Gå til innhold

Vill de ødelegge meg....?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Nå tror jeg nesten at de vil ødelegge meg, de som jeg har kontakt med i psykiatrien. Kanskje de samarbeider med de på jobben. Det eksisterer jo (naturlig) et samarbeide de imellom fra før.

Jeg har hele tiden spurt om det ikke finnes habilitering for mennesker med denne lidelsen, men fått til svar at det finnes det ikke. At habilitering er bare for psykisk utviklingshemmede, og det er ikke jeg.

Men det er fullstendig feilaktig at det ikke finnes habilitering. Det gjør det. Også i dette fylket finnes det spesialister.

Det sa koordinatoren for autismeforeningen til mannen min.

Og dette måtte den personen (arbeidsgiveren min) som jeg spurte om dette vite, så lenge vedkommende sitter i den posisjonen han sitter. Så han lyver. Kanskje de bare vil utnytte meg i det arbeidet jeg tross alt utfører for dem, for så lenge som jeg klarer å arbeide.

Og at de nyter å torturere meg. Det er det de gjør, når de nekter meg det som er ansett for å være et absolutt minstekrav for mennesker med min lidelse, retten til å kunne trekke meg tilbake i et rom, og dermed slippe overbelastning.

Og det som er så frustrerende, er at det eneste de trenger, er å lytte. For de vet om funksjonshemmingen. Og jeg HAR BEDT om et rom å trekke meg tilbake til. Så de trengte bare å lytte. Han (arbeidsgiveren min) som jeg har snakket med, har sagt at det kan la seg ordne.

Men jeg tror ikke at han tror på meg. Det er ikke noe som synes, denne funksjonshemmingen. Hvis jeg hadde sittet i rullestol, så var det ingen som forlangte at jeg skulle gå trappen.

Men fordi jeg har det jeg har, som er så usynlig, så forlanger de at jeg skal klare alt det som andre mennesker klarer uten problemer, og som skaper sånn angst for meg.

Og jeg har ikke snakket om det tidligere, fordi da trodde jeg "bare" det var angst som gjorde at jeg reagerte som jeg gjorde. Så kanskje det er min egen feil, at jeg ikke har sagt fra om det før.

Men da så sa jeg at jeg hadde angst, men det var det heller ingen som ville høre på eller respektere her jeg jobber. De har riktignok skaffet meg et arbeide, der jeg ikke trenger å bruke telefonen så mye.

Men det er folk ut og inn av kontoret mitt hele dagen. Noe som gjør at jeg stadig vekk kopler meg ut. Så deilig det hadde vært å bare kunne lukket døren. Men det kan jeg ikke, fordi da kan ikke de andre gjøre jobben sin.

Er det sånn at de trenger en til å koke kaffe for dem, og gjøre det kjedeligste, mest rutinepregede arbeidet som finnes her på bygget, uten at det koster dem noe, fordi lønnen jeg får, den er det aetat og trygdekontoret som utbetaler.

Det er flere som arbeider her, som har kommentert at de synes det er akkurat det som skjer, at jeg blir utnyttet.

Så de kan bare gjøre med meg helt som de vil, jeg har ingenting jeg skal ha sagt. Jeg er fullstendig prisgitt disse menneskene. Jeg er avhengig av å tjene penger. Slik sett skal det bli fint å eventuelt få uføretrygd.

Når jeg var hos legen min sist, så ba jeg om at hun skrev rapport og sendte til trygdekontoret i fbm. uføretrygd.

Hun sa at hun kom til å bruke (blant annet) den rapporten fra psykologen min som utgangspunkt (at hun kom til å "bruke" den asperger diagnosen til at jeg fikk uføretrygd). Jeg likte ikke måten hun hadde å uttrykke seg på, det virket som hun kanskje ikke trodde helt på diagnosen. Og sa det måtte være en mild grad, det jeg hadde av det.

Men jeg har jo også fått testet intelligensnivået mitt, og jeg tror jeg kompenserer veldig mye ved å være intelligent. Og det sa jeg også til legen. Men jeg vet ikke om hun trodde meg. Antakeligvis ikke.

Gjest ikke noe nick nå
Skrevet

Du må nok slåss for rettighetene dine. Jeg tror ingen lyver for deg men de vet ikke hva det dreier seg om og hva du har rett på

Først må du finne ut dine rettigheter og det ser ut som du er på god vei. Bruk koordinatoren i autistforeningen alt du kan. Så du må slåss for hver cm. Og du må lære deg til å vente. Ting tar tid i dette landet, kanskje et år kanskje to.

