Så sliten! Hva er galt?

[ulva]

Er så sliten! Blir trøtt av medisinen, og sliter fremdeles med hallusinasjoner, tvangstanker og alt det andre. Når skal det noensinne bli bedre? Hvorfor blir jeg bare verre og ikke bedre? Kan ikke noen snart finne ut av hva som er galt med meg - og slutte å svare "vet ikke", eller bare svada? På psykehuset sa de det var dissosiativt, men det kan ikke forklare på langt nær alt jeg opplever. Jeg er redd for at jeg kommer til å miste meg selv helt og holdent - er så redd for det at jeg er villig til å begå selvmord før det skjer.

Er redd jeg kanskje har begynnende schizofreni, selv om legen min ikke tror det. Men hvorfor har han ellers mast om det i hele det siste året? Sier han føler seg trygg på at det ikke er schizofreni, nå, men da sitter han plustelig der og ikke kan forklare noenting. Jeg er så lei av alt dette. Jeg vil bare ha meg selv tilbake, ha følelsene mine tilbake. Lurer stadig på om det er meg eller om det er medisinen. Kanskje det er Efexor som gjør at jeg ikke kan føle noe mer?

I løpet av de siste fire-fem årene har jeg mistet alle de nære vennene jeg hadde. Nå vet jeg ikke engang om jeg vil ha noen nye. Jeg stoler jo ikke på noen! Føler at jeg stadig mer blir isolert, sosialt, mentalt, religiøst. Hvor ble det av det mennesket jeg var? Hvor ble det av meg? Føler de vet alt om meg, og eier mine opplevelser og kategoriserer meg som de vil. At de utsletter meg vet å vite så mye, ved det de gjør og det de sier om hva som feiler meg. Hva det enn er, så fører det til at jeg ikke orker mer. Ikke klarer mer. Jeg sitter fast i min egen livssituasjon; har lekt at jeg er frisk og må betale for det nå. Alle sier jeg er så flink, og har klart å utrette så mye. Men hva med prisen? Hva med alt det har kostet meg av tårer og slit? At jeg har brukt alle krefter, og ikke kan klare mer nå?

Legen min vil at jeg skal avslutte utdannelsen, at jeg skal tvinge meg gjennom de siste eksamnene. Fordi det betyr så mye for meg. Det er greit nok, men jeg klarer det jo ikke! Brått betyr skolen igenting; jeg er bare redd, redd for meg selv, for mitt eget vett, for å bli gal. Han tar ikke hensyn til de fakta han har om meg. At jeg er følelsesmessig kald, og ikke klarer å binde meg til andre mennesker. Kanskje jeg egentlig er i ferd med å bli en psykopat, slik som så mange i slekta mi? Er redd for det også, for å være så kald og distansert. Tenker at det må være genetisk, at den biologiske klokka tikker og at det er den som slår på genene som skal ødelegge meg sakte og sikkert. Hva har jeg da å stille opp med? Å være psykopat, er det samme som å være ond. Å ikke ha følelser for andre er det samme som å være ond. Så jeg må være ond, selv om ingen merker det. Sliter med å holde fasaden, late som om jeg bryr meg, leve et normalt liv. Har lært meg hva som skal til for å klare å virke normal. Nå slår det også tilbake på meg selv. Jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Var hos en psykolog i går, og hun var enig i at jeg må holdes unna stress for enhver pris akkurat nå. Unngå stresset som utløser psykosene. Før de svelger meg helt og spytter ut en galning. Jeg føler at jeg råtner, råtner innenfra. Kan nesten kjenne lukten i disse dagene. Disse onde dagene, som plager meg og driver meg til rastløshet, angst og uro.

[Mimmy]

Å ikke ha følelser for andre, er ikke det samme som å være ond. Det kan kanskje i en periode i livet, være godt å bare ta hensyn til seg selv og sine egne behov. Det er ikke ondskap.

Ondskap er med vitende og vilje gjøre andre vondt. Og det har du vel ikke gjort. Forresten så syns jeg det psykopatbegrepet har blitt brukt ganske mye her på DOL i det siste. Skulle ønske at man kunne legge vekk det.

Det er svært få som kvalifiserer til å havne innunder det begrepet.

Ikke engang folk som er voldelige, havner innunder det begrepet vanligvis. Det lengste de strekker seg til, er å si at vedkommende har psykopatiske trekk.

Og du har ikke vært voldelig?

[forbrenner]

Å ikke ha følelser for andre, er ikke det samme som å være ond. Det kan kanskje i en periode i livet, være godt å bare ta hensyn til seg selv og sine egne behov. Det er ikke ondskap.

Ondskap er med vitende og vilje gjøre andre vondt. Og det har du vel ikke gjort. Forresten så syns jeg det psykopatbegrepet har blitt brukt ganske mye her på DOL i det siste. Skulle ønske at man kunne legge vekk det.

