Vill de ødelegge meg....?

[Mimmy]

Mimmy :-)

Du gjør stort sett de riktige tingene - og jeg skjønner at det blir litt slitsomt med alle spørsmålene om du har gjort "ditt og datt".

Det er nettopp pga dette du trenger en koordinator - en som kan hjelpe deg med både å komme frem til gode tiltak - og ikke minst holde styr på hvem som skal kontaktes om hva...

"Før i tiden" tror jeg legene tok mer av dette ansvaret - slik at de på eget initiativ var opptatt av hvilke tiltak som kunne i verksettes for å gi pasienten et bedre liv. Dette tror jeg dessverre ikke lenger er tilfelle - og da blir det slik du forteller om - at du har tatt opp det du tror du skal ta opp - og at flere ting blir "liggende" uten at det gjøres så mye med dem.

Forsøk å slappe litt av nå, mimmy. Dere har kontakt med en i autismeforeningen som skal forsøke å hjelpe - kanskje er det nok akkurat nå?

Har ikke tid til å skrive mer i kveld - men hvis det er flere ting du ønsker respons på, så regner jeg med å være her litt i morgen kveld også.

God natt! Forsøk å slappe litt av og nyte helgen :-)

Du sier at jeg stort sett gjør de riktige tingene. Da må det jo være noe jeg gjør galt, da....? Jeg vet det er det psykologen ihvert fall synes, men nå har jeg jo fått høre av mannen min (i samtale med den koordinatoren) at jeg har gjort de riktige tingene, og at jeg til og med har gjort mye mer enn det kan gå an å forvente.

At jeg har gjort jobben svært enkel og overkommelig for dem (ihvert fall så langt).

Han koordinatoren sa ikke at han ville hjelpe oss, egentlig, han sa han ville gjerne lese gjennom det skriftlige krav han anbefalte at jeg sendte kommunen om å få en koordinator (blant annet).

Han sa også hvordan det kravet burde stilles: at jeg ikke argumenterte, prøvde å forklare meg. Jeg skulle ikke trenge det, sa han. Det skulle være nok, at de visste diagnosen.

Jeg skulle ikke behøve å unnskylde meg, forklare meg eller noe som helst, sa han. Og det var jo godt å høre, for det er det jeg føler jeg har måttet gjort, hele tiden. Ydmyke meg. Det er definitivt det jeg føler at hun psykologen forlanger også, at jeg skal ydmyke meg.

Men koordinatoren sa jeg hadde åpenbart med inkompetente folk å gjøre, som ikke hadde forstått diagnosen.

[Mimmy]

Mimmy :-)

Du gjør stort sett de riktige tingene - og jeg skjønner at det blir litt slitsomt med alle spørsmålene om du har gjort "ditt og datt".

Det er nettopp pga dette du trenger en koordinator - en som kan hjelpe deg med både å komme frem til gode tiltak - og ikke minst holde styr på hvem som skal kontaktes om hva...

"Før i tiden" tror jeg legene tok mer av dette ansvaret - slik at de på eget initiativ var opptatt av hvilke tiltak som kunne i verksettes for å gi pasienten et bedre liv. Dette tror jeg dessverre ikke lenger er tilfelle - og da blir det slik du forteller om - at du har tatt opp det du tror du skal ta opp - og at flere ting blir "liggende" uten at det gjøres så mye med dem.

Forsøk å slappe litt av nå, mimmy. Dere har kontakt med en i autismeforeningen som skal forsøke å hjelpe - kanskje er det nok akkurat nå?

Har ikke tid til å skrive mer i kveld - men hvis det er flere ting du ønsker respons på, så regner jeg med å være her litt i morgen kveld også.

God natt! Forsøk å slappe litt av og nyte helgen :-)

Jeg ville si at jeg synes det er fantastisk av deg å svare meg så mye du gjør. Du er et helt spesielt flott, medfølende, omsorgsfullt menneske som orker gjøre sånt noe på din egen fritid, og som betyr så mye for så mange her.

Glemte å si i det forrige svarinnlegget at han koordinatoren også ville ta kontakt med kommunen direkte dersom det ikke snart gikk i orden med å få koordinator, noe jeg hadde rett på. Så det kommer nok til å bli til hjelp for oss, uansett.

[frosken]

Du sier at jeg stort sett gjør de riktige tingene. Da må det jo være noe jeg gjør galt, da....? Jeg vet det er det psykologen ihvert fall synes, men nå har jeg jo fått høre av mannen min (i samtale med den koordinatoren) at jeg har gjort de riktige tingene, og at jeg til og med har gjort mye mer enn det kan gå an å forvente.

At jeg har gjort jobben svært enkel og overkommelig for dem (ihvert fall så langt).