Et råd kan være å skaffe en advokat til å hjelpe deg med å få rettighetene. Det virker som de fleste etater her i landet blir litt lettere å ha med å gjøre dersom det er en advokat med i bildet.

Lykke til

Skrevet

Du må nok slåss for rettighetene dine. Jeg tror ingen lyver for deg men de vet ikke hva det dreier seg om og hva du har rett på

Først må du finne ut dine rettigheter og det ser ut som du er på god vei. Bruk koordinatoren i autistforeningen alt du kan. Så du må slåss for hver cm. Og du må lære deg til å vente. Ting tar tid i dette landet, kanskje et år kanskje to.

Et råd kan være å skaffe en advokat til å hjelpe deg med å få rettighetene. Det virker som de fleste etater her i landet blir litt lettere å ha med å gjøre dersom det er en advokat med i bildet.

Lykke til

Jo, han som er arbeidsgiveren min, han lyver, det vet jeg med sikkerhet. Han er i slik posisjon som han er, og som sjef for den etat som han er, så HAR han den informasjon han trenger.

Jeg har dessuten snakket med ham en del, så jeg vet at han har forstått meg riktig. Og han har også sagt seg enig med meg.

Men så er det det, da, med den berømmelig bukken og havresekken.....

Skrevet

Du må nok slåss for rettighetene dine. Jeg tror ingen lyver for deg men de vet ikke hva det dreier seg om og hva du har rett på

Først må du finne ut dine rettigheter og det ser ut som du er på god vei. Bruk koordinatoren i autistforeningen alt du kan. Så du må slåss for hver cm. Og du må lære deg til å vente. Ting tar tid i dette landet, kanskje et år kanskje to.

Et råd kan være å skaffe en advokat til å hjelpe deg med å få rettighetene. Det virker som de fleste etater her i landet blir litt lettere å ha med å gjøre dersom det er en advokat med i bildet.

Lykke til

Er grunnen til at du ikke bruker nick nå, at du kanskje hører til psykiatrien eller jobber med psykiatriske pasienter til daglig, og ikke vil at jeg skal vite om det, fordi jeg har uttalt meg ganske så negativt?

Jeg tror ikke at alle som arbeider med psykiatriske pasienter er ute etter å ødelegge for meg. Bare noen av de, og at det er uforstand som gjør det. Men det hender jeg av og til tviler på om det er uforstand, jeg har også tanker om at de tester mine grenser.

(Hvor langt jeg klarer å strekke meg for å få til ting).

Men for meg så opplever jeg det som tortur, siden jeg allerede har strukket strikken så langt jeg klarer å strekke den. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få fortalt om det, men kanskje jeg bare kopierer det som jeg har skrevet her i det siste, og viser til psykologen min (hvis jeg tør, da).

Gjest ikke noe nick nå
Skrevet

Er grunnen til at du ikke bruker nick nå, at du kanskje hører til psykiatrien eller jobber med psykiatriske pasienter til daglig, og ikke vil at jeg skal vite om det, fordi jeg har uttalt meg ganske så negativt?

Jeg tror ikke at alle som arbeider med psykiatriske pasienter er ute etter å ødelegge for meg. Bare noen av de, og at det er uforstand som gjør det. Men det hender jeg av og til tviler på om det er uforstand, jeg har også tanker om at de tester mine grenser.

(Hvor langt jeg klarer å strekke meg for å få til ting).

Men for meg så opplever jeg det som tortur, siden jeg allerede har strukket strikken så langt jeg klarer å strekke den. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få fortalt om det, men kanskje jeg bare kopierer det som jeg har skrevet her i det siste, og viser til psykologen min (hvis jeg tør, da).

Nei, jeg hører ikke til på dette forum i det hele tatt. Bortsett fra at jeg er noe deprimert i perioder men jeg leser ingen innlegg her. Derimot har jeg en fysisk funksjonshemming så jeg vet litt om rettigheter og ventetider :)

Jeg leser dine innlegg for jeg ser du sliter med å få forståelse Og det er vel den manglende forståelsen du og jeg har felles.

Skrevet

Nei, jeg hører ikke til på dette forum i det hele tatt. Bortsett fra at jeg er noe deprimert i perioder men jeg leser ingen innlegg her. Derimot har jeg en fysisk funksjonshemming så jeg vet litt om rettigheter og ventetider :)

Jeg leser dine innlegg for jeg ser du sliter med å få forståelse Og det er vel den manglende forståelsen du og jeg har felles.

Kjempeflott at du leser mine innlegg. Hva er det som feiler deg?

