Postraumatisk stresslidelse?

[insomnia1365380499]

Min svigerinne på snart 40 år har nylig vært igjennom en

tøff skilsmisse, som i hovedtrekk først og fremst har vært, og fremdeles er

en "blodig" kamp for å beholde barn og hjem.

Rett før separasjonen mistet hun også sin far brått og uventet.Hun har alltid handlet etter sine følelser, noe som ofte har ført til at hun handler etter disse, uten særlig dømmekraft eller "fornuft". Men nå har hun mistet fullstendig fotfestet. Hun tyranniserer alle som ikke er på "hennes side" og blir høyrøstet og hatsk. Hun snakker stygt om sine nærmeste til sine 2 barn. Hun ser overhodet ikke hva slags skade hun utgjør. Hennes eldste datter har forsøkt å ta sitt liv ved å kutte seg over håndleddene. Hennes 9 år gamle sønn sier at Gud ikke vil at han skal ha det godt, og at han ikke vil leve. Vi har sagt til han at det er mange som har skilte foreldre i dag. Til det svarer han: "Ja, men ikke foreldre som hater hverandre så mye som det mine gjør." Vi ser hvordan gradvis guttungen blir ødelagt, spesielt av sin mors fremtreden. Hun bruker barna mot familien på ulike måter. Hun forteller barna at "mormor og onkel var snille en gang, men nå er de bare onde o.s.v". Dette fordi de ikke alltid holder med henne og hennes meninger. Hun skriker nå de kommer til henne på besøk. Hun skriker når hun besøker dem, hun skriker på telefonen. I det hele tatt svært mye skriking. Familien tæres opp.

Det er bare rester igjen... De er nervøse og stadig på vakt for tappert prøve å være forberedt på min svigerinnes neste angrep. Det som er så merkverdig, er at bare noen få

timer etter hun har fart opp for et eller annet, oppfører hun seg som om ingenting har hendt. Hun nevner aldri, i ettertid noen av disse episodene som gjør oss andre så såret og utslitte. Alt tyder på at hun rett og slett ikke husker disse hendelsene, handlingene, eller de stygge ordene. Rett før hun ble separert, mistet hennes eksmann besinnelsen ved en anledning. Han kastet en vinflaske med sikte på å treffe henne i hodet. Da denne

ikke traff der han ønsket, tok han til å sparke henne i hodet i stedet for. Riktig nok

hadde han ikke på seg sko. Men hun hadde vondt for å gre seg o.l flere dager etterpå. Hun fikk ikke hjernerystelse. Kan dette være en medvirkende faktor for utvikling av postraumastisk stressyndrom? Og hvis tilfellet, kan dette være årsaken til hennes ukontollerte oppførsel og

raserianfall. Ingen i familien vet lenger hva de skal gjøre eller hvordan de

skal takle dette. Jeg er den eneste i familien hun føler hat til. I alle fall ikke foreløpig. Derfor skriver jeg dette med et inderlig håp om noen tips om hvor vi kan få hjelp til å stille en e.v.t diagnose og hvilke instanser man kan ta kontakt med. Jeg kjenner min svigerinne svært godt og denne ondsinnede holdningen med så mye hat og aggresjoner vet jeg at ikke er hennes egentlige "jeg". Jeg er veldig takknemlig for alle tips eller råd om makte dette videre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke dette er en PTSD. Jeg tror det er en forverring av tidligere personlighetstrekk som nå kommer sterkere frem i en krisesituasjon.

Det viktigste nå er å ta vare på barna. Er barnevernet varslet? Hvis ikke, må det gjøres.

Deretter må en prøve å få henne til psykiatrisk behandling. Fastlegen vil være den rette å henvende seg til her - forutsatt at hun selv vil.