Han koordinatoren sa ikke at han ville hjelpe oss, egentlig, han sa han ville gjerne lese gjennom det skriftlige krav han anbefalte at jeg sendte kommunen om å få en koordinator (blant annet).

Han sa også hvordan det kravet burde stilles: at jeg ikke argumenterte, prøvde å forklare meg. Jeg skulle ikke trenge det, sa han. Det skulle være nok, at de visste diagnosen.

Jeg skulle ikke behøve å unnskylde meg, forklare meg eller noe som helst, sa han. Og det var jo godt å høre, for det er det jeg føler jeg har måttet gjort, hele tiden. Ydmyke meg. Det er definitivt det jeg føler at hun psykologen forlanger også, at jeg skal ydmyke meg.

Men koordinatoren sa jeg hadde åpenbart med inkompetente folk å gjøre, som ikke hadde forstått diagnosen.

Ingen gjør vel alt riktig alltid? Jeg synes det virker som om du jobber seriøst med deg selv - og at du aktivt forsøker å finne ut av hva du kan gjøre for å gjøre livet ditt bedre. Dette synes jeg er beundringsverdig!

Enkelte ting har du vel ikke fått gjort noe med ennå - f.eks. dette med å søke om støtte til transport?

Jeg kunne ønske for din del at du klarte å slappe litt mer av - og ikke slite så veldig for å få ting til... Kanskje burde du ta deg påskeferie fra alle tankene om hva du skal gjøre for å få hjelp fremover - og så ta tak i det igjen etter påske?

Ingenting skjer fort fra kommunalt hold i forhold til mennesker med funksjonshemninger - og det går som regel sakte også i helsevesenet. Så det å venne seg til at ting tar tid, kan en like godt komme igang med! Hvis ikke blir frustrasjonene unødvendig store...

Ta det litt mer med ro, mimmy! Forsøk å nyte at det er vår - og at du etterhvert vil få mer hjelp enn du får i dag.

Synes forøvrig det var et godt råd å bare skrive et brev til kommunen og kreve det du har lovmessig rett på - uten å undskylde at du gjør det...

[Mimmy]

Ingen gjør vel alt riktig alltid? Jeg synes det virker som om du jobber seriøst med deg selv - og at du aktivt forsøker å finne ut av hva du kan gjøre for å gjøre livet ditt bedre. Dette synes jeg er beundringsverdig!

Enkelte ting har du vel ikke fått gjort noe med ennå - f.eks. dette med å søke om støtte til transport?

Jeg kunne ønske for din del at du klarte å slappe litt mer av - og ikke slite så veldig for å få ting til... Kanskje burde du ta deg påskeferie fra alle tankene om hva du skal gjøre for å få hjelp fremover - og så ta tak i det igjen etter påske?

Ingenting skjer fort fra kommunalt hold i forhold til mennesker med funksjonshemninger - og det går som regel sakte også i helsevesenet. Så det å venne seg til at ting tar tid, kan en like godt komme igang med! Hvis ikke blir frustrasjonene unødvendig store...

Ta det litt mer med ro, mimmy! Forsøk å nyte at det er vår - og at du etterhvert vil få mer hjelp enn du får i dag.

Synes forøvrig det var et godt råd å bare skrive et brev til kommunen og kreve det du har lovmessig rett på - uten å undskylde at du gjør det...

Hei. Så fint å høre fra deg igjen. Trodde kanskje jeg hadde fortalt noe som gjorde at du kanskje ikke ville svare meg noe mere, eller at jeg var for intens eller noe.

Du har helt rett i at jeg må slappe mere av. Har nok sett for meg, at jeg kanskje får uføretrygd, men at jeg ikke får noen oppfølging i det hele tatt.

Og det trenger jeg, for å kunne ha et noenlunde godt liv, og kunne bevare helsen. Jeg må snart kunne ha det litt godt. Du skjønner, det er svært mye jeg ikke har fortalt her, som også har vært en belastning for meg.

[Mimmy]

Ingen gjør vel alt riktig alltid? Jeg synes det virker som om du jobber seriøst med deg selv - og at du aktivt forsøker å finne ut av hva du kan gjøre for å gjøre livet ditt bedre. Dette synes jeg er beundringsverdig!

Enkelte ting har du vel ikke fått gjort noe med ennå - f.eks. dette med å søke om støtte til transport?

Jeg kunne ønske for din del at du klarte å slappe litt mer av - og ikke slite så veldig for å få ting til... Kanskje burde du ta deg påskeferie fra alle tankene om hva du skal gjøre for å få hjelp fremover - og så ta tak i det igjen etter påske?