Du behøver naturligvis ikke fortelle det, men det ville vært fint å høre om det, og hva du selv gjør for å skaffe deg de tingene du trenger.

Har nok tenkt på det med advokat, men det er vel dyrt, penger vi ikke har. Det kan jo også tenkes at jeg er noe utålmodig, det er det jo flere her på DOL som har påpekt.

Gjest ikke noe nick nå
Skrevet

Kjempeflott at du leser mine innlegg. Hva er det som feiler deg?

Du behøver naturligvis ikke fortelle det, men det ville vært fint å høre om det, og hva du selv gjør for å skaffe deg de tingene du trenger.

Har nok tenkt på det med advokat, men det er vel dyrt, penger vi ikke har. Det kan jo også tenkes at jeg er noe utålmodig, det er det jo flere her på DOL som har påpekt.

Selv med synlige funksjonshemminger er det slik at bare noe synes. Det som kanskje er mest plagsomt er det ingen andre enn de i din egen situasjon som vet. Ikke engang vanlig helsepersonell. Så du har faktisk mye til felles med oss hvor det synes. Og så er problemet med å få folk rundt deg, famile, venner, folk på jobben til å forstå hvor landet ligger. Man forklarer og lar være å forklare og søker om hjelp, får avslag, må anke og venter og forklarer enda mer. Jeg tror man ofte forventer at folk skal forstå mer enn de gjør og så blir man frustrert. Du burde finne noen å snakke med som er ganske lik deg selv. Det er kanskje ikke lett men prøv likevel. Det å ha en felles bakgrunn gir styrke.

Selv søker jeg og venter og blir gal av ventingen. Det går helst bra til slutt men det har ofte vært mye jobb med forklaringer, søknader og anker. Det gjelder å smøre seg med tålmodighet og prøve å ikke tenke for mye på det.

Skrevet

Selv med synlige funksjonshemminger er det slik at bare noe synes. Det som kanskje er mest plagsomt er det ingen andre enn de i din egen situasjon som vet. Ikke engang vanlig helsepersonell. Så du har faktisk mye til felles med oss hvor det synes. Og så er problemet med å få folk rundt deg, famile, venner, folk på jobben til å forstå hvor landet ligger. Man forklarer og lar være å forklare og søker om hjelp, får avslag, må anke og venter og forklarer enda mer. Jeg tror man ofte forventer at folk skal forstå mer enn de gjør og så blir man frustrert. Du burde finne noen å snakke med som er ganske lik deg selv. Det er kanskje ikke lett men prøv likevel. Det å ha en felles bakgrunn gir styrke.

Selv søker jeg og venter og blir gal av ventingen. Det går helst bra til slutt men det har ofte vært mye jobb med forklaringer, søknader og anker. Det gjelder å smøre seg med tålmodighet og prøve å ikke tenke for mye på det.

Noe av problemet mitt, er å komme så langt som til å søke, egentlig, fordi det er ikke så greit å vite hva som skyldes hva. Nå har jeg fått klarhet i noe, men ikke alt. Det er jo nettopp det jeg trenger en koordinator til, og det er derfor man skal ha en koordinator når man har denne lidelsen.

Det er det som er handikappet (eller i hvert fall deler av det) at man ikke klarer å gjøre disse tingene alene.

Hvis man, som deg, har et fysisk handikapp, så kan man gjøre slike ting som for meg gir uoverstigelig angst. Det er en angstdiagnose (også), det jeg har.

Og noe som ikke skal behandles, av den angsten jeg har.

Det er også derfor mennesker som meg ikke får hjelp. Det er ingen som vil eller kan hjelpe oss, ikke fordi det ikke finnes hjelp, men at man kanskje ikke gidder lete opp den hjelp som faktisk finnes.

Føler meg veldig hjelpeløs.

Gjest ikke nick nå
Skrevet

Noe av problemet mitt, er å komme så langt som til å søke, egentlig, fordi det er ikke så greit å vite hva som skyldes hva. Nå har jeg fått klarhet i noe, men ikke alt. Det er jo nettopp det jeg trenger en koordinator til, og det er derfor man skal ha en koordinator når man har denne lidelsen.

Det er det som er handikappet (eller i hvert fall deler av det) at man ikke klarer å gjøre disse tingene alene.

Hvis man, som deg, har et fysisk handikapp, så kan man gjøre slike ting som for meg gir uoverstigelig angst. Det er en angstdiagnose (også), det jeg har.

Og noe som ikke skal behandles, av den angsten jeg har.

