Gjest sopp Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Han er død... Katten min... UNGEN min! Min beste venn! Som jeg gråt i pelsen til, som jeg fortalte hemmligheter til, som jeg fortalte akkurat hvordan jeg hadde det og følte det. Han som lå i fanget mitt, malte, koste seg, slikket meg, lekte... Hadde aldri trodd dette skulle skje. Han var 1 år og 11 mnd. Og min beste venn... Han hadde vært borte de tre siste ukene, vekta mi har bare gått nedover, mye av bekymring for katten min. Har lett etter han HVER dag de siste tre ukene, gått gater opp og gater ned... Ropt og ropt. Hengt opp lapper på butikken, satt annonse i avisen... Han må ha vært i live... 4-5 ringte og sa at de hadde sett han. Men tirsdag morgen kom naboen... Hun hadde funnet en helt hvit katt i hagen sin. Den var nok tatt av en hund eller en rev for halen var revet av (!!!!!!!) og katten "så ikke ut". Hun hadde ikke tenkt på at jeg hadde en slik katt med en gang, så hun ringte kommunen og de hentet den. Så kom hun på meg... Snakket med mamma, som fortalte meg dette etter jeg kom fra jobb. Jeg ble helt stum. Så rasende, tårende bare rant og jeg LØP over til naboen, men hun kunne jo ikke si noe mer enn jeg allerede hadde fått vite. Jeg ringte desperat til kommunen, men de hadde stengt. Jeg griner og griner. Maten går rett til helvete. Spiste nesten ikke mer den dagen. Dagen etter tok jeg ekstra med sovetabletter pluss beroligende og sov hele dagen. Veide meg tirsdagmorgen (før jeg visste noe om katten), da var BMI'n min på 12,2. Jeg driter i hva som skjer nå. Ønsker at jeg dør. Det er nemlig ikke det første dyret og bestevennen min jeg mister. Det må være en forbannelse over meg, hvert dyr/menneske jeg blir veldig knyttet til, mister jeg... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest sopp Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Han er død... Katten min... UNGEN min! Min beste venn! Som jeg gråt i pelsen til, som jeg fortalte hemmligheter til, som jeg fortalte akkurat hvordan jeg hadde det og følte det. Han som lå i fanget mitt, malte, koste seg, slikket meg, lekte... Hadde aldri trodd dette skulle skje. Han var 1 år og 11 mnd. Og min beste venn... Han hadde vært borte de tre siste ukene, vekta mi har bare gått nedover, mye av bekymring for katten min. Har lett etter han HVER dag de siste tre ukene, gått gater opp og gater ned... Ropt og ropt. Hengt opp lapper på butikken, satt annonse i avisen... Han må ha vært i live... 4-5 ringte og sa at de hadde sett han. Men tirsdag morgen kom naboen... Hun hadde funnet en helt hvit katt i hagen sin. Den var nok tatt av en hund eller en rev for halen var revet av (!!!!!!!) og katten "så ikke ut". Hun hadde ikke tenkt på at jeg hadde en slik katt med en gang, så hun ringte kommunen og de hentet den. Så kom hun på meg... Snakket med mamma, som fortalte meg dette etter jeg kom fra jobb. Jeg ble helt stum. Så rasende, tårende bare rant og jeg LØP over til naboen, men hun kunne jo ikke si noe mer enn jeg allerede hadde fått vite. Jeg ringte desperat til kommunen, men de hadde stengt. Jeg griner og griner. Maten går rett til helvete. Spiste nesten ikke mer den dagen. Dagen etter tok jeg ekstra med sovetabletter pluss beroligende og sov hele dagen. Veide meg tirsdagmorgen (før jeg visste noe om katten), da var BMI'n min på 12,2. Jeg driter i hva som skjer nå. Ønsker at jeg dør. Det er nemlig ikke det første dyret og bestevennen min jeg mister. Det må være en forbannelse over meg, hvert dyr/menneske jeg blir veldig knyttet til, mister jeg... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Cheerleader Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Beklager saa mye det som har hendt deg! Det er forferdelig trist aa miste et dyr....du blir jo saa glad i dem, vet du! En av musene vaare, Sid, doede Tirsdag....han hadde blitt bitt hardt av de andre natten foer, og jeg fant ham doende i sponen i buret om morgenen...jeg graat og graat, over den stakkars lille musen som hadde det saa vondt... Jeg ringte dyrlege etter dyrlege, alle hadde fullpakkete dager. I mellomtiden holdt jeg ham i live, ved aa synge og fortelle historier. Da hjertet hans sluttet og slaa, pustet jeg forsiktig inn i munnen paa ham, til slagene kom tilbake...Jeg ville saa gjerne at vaar lille Sid skulle leve.. Tilslutt fikk jeg plass til Sid paa Intensiven paa et dyresykehus her hvor vi bor. Vi rushet inn med ham, i en liten boks, pakket inn i bomull...Dyrlegene gjorde store oyne da vi kom springede inn paa Intensive Care med en mus...men det behandlet ham da saa godt de kunne...Han ble veid til 10g, sydd, og saa fikk han en sproykte som skulle hjelpe ham aa faa kreftene tilbake... Alt virket saa positivt, og etter behandlingen reiste vi glade hjem igjen. Vel hjemme satte jeg ham i eget bur, med varmelampe, for han var litt smaakald, og dyrlegene mente det ville hjelpe ham. 10 minutter senere doede vaar kjaere Sid i armene mine... Mange som ikke eier dyr, skjoenner ikke hvordan en kan knytte seg saa fryktelig til en liten mus, men slik er jeg bare. Vi har 4 mus igjen, en iguana, en tarantella, en katt, en kanin og 2 ildere...Jeg er like glad i dem alle sammen, og det er ikke den ting jeg ikke ville gjort for dem hvis de blir syke. Du hoeres ut som en flott dyreeier, jeg haaper at naar sorgen har lagt seg litt og du foeler deg bedre, at du da finner en ny katt som du vil gi et like godt hjem som han du hadde... Haaper det gaar bra med deg! *sender deg en god klem* 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Cheerleader Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Beklager saa mye det som har hendt deg! Det er forferdelig trist aa miste et dyr....du blir jo saa glad i dem, vet du! En av musene vaare, Sid, doede Tirsdag....han hadde blitt bitt hardt av de andre natten foer, og jeg fant ham doende i sponen i buret om morgenen...jeg graat og graat, over den stakkars lille musen som hadde det saa vondt... Jeg ringte dyrlege etter dyrlege, alle hadde fullpakkete dager. I mellomtiden holdt jeg ham i live, ved aa synge og fortelle historier. Da hjertet hans sluttet og slaa, pustet jeg forsiktig inn i munnen paa ham, til slagene kom tilbake...Jeg ville saa gjerne at vaar lille Sid skulle leve.. Tilslutt fikk jeg plass til Sid paa Intensiven paa et dyresykehus her hvor vi bor. Vi rushet inn med ham, i en liten boks, pakket inn i bomull...Dyrlegene gjorde store oyne da vi kom springede inn paa Intensive Care med en mus...men det behandlet ham da saa godt de kunne...Han ble veid til 10g, sydd, og saa fikk han en sproykte som skulle hjelpe ham aa faa kreftene tilbake... Alt virket saa positivt, og etter behandlingen reiste vi glade hjem igjen. Vel hjemme satte jeg ham i eget bur, med varmelampe, for han var litt smaakald, og dyrlegene mente det ville hjelpe ham. 10 minutter senere doede vaar kjaere Sid i armene mine... Mange som ikke eier dyr, skjoenner ikke hvordan en kan knytte seg saa fryktelig til en liten mus, men slik er jeg bare. Vi har 4 mus igjen, en iguana, en tarantella, en katt, en kanin og 2 ildere...Jeg er like glad i dem alle sammen, og det er ikke den ting jeg ikke ville gjort for dem hvis de blir syke. Du hoeres ut som en flott dyreeier, jeg haaper at naar sorgen har lagt seg litt og du foeler deg bedre, at