Ingenting skjer fort fra kommunalt hold i forhold til mennesker med funksjonshemninger - og det går som regel sakte også i helsevesenet. Så det å venne seg til at ting tar tid, kan en like godt komme igang med! Hvis ikke blir frustrasjonene unødvendig store...

Ta det litt mer med ro, mimmy! Forsøk å nyte at det er vår - og at du etterhvert vil få mer hjelp enn du får i dag.

Synes forøvrig det var et godt råd å bare skrive et brev til kommunen og kreve det du har lovmessig rett på - uten å undskylde at du gjør det...

Jeg klarte ikke mere i dag. Var på malerkurs, men måtte bare dra hjem, fordi nå fungerer ikke hodet lenger. Så jeg kommer til å sykemelde meg fra jobben noen dager. Er fullstendig ferdig.

Helt utslitt av sorg og savn. Klarer ikke å få hodet til å fungere i det hele tatt, det skal til å sprenges, uten at jeg har noen hodepine, men det gjør bare vondt. For mange inntrykk. Skal legge meg under dyna nå og "vegetere".

Jeg skulle ønske jeg kunne være normal, helt slik som andre folk. Prøver å være flink og få til alle de tingene som andre får til, men angsten er så voldsom og tankene så mange, og alt er så kaotisk. Er svært deprimert nå, antidepressivaen virker jo ikke før om en 14 dager. Hvis den virker.

Hva gjør jeg fram til den tid?

Klarer ikke å være her hjemme, men klarer ikke å være på jobb heller. Klarer egentlig ikke å være noen steder. Jeg klarer ikke å eksistere. Hjelp meg, noen. Men det er det ingen som kan. Skulle ønske jeg kunne få lov til å ha det litt godt jeg også. Ikke være redd hele tiden.

[Mimmy]

Ingen gjør vel alt riktig alltid? Jeg synes det virker som om du jobber seriøst med deg selv - og at du aktivt forsøker å finne ut av hva du kan gjøre for å gjøre livet ditt bedre. Dette synes jeg er beundringsverdig!

Enkelte ting har du vel ikke fått gjort noe med ennå - f.eks. dette med å søke om støtte til transport?

Jeg kunne ønske for din del at du klarte å slappe litt mer av - og ikke slite så veldig for å få ting til... Kanskje burde du ta deg påskeferie fra alle tankene om hva du skal gjøre for å få hjelp fremover - og så ta tak i det igjen etter påske?

Ingenting skjer fort fra kommunalt hold i forhold til mennesker med funksjonshemninger - og det går som regel sakte også i helsevesenet. Så det å venne seg til at ting tar tid, kan en like godt komme igang med! Hvis ikke blir frustrasjonene unødvendig store...

Ta det litt mer med ro, mimmy! Forsøk å nyte at det er vår - og at du etterhvert vil få mer hjelp enn du får i dag.

Synes forøvrig det var et godt råd å bare skrive et brev til kommunen og kreve det du har lovmessig rett på - uten å undskylde at du gjør det...

Er så veldig glad for de rådene du gir, og de hjelper meg i å strukturere tingene. Svar på spørsmålet ditt: nei, jeg har ikke søkt støtte til transport enda.

Psykologen min sa hun skulle gjøre det for meg. Det er hun som skal ta oppfølging frem til jeg får en koordinator.

Nå er det sagt det skjer i mai, fordi det da blir ansatt en person i koordineringstjenesten. Men jeg vet nå ikke, jeg da...Det betyr kanskje at jeg blir satt opp på venteliste da, jeg er litt redd for dette.

Og at det derfor ikke skjer noe før i juni, juli. Og så må jeg jo sikkert regne med at det tar litt tid før tiltakene kommer i gang, så da er det vel ikke før langt ut på høsten.

Nå er jeg så nedfor og så sliten, så jeg ikke engang vet om jeg lever så lenge, eller om jeg lever, hva det er som er igjen å hjelpe. Føler meg brukket og ødelagt. Skammer meg, fordi jeg ikke får til ting bedre.

Det eneste som jeg har av praktisk hjelp nå, er det mannen min som hjelper meg med. Ellers så går jeg på autopilot. Og slik har det vært så lenge. Og så går jeg til psykolog en time en gang i uken. Av og til er det 14 dager mellom hver gang. Det hender også det er 3 uker mellom hver gang.

Jeg sier det hver gang, at det er for lite. Altfor lite. Men det hjelper ikke, det heller. Blir så innmari motløs.

Jeg har problemer i forhold til mat. Tvinger i meg maten, ofte. Vanskelig å finne ut hva som smaker godt, for tiden.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, for å få hvilt ordentlig.

Har endelig tatt mot til meg, og tatt meg fri fra jobben. Har snakket med de på jobben om det, og det er greit. Nå må jeg bare få tatt mot til meg, og ringt legen også, for å få sykemelding.