Det er svært få som kvalifiserer til å havne innunder det begrepet.

Ikke engang folk som er voldelige, havner innunder det begrepet vanligvis. Det lengste de strekker seg til, er å si at vedkommende har psykopatiske trekk.

Og du har ikke vært voldelig?

Ville bare si at jeg tror overhode IKKE at du er en psykopat.

*forsiktig klem*

[Mimmy]

Ville bare si at jeg tror overhode IKKE at du er en psykopat.

*forsiktig klem*

Tror du har lagt svaret under feil tråd her. Skulle vært gitt til den som skrev innlegget, ikke til meg?

[ulva]

Ville bare si at jeg tror overhode IKKE at du er en psykopat.

*forsiktig klem*

Jeg tror vel ikke at jeg akkurat er psykopat... Men jeg mangler evne til empati med andre. Det handler ikke om å bry seg om seg selv og ta vare på seg selv, for det må være lov, men om å ikke bry seg. Det var slik med faren min også, som med viten og vilje gjorde vondt mot andre, bl.a. meg og søstrene mine.

[Gjest tod]

Jeg har i perioder hatt temmelig sære opplevelser, for min del skjer dette når jeg er deprimert. I en periode trodde jeg f.eks. at alle kunne merke at jeg hadde en farlig sykdom. Jeg så mønster og signaler i alle ting. F.eks. trodde jeg at han jeg delte leilighet med på den tida forsøkte å signalisere at jeg hadde en farlig sykdom ved å legge kniv og gaffel i kors; en gang noen iniviterte meg på lunsj i et bofellessakp trodde jeg de gjorde det for på en subtil måte å signalisere at jeg var syk, sida en som bodde der hadde en alvorlig sykdom. Jeg tolka også visse ting som ble sagt på radioen som signaler på at jeg var syk. Alt føltes merkelig merkelig. En gang jeg gikk bortover gata så jeg at folk geipa til meg. Eller jeg kunne stå foran speilet og se hvordan ansiktet mitt var annerledes: det var meg men samtdig ikke-meg. Det var en kjip periode. Lurer på om jeg har en tendens til å få halvpsykotiske depresjoner. Nå sist gang jeg var deprimert presterte de jo å henvise meg til et psykoseteam...

Jeg har i hvert fall erfart at dette derier seg om perioder, at det går over. På den annen side må jeg jo også forholde meg til at depresjonene kanskje - muligens sannsynligvis - vil komme igjen, og jeg har ingen garanti for når det vil skje.

Jeg skjønner godt at du ønsker en forklaring/diagnose på det du opplever: ord som kan ramme faenskapen inn og gjøre den mer forståelig. På den annen side så er det nettopp det det dreier seg om: ord. Etter min mening er dagens diagnosesystemer ganske grovkorna; jeg har mer sans for beskrivelser av den psykiske dynamikken, uten overfokusering på spesifike diagnoser.

Det kan jo også ligge identitet i en diagnose; man kan tenke: jeg klarer ikke å være sønn eller mor eller kjæreste eller arbeidstaker, så hva er jeg da. Bare smerte. Smerten er kaos. Hvis smerten har et navn - borderline, eller schizofreni eller depresjon - så er jeg i hvert fall det, noe.

Du sier du var hos en psykolog - skal du fortsette å gi dit i tillegg til psykiateren din?

[Mimmy]

Jeg tror vel ikke at jeg akkurat er psykopat... Men jeg mangler evne til empati med andre. Det handler ikke om å bry seg om seg selv og ta vare på seg selv, for det må være lov, men om å ikke bry seg. Det var slik med faren min også, som med viten og vilje gjorde vondt mot andre, bl.a. meg og søstrene mine.

Men gjør du noe vondt mot noen? Som du selv vet du gjør, at du slår noen eller trakasserer noen?

[frosken]

Hei ulva!

Hva med å slå seg til ro med at de på det nåværende tidspunkt ikke med sikkerhet vet hva som er korrekt diagnose?

Antar du at det er sannsynlig at du får feilaktig behandling? Hva annet kan de gjøre enn å tilby medisiner og samtaler - evt. dagavdeling ol?

Håper for din del at du orker å avslutte utdannelsen din. Ingen vet hvor du står om noen år, og kanskje vil du være svært glad for å ha en utdannelse slik at du kan gå rett ut i en jobb uten å måtte gå veien om nye år på skolen...

Take care :-)

[ulva]

Hei ulva!

Hva med å slå seg til ro med at de på det nåværende tidspunkt ikke med sikkerhet vet hva som er korrekt diagnose?

Antar du at det er sannsynlig at du får feilaktig behandling? Hva annet kan de gjøre enn å tilby medisiner og samtaler - evt. dagavdeling ol?

