Ekspertsvar Hvordan vite om noen faker "psykdom"?

[Gjest cwig]

''Det er mange som ikke opplever det slik. Det er faktisk mange som blir syke av jobben sin.''

Jeg er veldig klar over dette. Skrev kun utifra meg selv. Her var det jo snakk om å fake psykdom. At noen som ikke er syke heller vil gå uten arbeid, det skjønner jeg ingenting av. Slike mennesker bør få seg en "spark" bak.

''Jeg er veldig klar over dette. Skrev kun utifra meg selv. Her var det jo snakk om å fake psykdom. At noen som ikke er syke heller vil gå uten arbeid, det skjønner jeg ingenting av. Slike mennesker bør få seg en "spark" bak.''

Du får gi "miakami" et spark da.

[miakami]

Det ser ut som bipolar lidelse er en fordel for å få uføretrygd.

Og så håper jeg du forstår at det du sier vil virke provoserende på friske, og på alvorlig syke som indelig gjerne skulle jobbet i stedet for å motta trygd, eller som ikke får uføretrygden de egentlig har krav på.

Det er vel ikke bare bipolar lidelse som er en fordel for å få uføretrygd, omtrent alle venninner på min alder som har kommet i kontakt med psykiatrien i ung alder, har fått uføretrygd, uansett diagnose. Jeg har nok tenkt at det egentlig er altfor lett, men når jeg selv har funnet ut etter mange år at jeg faktisk aldri kommer til å orke å stå opp om morgenen uansett og jobbe, så ..hva skal jeg gjøre. Virker som man mister evnen til å ha seg opp om morgenen og jobbe når man har vært inaktiv i noen år.

[miakami]

''Jeg er veldig klar over dette. Skrev kun utifra meg selv. Her var det jo snakk om å fake psykdom. At noen som ikke er syke heller vil gå uten arbeid, det skjønner jeg ingenting av. Slike mennesker bør få seg en "spark" bak.''

Du får gi "miakami" et spark da.

hva skal du gi meg et spark bak for?

[miakami]

''Men når jeg ikke orker stå opp om morgenen og jobbe, så tar jeg den jo gledelig i mot.''

(Lurer litt på om du troller nå.)

Vet ikke hvor gammel du er, men du virker temmelig umoden.

Tenker du overhodet på de som MÅ stå opp om morgenen og jobbe slik at du kan få din trygd?

jeg er 29 år og har vært syk siden jeg var 10, og mistet evnen til å stå opp om morgenen siden jeg var 15, skal jeg over natten få den tilbake? ser jo ikke slik ut. Kanskje om jeg hadde fått riktig behandling og medisin da jeg var 15 og ikke i tyveårene hadde jeg greid å ikke miste evnen til å stå opp om morgenen, men nå er det nok for sent.

Dere andre liker jo å stå opp om morgenen og har glede i å jobbe, jeg klarer det rett og slett ikke. Sånn er det bare. Jeg er altfor trøtt. Risikoen for å aldri komme ut i arbeid om du får et års sykemelding av psykiske årsaker er ekstremt liten. Tenk på meg som ikke har hatt full skole/jobb siden jeg var 15 år. Er det så utrolig stor sjanse for t jeg skal klare det???

Ikke skyld på meg, skyld på samfunnet for at de gir uføretrygden i hånda på oss som blir syke i ung alder istedet for å presse oss opp mens det fortsatt er tid. Men men folk stemmer jo bare rødgrønt så det forblir vel på dette viset.

For meg er det for sent. Hjernen og viljen min har visnet vekk for lenge siden.

[Gjest Lurer litt nå]

Det er vel ikke bare bipolar lidelse som er en fordel for å få uføretrygd, omtrent alle venninner på min alder som har kommet i kontakt med psykiatrien i ung alder, har fått uføretrygd, uansett diagnose. Jeg har nok tenkt at det egentlig er altfor lett, men når jeg selv har funnet ut etter mange år at jeg faktisk aldri kommer til å orke å stå opp om morgenen uansett og jobbe, så ..hva skal jeg gjøre. Virker som man mister evnen til å ha seg opp om morgenen og jobbe når man har vært inaktiv i noen år.

Må man jobbe om morgenen??

Det finnes jobber andre tider på døgnet..

[miakami]

Må man jobbe om morgenen??

Det finnes jobber andre tider på døgnet..

ja men vi som er uføre behøver ikke jobbe noen tid som helst på døgnet.

[Gjest sangsol]

jeg er 29 år og har vært syk siden jeg var 10, og mistet evnen til å stå opp om morgenen siden jeg var 15, skal jeg over natten få den tilbake? ser jo ikke slik ut. Kanskje om jeg hadde fått riktig behandling og medisin da jeg var 15 og ikke i tyveårene hadde jeg greid å ikke miste evnen til å stå opp om morgenen, men nå er det nok for sent.

