og satt dem sammen til et større bilde. Han er veldig flink, og det setter jeg stor pris på.

Husk at det ikke kommer til å skje så mye de første ukene/månedene. Slike ting tar tid. Men gi ikke opp. Det er så absolutt verdt å kjempe for. Livet kan faktisk være deilig innimellom, selv om en sliter.

Lykke til med besøket hos "Shrinken"

[Gjest ikke undertegnet]

Lag det en skriftlig oversikt over det du sliter mest med og dine tanker rundt problemet.

Dette kan du ta med til psykologen første timen. Da slipper du den sperren mange har med å komme igang med å snakke. Og psykologen får en grei innføring i hva du trenger hjelp til.

Og så slipper DU den følelsen mange har opplevd å ha når de går ut fra sin første terapitime; 'jeg fikk jo ikke fram noe av det som var viktig'.

Og for all del, IKKE 'pynt på' hvordan du har det. Har du det dårlig, så ikke si at du har det 'ikke så verst'. Det er faktisk bedre at du gjør det verre enn det er og sier du har det 'helt jævlig' (eller noe slikt).

For ofte har alle innen psykiatrien så mye å gjøre, så mange pasienter på vent, at de er bare glad for alle som 'ikke har det så verst'. Det tilsier jo at de ikke trenger lang terapi, kanskje ikke noe i det hele tatt.

Det er iallefall den erfaringen jeg sitter igjen med etter noen år terapi litt her og der.

[gullfisk]

Hei!

Jeg tenkte akkurat slik som deg, og følte meg mest av alt litt teit som bestilte time hos psykolog. Hva hvis han ikke syntes jeg hadde noe der å gjøre? Jeg sa akkurat det til ham, men han bare satte igang med en masse spørsmål, gikk igjennom en test og kunne der og da si at jeg hadde en depresjon, og forsikret meg om at det var veldig riktig av meg å komme.

Første timen var en slags kartleggingstime, så det var stort sett psykologen som stilte mange (enkle) spørsmål, så det er ikke slik at du må finne på/bestemme hva dere skal snakke om. Det der med å stille de riktige spørsmålene er jobben deres. Lykke til!

[meningsløs]

Er det da forskjellig fra psykolog til psykolog hvordan de gjør det den første timen? Jeg mener jeg har hørt flere steder at man må fylle ut et sånt skjema, som gullfisk skriver om. Hva slags spørsmål står på skjemaet? Har alle psykologer et skjema de gir pasientene sine?

[Gjest tod]

Er det da forskjellig fra psykolog til psykolog hvordan de gjør det den første timen? Jeg mener jeg har hørt flere steder at man må fylle ut et sånt skjema, som gullfisk skriver om. Hva slags spørsmål står på skjemaet? Har alle psykologer et skjema de gir pasientene sine?

det er nok store forskjeller. noen psykologer spør masse, andre sitter stille og venter på at du skal si noe, noen liker skjema og tester, andre ikke. kommer an på hvilken terapimetode de tilkjenner seg.

[gullfisk]

Er det da forskjellig fra psykolog til psykolog hvordan de gjør det den første timen? Jeg mener jeg har hørt flere steder at man må fylle ut et sånt skjema, som gullfisk skriver om. Hva slags spørsmål står på skjemaet? Har alle psykologer et skjema de gir pasientene sine?

Spørsmålene ble spurt muntlig og var slike som: Får du gjort husarbeid? Betalt regninger i tide? Drømmer du mye om natten? Søvnløshet, og om det er slik at man ikke får sove om kvelden, eller slik at man våkner midt på natten og ikke sover igjen? Vekttap/vektøkning i det siste? Gråter du ofte? Gråter du bare når du er alene, eller kan du begynne å gråte der det ikke passer seg uten å kunne forhindre det? Osv. Veldig konkrete ting.

Mvh

[meningsløs]

Spørsmålene ble spurt muntlig og var slike som: Får du gjort husarbeid? Betalt regninger i tide? Drømmer du mye om natten? Søvnløshet, og om det er slik at man ikke får sove om kvelden, eller slik at man våkner midt på natten og ikke sover igjen? Vekttap/vektøkning i det siste? Gråter du ofte? Gråter du bare når du er alene, eller kan du begynne å gråte der det ikke passer seg uten å kunne forhindre det? Osv. Veldig konkrete ting.

Mvh

Takk for svar! :-)