du da finner en ny katt som du vil gi et like godt hjem som han du hadde... Haaper det gaar bra med deg! *sender deg en god klem* 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Laila Sundgot Schneider, Lege Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Kjære sopp! Det er lov til å bli oppgitt og fortvilet når du mister en av dine nærmeste, men likevel er det viktig at du "ikke mister deg selv". Mange mennesker får det ekstra ille når de blir forlatt, blir alene, ensomme osv. Jeg håper du har mulighet til å snakke med dine nærmeste om hvor stort ditt savn er, hvor glad du var i katten din og at du finner støtte og hjelp hos dine nærmeste. Det er en sorg du må igjennom, men prøv så godt du kan å se videre fremover likevel, tenk på de positive tingene som katten din ga deg, kanskje det er andre du kan knytte deg til etterhvert som kan gi deg de samme fine opplevelsene som katten din gjorde, lykke til på veien videre! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Laila Sundgot Schneider, Lege Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Kjære sopp! Det er lov til å bli oppgitt og fortvilet når du mister en av dine nærmeste, men likevel er det viktig at du "ikke mister deg selv". Mange mennesker får det ekstra ille når de blir forlatt, blir alene, ensomme osv. Jeg håper du har mulighet til å snakke med dine nærmeste om hvor stort ditt savn er, hvor glad du var i katten din og at du finner støtte og hjelp hos dine nærmeste. Det er en sorg du må igjennom, men prøv så godt du kan å se videre fremover likevel, tenk på de positive tingene som katten din ga deg, kanskje det er andre du kan knytte deg til etterhvert som kan gi deg de samme fine opplevelsene som katten din gjorde, lykke til på veien videre! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest forståelsesfull Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Jeg skjønner hvor jævli det kan være å miste et dyr.....for noen år siden mast jeg hunden min, som jeg hadde hatt til beste venn helt siden jeg var født. DEn hadde kreft i magen, og lå der slapp og døsig, og jeg gren og gren. Var så glad i den hunden, det var verdens snilleste hund på hele jorden!! Så jeg skjønner VELDIG godt hvordan du har det...men jeg lover deg, du kommer over det. Katten din vil nok alltid leve i hjertet ditt, men du kan leve normalt uten den fysisk til stede...det klarer du, du MÅ klare det!! Du kan ikke skade deg selv på den måten du gjør nå...du kan ikke dø selv"!! Huks på alle de som er så glad i deg som du var i katten din, du vil vel ikke utsette dem for det samme?? Håper ikke det..du skal klare deg fint...men jeg skjønner deg godt....lykke til!! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest forståelsesfull Skrevet 17. november 2000 Del Skrevet 17. november 2000 Jeg skjønner hvor jævli det kan være å miste et dyr.....for noen år siden mast jeg hunden min, som jeg hadde hatt til beste venn helt siden jeg var født. DEn hadde kreft i magen, og lå der slapp og døsig, og jeg gren og gren. Var så glad i den hunden, det var verdens snilleste hund på hele jorden!! Så jeg skjønner VELDIG godt hvordan du har det...men jeg lover deg, du kommer over det. Katten din vil nok alltid leve i hjertet ditt, men du kan leve normalt uten den fysisk til stede...det klarer du, du MÅ klare det!! Du kan ikke skade deg selv på den måten du gjør nå...du kan ikke dø selv"!! Huks på alle de som er så glad i deg som du var i katten din, du vil vel ikke utsette dem for det samme?? Håper ikke det..du skal klare deg fint...men jeg skjønner deg godt....lykke til!! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.