Håper for din del at du orker å avslutte utdannelsen din. Ingen vet hvor du står om noen år, og kanskje vil du være svært glad for å ha en utdannelse slik at du kan gå rett ut i en jobb uten å måtte gå veien om nye år på skolen...

Take care :-)

Nei, jeg har vel innsett at de ikke med sikkerhet kan gi meg noen diagnose. Og selv om de gjør det, så endrer det ikke det som er det viktige med å få en diagnose: At man blir forstått. Riktig. Det er det jeg ønsker mest av alt; at han snart skal forstå hvor dårlig jeg faktisk er og ikke forkusere på fasaden. Det er så lett å falle i den fella. Åpenbart. Men nå som han har begynt å tenke på dette som dissosiativt, er han brått ikke i stand til å forklare det jeg opplever - og jeg oppfatter ham slik at han ikke vil snakke om disse erfaringene. Som nå for tiden opptar mye av min tid, ettersom det er så påtrengende. Jeg var tilogmed redd han ville fjerne medisinen, som jeg endelig har klart å begynne med. Men han sa heldigvis at han ikke hadde planer om det.

Nei, det viktige er jo behandlingen. At jeg får det jeg trenger. Men jeg føler at han bruker en lettvint vei og bare aksepterer sykehusets diagnose og dermed pålegger meg mer ansvar enn jeg er i stand til å ha akkurat nå. Virrer bare rundt og er forvirret. Og redd. Håper bare medisinen virker som den skal, og hever stresstoleransen min. Er knapt istand til å gå ut døra lenger. Og når skal han innse det - at det er der jeg er? Bak en lukket dør - av redsel for meg selv og min egen forstand?

[ulva]

Jeg har i perioder hatt temmelig sære opplevelser, for min del skjer dette når jeg er deprimert. I en periode trodde jeg f.eks. at alle kunne merke at jeg hadde en farlig sykdom. Jeg så mønster og signaler i alle ting. F.eks. trodde jeg at han jeg delte leilighet med på den tida forsøkte å signalisere at jeg hadde en farlig sykdom ved å legge kniv og gaffel i kors; en gang noen iniviterte meg på lunsj i et bofellessakp trodde jeg de gjorde det for på en subtil måte å signalisere at jeg var syk, sida en som bodde der hadde en alvorlig sykdom. Jeg tolka også visse ting som ble sagt på radioen som signaler på at jeg var syk. Alt føltes merkelig merkelig. En gang jeg gikk bortover gata så jeg at folk geipa til meg. Eller jeg kunne stå foran speilet og se hvordan ansiktet mitt var annerledes: det var meg men samtdig ikke-meg. Det var en kjip periode. Lurer på om jeg har en tendens til å få halvpsykotiske depresjoner. Nå sist gang jeg var deprimert presterte de jo å henvise meg til et psykoseteam...

Jeg har i hvert fall erfart at dette derier seg om perioder, at det går over. På den annen side må jeg jo også forholde meg til at depresjonene kanskje - muligens sannsynligvis - vil komme igjen, og jeg har ingen garanti for når det vil skje.

Jeg skjønner godt at du ønsker en forklaring/diagnose på det du opplever: ord som kan ramme faenskapen inn og gjøre den mer forståelig. På den annen side så er det nettopp det det dreier seg om: ord. Etter min mening er dagens diagnosesystemer ganske grovkorna; jeg har mer sans for beskrivelser av den psykiske dynamikken, uten overfokusering på spesifike diagnoser.

Det kan jo også ligge identitet i en diagnose; man kan tenke: jeg klarer ikke å være sønn eller mor eller kjæreste eller arbeidstaker, så hva er jeg da. Bare smerte. Smerten er kaos. Hvis smerten har et navn - borderline, eller schizofreni eller depresjon - så er jeg i hvert fall det, noe.

Du sier du var hos en psykolog - skal du fortsette å gi dit i tillegg til psykiateren din?

Ja, jeg prøver kognitiv terapi hos en psykolog samtidig som jeg fortsetter hos psykiateren min - som er psykodynamisk orientert.

[ulva]

Men gjør du noe vondt mot noen? Som du selv vet du gjør, at du slår noen eller trakasserer noen?

Nei, selvsagt ikke. Er redd jeg er snill som et lam :-) Men jeg var ikke særlig snill da jeg var liten; da plaget jeg både andre barn og dyr.

