ulva Skrevet 3. april 2003 Skrevet 3. april 2003 Hvordan skal dette gå? De gangene jeg har vært ute i dag har vært preget av kaos og uro - jeg orker det bare ikke! Tror alle vil meg noe vondt. Håper det skyldes doseendring av medisinen og at det går over... Hvorfor føler jeg det slik - hvorfor er ikke psykiateren min i stand til å roe meg ned og hjelpe meg? Hva skal jeg med ham, om han ikke kan hjelpe meg? Har bare lyst til å gå ut på trappa og hyyyyle - hyle til verden at den skal slutte å være så ondskapsfull så grusom. Vet at det en eller annen dag kommer til å klikke fullstendig for meg. Så hvorfor ikke. Tanken er ganske fristende. Kan stå midt på E6-en i natt og skrike til det ukjente. Så kan dere lese om meg i morgen. Kanskje jeg tilogmed er så heldig å bli påkjørt! 0 Siter
Gjest Magna Skrevet 4. april 2003 Skrevet 4. april 2003 Er du her fremdeles, Ulva? Eller står du der ute og skriker? ) (må ha litt galgenhumor.., håper du ikke blir fornærmet på meg) Jeg var på rekreasjon for noen måneder siden, da sto jeg ute i skogen og skreik. Det tror jeg kan hjelpe for fortvilelse og angst.Det lettet trykket inni meg. Jeg sto sammen med ei venninne og skreik, det var enda bedre.... I dag skal jeg ut i skogen igjen. Jeg har hatt en urolig natt, og var kjempetung og depressiv da jeg sto opp. Jeg vil skrike, men skogen hjelper meg tilbake til meg selv.... Jeg er trist fremdeles. Jeg bærer på en kjempesorg akkurat som deg. -Sorgen over en oppvekst som var slik den var.....og digre sår etter psykisk terror. Jeg skulle også ønske psykologen min kunne ta alt vondt ifra meg....Men hun snakker om bedringssmerter....dette her skal rive inni en. Det er så utrolig vondt. Du sliter også med psykose og må ha det enda verre enn meg. 0 Siter
ulva Skrevet 4. april 2003 Forfatter Skrevet 4. april 2003 Er du her fremdeles, Ulva? Eller står du der ute og skriker? ) (må ha litt galgenhumor.., håper du ikke blir fornærmet på meg) Jeg var på rekreasjon for noen måneder siden, da sto jeg ute i skogen og skreik. Det tror jeg kan hjelpe for fortvilelse og angst.Det lettet trykket inni meg. Jeg sto sammen med ei venninne og skreik, det var enda bedre.... I dag skal jeg ut i skogen igjen. Jeg har hatt en urolig natt, og var kjempetung og depressiv da jeg sto opp. Jeg vil skrike, men skogen hjelper meg tilbake til meg selv.... Jeg er trist fremdeles. Jeg bærer på en kjempesorg akkurat som deg. -Sorgen over en oppvekst som var slik den var.....og digre sår etter psykisk terror. Jeg skulle også ønske psykologen min kunne ta alt vondt ifra meg....Men hun snakker om bedringssmerter....dette her skal rive inni en. Det er så utrolig vondt. Du sliter også med psykose og må ha det enda verre enn meg. Det hørtes virkelig deilig ut. Tror virkelig jeg kommer til å sprekke en dag. Hender en sjelden gang at jeg blir virkelig sint - håper bare det ikke skjer når jeg er sammen med sønnen min! Å skrike kan nok være temmelig terapeutisk. Iallefall når man har en slik psykiater som jeg har. Da burde man egentlig skrike ganske mye. Det er jo ingenting som går inn hos ham! 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.