Hokus, pokus bra................ja-nei?

[Gjest Magna]

Da det ikke var sikkert at NHD skulle forsette her på forum skrev jeg et innlegg her. Jeg synes jeg hadde det veldig bra akkurat da.

Det er veldig rart det med å føle seg bra og egentlig ikke være helt bra. Jeg vil så gjerne være helt fri for slit av psykisk karakter.....

Når blir jeg helt 100% arbeidsfør f.eks ? Det er hele tiden noe jeg sliter med.

Jeg må til psykologen innimellom jeg tørr ikke annet heller. Dette er nødvendig for min sosiale fungering i familieliv,arbeidsliv og vennekrets.

Men jeg kunne vært dårligere enn jeg er og jeg kunne vært bedre? Når blir jeg helt bra, slik at jeg ikke kjenner den ekle romsteringa av vonde følelser?

Dette her tar FOR lang tid - jeg er utålmodig. Jeg må vel også se tilbake og erkjenne at jeg har virkelig blitt et nytt menneske.....jeg er mye bedre.

Er det noen som kjenner igjen denne utålmodigheten?

[Gjest ikke undertegnet]

JA!!!

Og derfor blir små tilbakeslag unødvendig tunge også. En griper tak i fremgang med stort håp hver gang en føler seg bedre.

Jeg har holdt på i så mange år nå at jeg delvis har resignert. Full jobb tror jeg ikke er oppnåelig for meg mer. Får håpe jeg tar feil. Hadde jeg enda kommet meg såpass at jeg kunne holdt på en halv jobb. Men hvem vil ansette en person som ikke klarer lyve for en arbeidsgiver om sin helsetilstand. Jeg vet jo at jeg enkelte dager aldri kommer lenger enn i dusjen før jeg er 'skutt'. Kan jo ikke sitte der og gjøre som om alt er bra når du søker jobb da. JEG er for ærlig til det.

Nå har jeg fått en revmatisk diagnose også, og det var vel det som gjorde at jeg gav litt opp. Orker ikke kjempe mot enda et problem.

Psykologen min sier at jeg må 'ha det så bra som jeg kan'. Det er et godt råd. Men jeg har dårlig samvittighet for å ikke være i jobb. Snylter på samfunnet. Det er det mange tenker. Har bestandig jobbet fullt, og nå har jeg null markedsverdi. Det er tøft. Halvert lønn og mangedoblede utgifter til diverse behandling og andre helseutgifter.

[Gjest Magna]

JA!!!

Og derfor blir små tilbakeslag unødvendig tunge også. En griper tak i fremgang med stort håp hver gang en føler seg bedre.

Jeg har holdt på i så mange år nå at jeg delvis har resignert. Full jobb tror jeg ikke er oppnåelig for meg mer. Får håpe jeg tar feil. Hadde jeg enda kommet meg såpass at jeg kunne holdt på en halv jobb. Men hvem vil ansette en person som ikke klarer lyve for en arbeidsgiver om sin helsetilstand. Jeg vet jo at jeg enkelte dager aldri kommer lenger enn i dusjen før jeg er 'skutt'. Kan jo ikke sitte der og gjøre som om alt er bra når du søker jobb da. JEG er for ærlig til det.

Nå har jeg fått en revmatisk diagnose også, og det var vel det som gjorde at jeg gav litt opp. Orker ikke kjempe mot enda et problem.

Psykologen min sier at jeg må 'ha det så bra som jeg kan'. Det er et godt råd. Men jeg har dårlig samvittighet for å ikke være i jobb. Snylter på samfunnet. Det er det mange tenker. Har bestandig jobbet fullt, og nå har jeg null markedsverdi. Det er tøft. Halvert lønn og mangedoblede utgifter til diverse behandling og andre helseutgifter.

Det er litt rart at det med å være yrkesaktiv er så viktig. Jeg missliker og ikke være helt arbeidsfør.

- Og jeg vet det er min barndom og oppvekst som hele tiden innhenter meg.

Vi behøver heller ikke være så ærlige du og jeg. De fleste er så ærlige som de behøver og de fleste er også mer opptatt av å "mele sin egen kake" enn å være ærlige.

Vi kan også i våre stille sinn ha mål som vi arbeider mot. Da kan det også gå litt opp og ned underveis.

Vi må kanskje også avfinne oss med det funksjonsnivået vi har og være glade for at det ikke er dårligere.