ambulansearbeider og depresjoner

[Gjest huffffff]

jeg går på ambulansefag nå og skal søke lærlingplass til høsten. jeg har hatt depresjoner og selvmordstanker det siste året pga jeg har så få venner.

jeg har ikke fortalt om problemene mine til noen fordi jeg frykter konsekvensene hvis vedkommende forteller det videre og stedene der jeg søker lærlingplass får greie på det. for ambulanseyrket er jo psykisk tøft og flere ambulansearbeidere får psykiske problemer pga jobben og da er de vel ikke særlig ivrige på å ansette folk som allerede har problemer. men jeg føler at ambulanseyrket passer for meg, og kan ikke tenke meg noen annen jobb. jeg orker ihvertfall ikke å sitte å sløve på et kontor fra 8 til 4. jeg må ha en jobb som er variert og spennende (sikkert fordi livet mitt ellers er så kjedelig).

så har jeg noen sjans på å få lærlingplass hvis jeg forteller noen om problemene mine?

jeg tror det hadde hjulpet å snakke om det, men det jeg egentlig trenger er flere venner. da hadde nok problemene forsvunnet, men jeg er ikke den som er mest frampå og har lett for å få venner.

[soleil]

Hva med å snakke med legen din om dette? Kan hende han kan følge deg opp eller at du kan ha nytte av å prøve medikamenter.

Henvising til psykolog eller psykiater får du gjennom legen.

Kan hende du er heldig og får nye venner gjennom praksisen.

[Gjest huffffff]

Hva med å snakke med legen din om dette? Kan hende han kan følge deg opp eller at du kan ha nytte av å prøve medikamenter.

Henvising til psykolog eller psykiater får du gjennom legen.

Kan hende du er heldig og får nye venner gjennom praksisen.

jamen jeg tør ikke å fortelle det til noen, i tilfelle lærlingplassene får greie på det.

dessuten er det venner jeg trenger, ikke piller eller en psykolog å prate med.

forøvrig er det uaktuelt å snakke med lege, av en grunn som jeg ikke vil gå nærmere inn på.

[Gjest Aina E]

Du kan jo gå hos en privat psykolog imens du jobber. Det er ingen som har noe med det, dessuten er det ikke alltid det lønner seg å fortelle alt om seg selv ved første anledning.

Det er jo noe du kan se an etterhvert som du blir kjent med de du skal jobbe sammen med.

Man kan dessuten ha godt av å ha litt god selvinnsikt om man skal jobbe innen det faget. Skulle nesten tro det var obligatorisk å jobbe litt med seg selv for å få en slik jobb!

Jeg ville foretrukket det selv i alle fall, ikke bare for min, men for pasientens del også.

I dag er det dessuten veldig vanlig å gå til psykolog, så jeg tror du kan nevne det som en del av ditt daglige liv i en bisetning uten at noen skulle komme å ødelegge noe for deg.

Hvis noen skulle spørre, kan du jo også si at det er fordi du jobber innen dette yrket og ønsker litt bredere forståelse innen de psykologiske aspektene også.

Ikke driv å dytt innpå med antidepressiva og sånn - spesielt ikke hvis du føler at du ikke trenger det. Da blir du nemlig ganske følelseskald og det er ikke bra det heller. Hva om du kommer opp i en situasjon med en selvmordskandidat? Hvordan skal du kunne trøste/hjelpe hvis du har null innsikt i psykiatri og samtidig kanskje ikke føler noe for pasienten, eller ser på deg selv som en kandidat...?