[frosken]

Nei, jeg har vel innsett at de ikke med sikkerhet kan gi meg noen diagnose. Og selv om de gjør det, så endrer det ikke det som er det viktige med å få en diagnose: At man blir forstått. Riktig. Det er det jeg ønsker mest av alt; at han snart skal forstå hvor dårlig jeg faktisk er og ikke forkusere på fasaden. Det er så lett å falle i den fella. Åpenbart. Men nå som han har begynt å tenke på dette som dissosiativt, er han brått ikke i stand til å forklare det jeg opplever - og jeg oppfatter ham slik at han ikke vil snakke om disse erfaringene. Som nå for tiden opptar mye av min tid, ettersom det er så påtrengende. Jeg var tilogmed redd han ville fjerne medisinen, som jeg endelig har klart å begynne med. Men han sa heldigvis at han ikke hadde planer om det.

Nei, det viktige er jo behandlingen. At jeg får det jeg trenger. Men jeg føler at han bruker en lettvint vei og bare aksepterer sykehusets diagnose og dermed pålegger meg mer ansvar enn jeg er i stand til å ha akkurat nå. Virrer bare rundt og er forvirret. Og redd. Håper bare medisinen virker som den skal, og hever stresstoleransen min. Er knapt istand til å gå ut døra lenger. Og når skal han innse det - at det er der jeg er? Bak en lukket dør - av redsel for meg selv og min egen forstand?

Er psykiateren villig til å diskutere med deg hvordan han tenker - og hvorfor han gjør som han gjør?

Kanskje er noe av problemet at du for tiden er i gang med kognitiv terapi - og at psykiateren er opptatt av at de to behandlingsformene ikke skal kollidere?

Forestiller meg at terapeuter som jobber innenfor en psykodynamisk forståelsesramme er mer "tålmodige" mht å ta i mot pasientens tanker og følelser om og om igjen enn de som er kognitivt - og mer løsningsfokusert - orientert.

Det stemmer sikkert at det forvirrer dem at du på den ene siden er så klartenkt og logisk - og på den andre siden opplever deg selv som så dårlig. Kanskje de har tro på at det er viktig å forhindre regresjon - og dermed forsøker å "tvinge" deg til å ta ansvar for deg selv som voksen...

Jeg forestiller meg at det blir viktig for dere å bruke tid på å oppnå enighet om hva behandlingen skal innebære og legge vekt på...

[ulva]

Er psykiateren villig til å diskutere med deg hvordan han tenker - og hvorfor han gjør som han gjør?

Kanskje er noe av problemet at du for tiden er i gang med kognitiv terapi - og at psykiateren er opptatt av at de to behandlingsformene ikke skal kollidere?

Forestiller meg at terapeuter som jobber innenfor en psykodynamisk forståelsesramme er mer "tålmodige" mht å ta i mot pasientens tanker og følelser om og om igjen enn de som er kognitivt - og mer løsningsfokusert - orientert.

Det stemmer sikkert at det forvirrer dem at du på den ene siden er så klartenkt og logisk - og på den andre siden opplever deg selv som så dårlig. Kanskje de har tro på at det er viktig å forhindre regresjon - og dermed forsøker å "tvinge" deg til å ta ansvar for deg selv som voksen...

Jeg forestiller meg at det blir viktig for dere å bruke tid på å oppnå enighet om hva behandlingen skal innebære og legge vekt på...

Ja, det er jo det jeg er usikker på: Hva kan de egentlig tilby meg? Skjønner jo at jeg allerede er heldig, og får både medisiner og terapi to ganger i uka. Men akkurat nå er det ikke nok. Helst skulle jeg ha vært innlagt igjen, men det går ikke pga sønnen min. Og så er det spøsmålet om hva vi skal gjøre videre. Jeg vil aller helst bare gjøre det slutt akkurat nå, og føler at psykiateren min ikke ser hvor sårbar og sliten jeg er.

Psykiateren min pleier å være flink til å kommunisere hva han tenker og tror, men jeg føler vi av en eller annen grunn har kjørt oss fast. Og hvorfor skal jeg stadig straffes for å være intelligent og ressursrik? Jeg kan allikevel ha store problemer og være utslitt. Og det er jeg. Er redd for meg selv, for jeg vet aldri når "de andre" kommer tilbake for å tvinge meg til selvmord. Det var slik jeg opplevde det sist gang jeg var innlagt. Og jeg knekker sammen hver gang jeg blir stresset og er sliten. Det er det som er problemet nå. Føler meg sårbar for nye psykoser og fikse ideer. Å gå ute er som å bevege seg i et mareritt. Ser og hører så mye merkelig, og tror alle følger etter meg eller vil meg noe vondt. De er overalt der ute, og jeg er redd dem. Vil bare at psykiateren min skal beskytte meg - men for tiden vil han ikke engang snakke om dem. Psykologen tok meg iallefall på alvor - og spurte faktisk om jeg ville ha taxi hjem eller om jeg klarte turen. Hvorfor er hun - som ikke er min faste behandler - mer åpen for hvordan jeg har det enn min faste behandler? Begynner å få fryktelig mye å snakke med ham om når han kommer tilbake, jeg...