Det er også derfor mennesker som meg ikke får hjelp. Det er ingen som vil eller kan hjelpe oss, ikke fordi det ikke finnes hjelp, men at man kanskje ikke gidder lete opp den hjelp som faktisk finnes.

Føler meg veldig hjelpeløs.

Men det er jo det som er forskjell på en funksjonshemming og en sykdom. En funksjonshemming kan man ikke gjøre noe med og man må lære seg å leve med det. Det er endel ting jeg ikke kan gjøre og trenger hjelp til og den hjelpen må jeg prøve å få slik at livet blir lettere å leve. Jeg må da selv finne ut om jeg har krav på denne hjelpen og forklare hvorfor jeg trenger den hjelpen.

Jeg forstår veldig godt at du føler deg hjelpesløs, det gjør vi alle når vi er i en trengt situasjon og ikke vet løsningen på problemet eller hvor vi skal henvende oss for å få hjelp.

Skrevet

Jeg tror ikke noen ønsker å ødelegge deg, mimmy! Men svar og kommentarer gitt i ulike sammenhenger kan bli feilaktige - særlig når de blir tatt ut av sammenhengen.

Vedkommende som sa det ikke fantes noen habiliteringstjeneste var kanskje av den formening at den tjenesten som finnes ikke jobbet med noen som fungerte så godt som du gjør. Og det kan også vise seg å være riktig - men det får i såfall habiliteringstjenesten selv ta stilling til.

Du venter utålmodig på å få den hjelpen du trenger - og jeg håper det snart skjer noe. Men jeg har allikevel lyst til å si til deg at det finnes mange med andre alvorlige sykdommer som også venter - og i mange tilfeller finner man ikke gode tiltak. Jeg tror man kan finne gode tiltak for deg - men du blir nødt til å utvise en del tålmodighet og samarbeidsvillighet for at dette skal komme i orden.

En koordinator kan bli til god hjelp håper jeg - og dersom en individuell plan utarbeides i samarbeid med spesialisthelsetjenesten så er det vel håp om at resultatet skal bli godt!

Jeg tror ikke det vil gjøre deg godt om du begynner å mistenkeliggjøre de som forsøker å hjelpe - de gjør sannsynligvis så godt de kan. Det at arbeidsplassen din ikke blir tilstrekkelig tilrettelagt, har sannsynligvis sammenheng med manglende kompetanse mht hva som er optimale løsninger. Legens kommentar om å "bruke" diagnosen har sammenheng med det velkjente faktum at måten søknader blir skrevet på i stor grad bestemmer utfallet. Ved å "bruke" de momenter som finnes, oppnås det ønskede resultat... Igjen oppfatter jeg dette som et utrykk for at legen din ønsker å hjelpe deg, da vedkommende har forstått det som at dette er den beste løsning for deg.

Skrevet

Jeg tror ikke noen ønsker å ødelegge deg, mimmy! Men svar og kommentarer gitt i ulike sammenhenger kan bli feilaktige - særlig når de blir tatt ut av sammenhengen.

Vedkommende som sa det ikke fantes noen habiliteringstjeneste var kanskje av den formening at den tjenesten som finnes ikke jobbet med noen som fungerte så godt som du gjør. Og det kan også vise seg å være riktig - men det får i såfall habiliteringstjenesten selv ta stilling til.

Du venter utålmodig på å få den hjelpen du trenger - og jeg håper det snart skjer noe. Men jeg har allikevel lyst til å si til deg at det finnes mange med andre alvorlige sykdommer som også venter - og i mange tilfeller finner man ikke gode tiltak. Jeg tror man kan finne gode tiltak for deg - men du blir nødt til å utvise en del tålmodighet og samarbeidsvillighet for at dette skal komme i orden.

En koordinator kan bli til god hjelp håper jeg - og dersom en individuell plan utarbeides i samarbeid med spesialisthelsetjenesten så er det vel håp om at resultatet skal bli godt!

Jeg tror ikke det vil gjøre deg godt om du begynner å mistenkeliggjøre de som forsøker å hjelpe - de gjør sannsynligvis så godt de kan. Det at arbeidsplassen din ikke blir tilstrekkelig tilrettelagt, har sannsynligvis sammenheng med manglende kompetanse mht hva som er optimale løsninger. Legens kommentar om å "bruke" diagnosen har sammenheng med det velkjente faktum at måten søknader blir skrevet på i stor grad bestemmer utfallet. Ved å "bruke" de momenter som finnes, oppnås det ønskede resultat... Igjen oppfatter jeg dette som et utrykk for at legen din ønsker å hjelpe deg, da vedkommende har forstått det som at dette er den beste løsning for deg.

