til Dr.NHD

[Gjest En x-pasient]

Jeg krangler en del med et skolesystem som ikke liker meg (kort fortalt) og i den saksgangen så er det mye feil.

Samtidig snakker jeg med en psykolog.

Det som er problemet er at skolen har stemplet meg som gal psykiatrisk pasient, noe som jeg så absolutt ikke er!

(ærlig) Jeg er forundret over det hele, og litt sinna.

Og de tror at jeg ikke er egnet til den oppgaven som utdannelsen fører med seg. (I helsevesenet)

Er det i den forbindelse av en psykologoppgave å gå inn i dialogen med skolen på møter og slike ting for å prøve å sette ting på plass igjen, og for å bevise for dem at ikke jeg er et så dårlig menneske som de tror?

Eller går psykologen min over sine breddegrader?

Håper du vet noe om dette.

Jeg håper ikke du tror jeg er så sprø som de tror jeg er.

Og at du tror meg når jeg sier at jeg ikke er tullerusk.

[Gjest Windsong]

Jeg er ikke NHD, men jeg tror skolen ville ha godt av å høre fra psykologen din.

Denne kan skrive en attest, som bekrefter at du psykisk sett er frisk og i stand til å utføre den jobben du sikter mot. Eventuelt kan kanskje psyk. ta en prat med de relevante personene på skolen?

Håper det ordner seg etter hvert! Har sjøl erfart en del mindre forståelsesfulle (og egentlig ganske teite) mennesker i skolesammenheng.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det viktig å være klar på det formelle.

Skolen din vil sikkert gjøre klokt i å spørre psykologen din om råd. Da må de først vite at du går til en psykolog, og du må gi psykologen tillatelse til å uttale seg.

Psykologen kan uttale seg om diagnose, behandling og prognose.

Det er dog skolen som vurderer og avgjør om du er skikket for yrket eller ikke. Det kan ikke psykologen overprøve.

[frosken]

Her er det viktig å være klar på det formelle.

Skolen din vil sikkert gjøre klokt i å spørre psykologen din om råd. Da må de først vite at du går til en psykolog, og du må gi psykologen tillatelse til å uttale seg.

Psykologen kan uttale seg om diagnose, behandling og prognose.

Det er dog skolen som vurderer og avgjør om du er skikket for yrket eller ikke. Det kan ikke psykologen overprøve.

I utgangspunktet er det klart at det er høgskolen som skal vurdere evt. uskikkethet for yrkesutøvelse - og dette ansvaret er det viktig at institusjonen er seg bevisst. Men problemene oppstår jo i de tilfellene hvor skolens personale baserer sine vurderinger mer på fordommer mot psykiske lidelser, enn på faktiske hendelser eller manglende kompetanse. Jeg tror av og til at det er få steder i samfunnet man har så store fordommer mot psykiske lidelser (og annen form for "svakhet") som i helsevesenet. Det virker også nesten som om fordommene er høyest blant de som ikke selv selv har så høy status i hierarkiene... Utstøtelsesmekanismene kan være ganske sterke. Hvis man først kjenner til at en student har problemer - og så benytter "all sin oppmerksomhet" til å legge merke til evt. svakheter - så skal det ikke så mye til for at vurderingen kan bli "skjev" i forhold til virkeligheten... Leter man etter svakheter hos en student, vil man som regel klare å finne den. Derfor er det vel kanskje bra om terapeuter i tilfeller hvor det kan virke som om det er begått åpenbar urett, forsøker å stille spørsmål ved grunnlaget vurderingen er basert på...

Jeg kjenner til næringslivsledere som er mye mindre fordomsfulle enn f.eks. sykepleiere - og som i større grad er i stand til å se en person som den vedkommende er (og tilogmed risikere kapital). Er det da slik at fordommer/nedlatende holdninger øker med såkalt faglig innsikt på området?

[Gjest En x-pasient]

I utgangspunktet er det klart at det er høgskolen som skal vurdere evt. uskikkethet for yrkesutøvelse - og dette ansvaret er det viktig at institusjonen er seg bevisst. Men problemene oppstår jo i de tilfellene hvor skolens personale baserer sine vurderinger mer på fordommer mot psykiske lidelser, enn på faktiske hendelser eller manglende kompetanse. Jeg tror av og til at det er få steder i samfunnet man har så store fordommer mot psykiske lidelser (og annen form for "svakhet") som i helsevesenet. Det virker også nesten som om fordommene er høyest blant de som ikke selv selv har så høy status i hierarkiene... Utstøtelsesmekanismene kan være ganske sterke. Hvis man først kjenner til at en student har problemer - og så benytter "all sin oppmerksomhet" til å legge merke til evt. svakheter - så skal det ikke så mye til for at vurderingen kan bli "skjev" i forhold til virkeligheten... Leter man etter svakheter hos en student, vil man som regel klare å finne den. Derfor er det vel kanskje bra om terapeuter i tilfeller hvor det kan virke som om det er begått åpenbar urett, forsøker å stille spørsmål ved grunnlaget vurderingen er basert på...

Jeg kjenner til næringslivsledere som er mye mindre fordomsfulle enn f.eks. sykepleiere - og som i større grad er i stand til å se en person som den vedkommende er (og tilogmed risikere kapital). Er det da slik at fordommer/nedlatende holdninger øker med såkalt faglig innsikt på området?

Du fikk sagt det jeg egentlig mente.