Skuddpremie på dumme meg.....?

[Mimmy]

Jeg blir så inn i hampen irritert på meg selv, og blir så deprimert av å ikke få til noe...selv ikke blandt folk som vil hjelpe meg...eller vil de nå det, da, har mine tanker om dette, også.

Kanskje de synes det er fint å ha et forskningsobjekt å studere, og å kunne lære noe av, hvor vanskelig noen kan ha for å få til ting på egen hånd? Være en utstillingsmodell. Sirkus er det her! Jeg føler meg fengslet i en verden som egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre, og der ingen syns det er noe ålreit (egentlig) at jeg lever, men at de er for høflige til å si hva de egentlig mener. Så de sier at jeg er snill, at jeg er omgjengelig, at jeg er serviceinnstilt, at jeg er vennlig, at jeg er omsorgsfull osv. Men slik føler jeg meg ikke.

Jeg føler at jeg hele tiden spiller en rolle, og aldri kan ta meg fri. Så kopler hjernen seg ut helt på egen hånd, og jeg blir fjern og mister nesten fullstendig fokus (det er vel dette de kaller sensorisk utladning). Jeg tar til meg mot og spør om hjelp til noe, får skrevet ned det, for ellers så får jeg ikke til det, men så er det så små muligheter å få det til allikevel. Ingen kan si hvor lang tid det skal ta før det kan bli tilrettelagt noe for meg. At jeg kan få et eget rom på jobben, der jeg kan trekke meg vekk, slik at ikke inntrykkene blir så voldsomme og slitsomme som de er i dag. Å aldri få fred. Ingen kan si hvor mye lenger jeg skal straffes. Og jeg sitter i mitt fengsel fullt av inntrykk og kommer ikke løs. Jeg kan be om sykemelding, men da sitter jeg hjemme, og der føler jeg at veggene nærmer seg meg. Klarer ikke å sove, og klarer ikke å spise. Får vondt i ryggen, og tror alle ser på meg, så fort jeg går ut av døren. Slik blir det da. Nå, når jeg går på jobb, så går det bedre, fordi da kan jeg kjøpe ferdigsmurt mat, så får jeg i meg ordentlig mat, ihvertfall. Hva jeg har gjort for noe galt annet enn å bli født, det vet jeg ikke.... Har grått så mye i dag, det føles som om det nesten ikke er tårer igjen, men det er jo godt også, på en måte, for da lever jeg ihvertfall.

[tsofia]

Kjære mimmy. Du er RESURRSSTERK. Drit i diagnosen din. Ta vare på deg selv som den du er. Du er jo kjempeflink til å skrive. Jeg er uføretrygda selv og jeg tror ikke jeg har asbergers, men man kan jo aldri vite. Iallefall må du fokusere på muligheten du harikke på begrensingene.

[Mimmy]

Kjære mimmy. Du er RESURRSSTERK. Drit i diagnosen din. Ta vare på deg selv som den du er. Du er jo kjempeflink til å skrive. Jeg er uføretrygda selv og jeg tror ikke jeg har asbergers, men man kan jo aldri vite. Iallefall må du fokusere på muligheten du harikke på begrensingene.

Men mulighetene: de er veldig begrensede. Og begrensningene er nærmest mulighetene i mitt tilfelle. Jeg må bare lære meg å akseptere dem. Og det er det som jeg syns er så vanskelig nå. Ville mye heller ha sittet i rullestol, tror jeg. Da visste jeg ihvertfall at hodet mitt fungerte. Og selv om begrensningene var der så til de grader, så var de i hvert fall synlige. I mitt neste liv, så ønsker jeg meg å være et helt og fullstendig og levende menneske, med et rikt følelsesliv, som er normalt, og ikke begrensende. Dette her, det klarer jeg bare ikke. Du sier jeg er ressurssterk, og det er jeg jo, men det hjelper bare så lite.