Nei, du har nok rett i noe av det du sier, det samme sier også mannen min. Men det føles så vondt å hele tiden strekke seg over evne, og så er det ingen som ser at det er det som har skjedd, engang.

Og så tar de det som signal om at jeg fungerer bedre enn jeg i realiteten gjør. Men vedkommende som sa at habiliteringstjenesten ikke hjelper slike som meg, mente at "HABILITERINGSTJENESTEN HJELPER PSYKISK UTVIKLINGSHEMMEDE, og det er ikke du" (jeg). "Du er ikke retardert, derfor kan ikke habiliteringstjenesten hjelpe deg", fikk jeg opplyst.

Dette er et direkte sitat av det han sa. Han er sjef for sosialtjenesten her i kommunen (og dermed også sjef for koordineringstjenesten).

Skrevet

Jeg tror ikke noen ønsker å ødelegge deg, mimmy! Men svar og kommentarer gitt i ulike sammenhenger kan bli feilaktige - særlig når de blir tatt ut av sammenhengen.

Vedkommende som sa det ikke fantes noen habiliteringstjeneste var kanskje av den formening at den tjenesten som finnes ikke jobbet med noen som fungerte så godt som du gjør. Og det kan også vise seg å være riktig - men det får i såfall habiliteringstjenesten selv ta stilling til.

Du venter utålmodig på å få den hjelpen du trenger - og jeg håper det snart skjer noe. Men jeg har allikevel lyst til å si til deg at det finnes mange med andre alvorlige sykdommer som også venter - og i mange tilfeller finner man ikke gode tiltak. Jeg tror man kan finne gode tiltak for deg - men du blir nødt til å utvise en del tålmodighet og samarbeidsvillighet for at dette skal komme i orden.

En koordinator kan bli til god hjelp håper jeg - og dersom en individuell plan utarbeides i samarbeid med spesialisthelsetjenesten så er det vel håp om at resultatet skal bli godt!

Jeg tror ikke det vil gjøre deg godt om du begynner å mistenkeliggjøre de som forsøker å hjelpe - de gjør sannsynligvis så godt de kan. Det at arbeidsplassen din ikke blir tilstrekkelig tilrettelagt, har sannsynligvis sammenheng med manglende kompetanse mht hva som er optimale løsninger. Legens kommentar om å "bruke" diagnosen har sammenheng med det velkjente faktum at måten søknader blir skrevet på i stor grad bestemmer utfallet. Ved å "bruke" de momenter som finnes, oppnås det ønskede resultat... Igjen oppfatter jeg dette som et utrykk for at legen din ønsker å hjelpe deg, da vedkommende har forstått det som at dette er den beste løsning for deg.

Hva mener du med samarbeidsvillighet, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg synes at jeg strekker meg, og strekker meg, og strekker meg. Jeg er så sliten. Det er det ingen som ser på meg. Men det er jeg.

Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv nå. Og slik har det vært i nesten 4 år.

Er så ør, ofte svimmel, vondt for å komme opp om morgenen, må be mannen min å smøre frokost, kjøper meg ferdigsmurt lunsj, middagsmat blir noe tilfeldig, men jeg får jo i meg mat på et eller annet slags vis, da. Har ikke mangelsykdom lenger, hadde det før.

Da hadde jeg B-vitaminmangel. Har også hatt jernmangel, men det har jeg ikke lenger. De siste prøvene jeg tok, var visst fine. Venter på 24 timers kontroll av blodtrykket, fordi det har steget litt i det siste.

Husarbeid har vi bestemt (endelig) å få hushjelp til å gjøre. Men det må jo ryddes her, og klesvask må jo fremdeles gjøres, og stryking og folding osv. Og hagearbeid har vi også tenkt å sette bort.

Stiv i kroppen, må holde meg i trappegelenderet ned trappen hjemme. Har ingen energi, og nesten ingen livslyst heller, tilbake.

Og alt dette vet legen min, og psykologen vet det også.

Hvis det er sånn at de tror på meg, da. Jeg tror kanskje det er det som er problemet. Jeg ser så frisk ut. Hvorfor hjelpe friske mennesker. Men jeg er ikke frisk.

Det at det er andre mennesker med alvorlige sykdommer som venter på hjelp, det vet jeg ikke hvorfor du nevner. Er det for at jeg skal få skyldfølelse du gjør det? Jeg vet jo dette, jeg, at jeg ikke er alene om å ha det vondt i verden.

Men jeg finner ingen trøst i det faktum.

Hvem gjør forresten det, det må vel være mennesker som ikke bryr seg om andre mennesker, det da, men det gjør jeg. Det er ingen som sier at jeg har lite empati, tvert i mot har jeg fått høre at jeg til tider kan ha litt for mye.

Skrevet

Hva mener du med samarbeidsvillighet, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg synes at jeg strekker meg, og strekker meg, og strekker meg. Jeg er så sliten. Det er det ingen som ser på meg. Men det er jeg.

Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv nå. Og slik har det vært i nesten 4 år.

Er så ør, ofte svimmel, vondt for å komme opp om morgenen, må be mannen min å smøre frokost, kjøper meg ferdigsmurt lunsj, middagsmat blir noe tilfeldig, men jeg får jo i meg mat på et eller annet slags vis, da. Har ikke mangelsykdom lenger, hadde det før.

Da hadde jeg B-vitaminmangel. Har også hatt jernmangel, men det har jeg ikke lenger. De siste prøvene jeg tok, var visst fine. Venter på 24 timers kontroll av blodtrykket, fordi det har steget litt i det siste.

Husarbeid har vi bestemt (endelig) å få hushjelp til å gjøre. Men det må jo ryddes her, og klesvask må jo fremdeles gjøres, og stryking og folding osv. Og hagearbeid har vi også tenkt å sette bort.

Stiv i kroppen, må holde meg i trappegelenderet ned trappen hjemme. Har ingen energi, og nesten ingen livslyst heller, tilbake.

Og alt dette vet legen min, og psykologen vet det også.

Hvis det er sånn at de tror på meg, da. Jeg tror kanskje det er det som er problemet. Jeg ser så frisk ut. Hvorfor hjelpe friske mennesker. Men jeg er ikke frisk.

Det at det er andre mennesker med alvorlige sykdommer som venter på hjelp, det vet jeg ikke hvorfor du nevner. Er det for at jeg skal få skyldfølelse du gjør det? Jeg vet jo dette, jeg, at jeg ikke er alene om å ha det vondt i verden.

Men jeg finner ingen trøst i det faktum.

Hvem gjør forresten det, det må vel være mennesker som ikke bryr seg om andre mennesker, det da, men det gjør jeg. Det er ingen som sier at jeg har lite empati, tvert i mot har jeg fått høre at jeg til tider kan ha litt for mye.

Med samarbeidsvilje mener jeg vel egentlig bare at du må forsøke å ikke "surne" - selv om du kan ha god grunn til det - når ting tar lang tid... De som skal hjelpe gir også respons på måten de blir møtt på av sine brukere - og jeg tror det er mye å vinne på å forsøke å møte dem på en positiv måte.

Grunnen til at jeg nevnte det med at mange alvorlig syke venter på hjelp, var ikke for at du skulle få skyldfølelse - men for å minne om at slik fungerer det dessverre mht hjelpeordninger. Mange tror at hjelpeordninger er mer utbygd og koordinert enn de faktisk er... For meg virker det som om både legen og psykologen din er innstilt på å hjelpe deg - men at det kommunale apparatet er "saktegående" for tiden. Jeg forsøker derfor å oppfordre deg til å ikke bli altfor oppgitt over hvor sakte alt går.

Du har vel grunn til å anta at legen din tror deg på dine utsagn om hvor plaget du er - hvis ikke er det liten grunn til å tro at hun ville gått inn for å søke uføretrygd?

Skrevet

Hva mener du med samarbeidsvillighet, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg synes at jeg strekker meg, og strekker meg, og strekker meg. Jeg er så sliten. Det er det ingen som ser på meg. Men det er jeg.

Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv nå. Og slik har det vært i nesten 4 år.

Er så ør, ofte svimmel, vondt for å komme opp om morgenen, må be mannen min å smøre frokost, kjøper meg ferdigsmurt lunsj, middagsmat blir noe tilfeldig, men jeg får jo i meg mat på et eller annet slags vis, da. Har ikke mangelsykdom lenger, hadde det før.

Da hadde jeg B-vitaminmangel. Har også hatt jernmangel, men det har jeg ikke lenger. De siste prøvene jeg tok, var visst fine. Venter på 24 timers kontroll av blodtrykket, fordi det har steget litt i det siste.

Husarbeid har vi bestemt (endelig) å få hushjelp til å gjøre. Men det må jo ryddes her, og klesvask må jo fremdeles gjøres, og stryking og folding osv. Og hagearbeid har vi også tenkt å sette bort.

Stiv i kroppen, må holde meg i trappegelenderet ned trappen hjemme. Har ingen energi, og nesten ingen livslyst heller, tilbake.

Og alt dette vet legen min, og psykologen vet det også.

Hvis det er sånn at de tror på meg, da. Jeg tror kanskje det er det som er problemet. Jeg ser så frisk ut. Hvorfor hjelpe friske mennesker. Men jeg er ikke frisk.

Det at det er andre mennesker med alvorlige sykdommer som venter på hjelp, det vet jeg ikke hvorfor du nevner. Er det for at jeg skal få skyldfølelse du gjør det? Jeg vet jo dette, jeg, at jeg ikke er alene om å ha det vondt i verden.

Men jeg finner ingen trøst i det faktum.

Hvem gjør forresten det, det må vel være mennesker som ikke bryr seg om andre mennesker, det da, men det gjør jeg. Det er ingen som sier at jeg har lite empati, tvert i mot har jeg fått høre at jeg til tider kan ha litt for mye.

Se forresten denne siden: http://home.no.net/nfss/html/nfss/habtj.html

Jeg vet ikke hvor i landet du bor - men kanskje du kan lese om hvilket tilbud habiliteringstjenesten der gir.

Skrevet

Med samarbeidsvilje mener jeg vel egentlig bare at du må forsøke å ikke "surne" - selv om du kan ha god grunn til det - når ting tar lang tid... De som skal hjelpe gir også respons på måten de blir møtt på av sine brukere - og jeg tror det er mye å vinne på å forsøke å møte dem på en positiv måte.

Grunnen til at jeg nevnte det med at mange alvorlig syke venter på hjelp, var ikke for at du skulle få skyldfølelse - men for å minne om at slik fungerer det dessverre mht hjelpeordninger. Mange tror at hjelpeordninger er mer utbygd og koordinert enn de faktisk er... For meg virker det som om både legen og psykologen din er innstilt på å hjelpe deg - men at det kommunale apparatet er "saktegående" for tiden. Jeg forsøker derfor å oppfordre deg til å ikke bli altfor oppgitt over hvor sakte alt går.

Du har vel grunn til å anta at legen din tror deg på dine utsagn om hvor plaget du er - hvis ikke er det liten grunn til å tro at hun ville gått inn for å søke uføretrygd?

Jeg har ingen grunn til å anta at hun IKKE tror det, det er bare noen slike ting jeg sliter med, som jeg tror er psykologiske, ikke funksjonelle.

Jeg har en far som har alkoholproblemer.

Da har man lett for å anta et mønster, der man tror at andre mennesker ikke har tillit til det man sier. Det er svært vanskelig for meg å bryte. Å føle tillit.

Jeg har løyet mye i sin tid, for å skjule og dekke over, det at far drikker. Mor ville at jeg skulle skjule det, så det var på kommando.

PS: jeg var voksen da, så jeg har ikke hatt noen dårlig barndom, den har vært svært god og trygg og kjærlig (hjemme).

Det var på skolen jeg hadde problemer, selv om jeg alltid var skoleflink, og ingen så det der heller, at jeg hadde slike problemer som jeg har (funksjonelle). Jeg ble mobbet/ertet for at jeg var så treg, det tror jeg også de voksne så.

Angst har jeg alltid hatt, så lenge jeg kan huske. Det var noe som mor mente jeg skulle bare trosse, så ble den borte. Det fungerte for henne, sa hun. Så det er det jeg har prøvd, også, men så blir det ikke borte.

Men jeg tror den angsten jeg har, er knyttet til det funksjonelle (asperger syndromet) og da nytter egentlig ikke den taktikken.

Skrevet

Se forresten denne siden: http://home.no.net/nfss/html/nfss/habtj.html

Jeg vet ikke hvor i landet du bor - men kanskje du kan lese om hvilket tilbud habiliteringstjenesten der gir.

Fylket mitt står ikke oppført på den siden du ga meg der: skal hvert fylke ha habiliteringstjeneste, altså?

Skrevet

Fylket mitt står ikke oppført på den siden du ga meg der: skal hvert fylke ha habiliteringstjeneste, altså?

Hvert fylke har nok det - men ikke alle fylker har laget en hjemmeside for sin habiliteringstjeneste... Du får lese om hva de andre tilbyr da, selv om det ikke er helt det samme.

Har du diskutert dette med habiliteringstjenesten med legen din?

Skrevet

Hvert fylke har nok det - men ikke alle fylker har laget en hjemmeside for sin habiliteringstjeneste... Du får lese om hva de andre tilbyr da, selv om det ikke er helt det samme.

Har du diskutert dette med habiliteringstjenesten med legen din?

Nei, jeg har ikke det.

Hva vil alle ha av meg, jeg blir så frustrert. Jeg vet ikke hvem som skal ha hva av opplysninger. Jeg tror jeg gjør de rette tingene, men så får jeg hele tiden høre det motsatte.

Det er så vondt og slitsomt. Jeg har diskutert med legen min det med rapport i forhold til uføretrygd, og det var vanskelig nok, og så har jeg forhørt meg om blodtrykket, blodprøvene som ble tatt sist (om næringsopptak). Og så har jeg forklart (for ørtende gang) om hvor sliten jeg er, at jeg er svimmel, ør, stiv i kroppen osv.

Nå begynner jeg å gråte, det blir for vanskelig.

Skrevet

Nei, jeg har ikke det.

Hva vil alle ha av meg, jeg blir så frustrert. Jeg vet ikke hvem som skal ha hva av opplysninger. Jeg tror jeg gjør de rette tingene, men så får jeg hele tiden høre det motsatte.

Det er så vondt og slitsomt. Jeg har diskutert med legen min det med rapport i forhold til uføretrygd, og det var vanskelig nok, og så har jeg forhørt meg om blodtrykket, blodprøvene som ble tatt sist (om næringsopptak). Og så har jeg forklart (for ørtende gang) om hvor sliten jeg er, at jeg er svimmel, ør, stiv i kroppen osv.

Nå begynner jeg å gråte, det blir for vanskelig.

Mimmy :-)

Du gjør stort sett de riktige tingene - og jeg skjønner at det blir litt slitsomt med alle spørsmålene om du har gjort "ditt og datt".

Det er nettopp pga dette du trenger en koordinator - en som kan hjelpe deg med både å komme frem til gode tiltak - og ikke minst holde styr på hvem som skal kontaktes om hva...

"Før i tiden" tror jeg legene tok mer av dette ansvaret - slik at de på eget initiativ var opptatt av hvilke tiltak som kunne i verksettes for å gi pasienten et bedre liv. Dette tror jeg dessverre ikke lenger er tilfelle - og da blir det slik du forteller om - at du har tatt opp det du tror du skal ta opp - og at flere ting blir "liggende" uten at det gjøres så mye med dem.

Forsøk å slappe litt av nå, mimmy. Dere har kontakt med en i autismeforeningen som skal forsøke å hjelpe - kanskje er det nok akkurat nå?

Har ikke tid til å skrive mer i kveld - men hvis det er flere ting du ønsker respons på, så regner jeg med å være her litt i morgen kveld også.

God natt! Forsøk å slappe litt av og nyte helgen :-)

Skrevet

Mimmy :-)

Du gjør stort sett de riktige tingene - og jeg skjønner at det blir litt slitsomt med alle spørsmålene om du har gjort "ditt og datt".

Det er nettopp pga dette du trenger en koordinator - en som kan hjelpe deg med både å komme frem til gode tiltak - og ikke minst holde styr på hvem som skal kontaktes om hva...

"Før i tiden" tror jeg legene tok mer av dette ansvaret - slik at de på eget initiativ var opptatt av hvilke tiltak som kunne i verksettes for å gi pasienten et bedre liv. Dette tror jeg dessverre ikke lenger er tilfelle - og da blir det slik du forteller om - at du har tatt opp det du tror du skal ta opp - og at flere ting blir "liggende" uten at det gjøres så mye med dem.

Forsøk å slappe litt av nå, mimmy. Dere har kontakt med en i autismeforeningen som skal forsøke å hjelpe - kanskje er det nok akkurat nå?

Har ikke tid til å skrive mer i kveld - men hvis det er flere ting du ønsker respons på, så regner jeg med å være her litt i morgen kveld også.

God natt! Forsøk å slappe litt av og nyte helgen :-)

Tusen takk for alle svarene dine, du vet ikke hvor mye det betyr for meg å føle at det er noen som bryr seg om meg.

Egentlig er det en av de tingene jeg føler jeg savner, at det er noen som bryr seg om meg. Jeg har jo mannen min, som elsker meg, men jeg vil ikke at han skal hjelpe meg i noen særlig grad med disse tingene, det er ikke naturlig.

Han hjelper meg så mye i hverdagen allikevel. Og så uselvisk og selvoppofrende. Det er for hans skyld, også, at jeg må prøve å finne noen løsninger snart, slik at vi begge har mulighet til å få et bedre liv.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...