Dere andre liker jo å stå opp om morgenen og har glede i å jobbe, jeg klarer det rett og slett ikke. Sånn er det bare. Jeg er altfor trøtt. Risikoen for å aldri komme ut i arbeid om du får et års sykemelding av psykiske årsaker er ekstremt liten. Tenk på meg som ikke har hatt full skole/jobb siden jeg var 15 år. Er det så utrolig stor sjanse for t jeg skal klare det???

Ikke skyld på meg, skyld på samfunnet for at de gir uføretrygden i hånda på oss som blir syke i ung alder istedet for å presse oss opp mens det fortsatt er tid. Men men folk stemmer jo bare rødgrønt så det forblir vel på dette viset.

For meg er det for sent. Hjernen og viljen min har visnet vekk for lenge siden.

Det er ikke for sent for deg heller. Du er bare 29.

Blir for galt å legge skylda på "de som har gitt deg trygd". Ingen har tvunget deg til å ta i mot.

Foreslår du ser deg om etter en utdanning, som du kan begynne med. Gjerne deltid. Alternativt forsøke snakke med lege/nav om å få forsøke finne deltidsjobb (for på sikt å kanskje få heltid).

[Gjest Faustina]

jeg er 29 år og har vært syk siden jeg var 10, og mistet evnen til å stå opp om morgenen siden jeg var 15, skal jeg over natten få den tilbake? ser jo ikke slik ut. Kanskje om jeg hadde fått riktig behandling og medisin da jeg var 15 og ikke i tyveårene hadde jeg greid å ikke miste evnen til å stå opp om morgenen, men nå er det nok for sent.

Dere andre liker jo å stå opp om morgenen og har glede i å jobbe, jeg klarer det rett og slett ikke. Sånn er det bare. Jeg er altfor trøtt. Risikoen for å aldri komme ut i arbeid om du får et års sykemelding av psykiske årsaker er ekstremt liten. Tenk på meg som ikke har hatt full skole/jobb siden jeg var 15 år. Er det så utrolig stor sjanse for t jeg skal klare det???

Ikke skyld på meg, skyld på samfunnet for at de gir uføretrygden i hånda på oss som blir syke i ung alder istedet for å presse oss opp mens det fortsatt er tid. Men men folk stemmer jo bare rødgrønt så det forblir vel på dette viset.

For meg er det for sent. Hjernen og viljen min har visnet vekk for lenge siden.

Unnskyld at jeg spør, men hva slags sykdom er det som gjør at man mister evnen til å stå opp om morgenen?

[Gjest duken]

''Men det har samtidig også fått meg til å tenke på hvor lett det faktisk er å fake på seg psykisk sykdom. Ingen kan vel strengt talt vite om jeg lyver om jeg sier jeg deprimert og trenger sykemelding?''

Ja, mulig det er for lett å fake ovenfor legen at en lider av angst og/eller depresjon og trenger sykmelding, men med mer alvorlig psykdom som f.eks psykoser vil det nok avsløre seg selv etterhvert. Jeg innbiller meg iallefall at en erfaren lege/psykiater/psykolog vil gjennomskue hva som er ekte og hva som er falskt.

Og hvem vil vel spille psykotisk, bli lagt nn på psyk. ,og frivillig svelge medisiner en ikke trenger?

[laban]

jeg er 29 år og har vært syk siden jeg var 10, og mistet evnen til å stå opp om morgenen siden jeg var 15, skal jeg over natten få den tilbake? ser jo ikke slik ut. Kanskje om jeg hadde fått riktig behandling og medisin da jeg var 15 og ikke i tyveårene hadde jeg greid å ikke miste evnen til å stå opp om morgenen, men nå er det nok for sent.

Dere andre liker jo å stå opp om morgenen og har glede i å jobbe, jeg klarer det rett og slett ikke. Sånn er det bare. Jeg er altfor trøtt. Risikoen for å aldri komme ut i arbeid om du får et års sykemelding av psykiske årsaker er ekstremt liten. Tenk på meg som ikke har hatt full skole/jobb siden jeg var 15 år. Er det så utrolig stor sjanse for t jeg skal klare det???

Ikke skyld på meg, skyld på samfunnet for at de gir uføretrygden i hånda på oss som blir syke i ung alder istedet for å presse oss opp mens det fortsatt er tid. Men men folk stemmer jo bare rødgrønt så det forblir vel på dette viset.

For meg er det for sent. Hjernen og viljen min har visnet vekk for lenge siden.

''Dere andre liker jo å stå opp om morgenen ''

?!

Sannheten er vel at vi liker å klare oss selv, noe som medfører en plikt til å stå opp om morgenen.

Jeg dømmer ingen, men nekter å se på meg selv om et naturlig, lykkelig A-menneske. Jeg er høyst tilvendt og måtte ha følgende motto hengende i synsfeltet allerede som 20-årig student:

Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn,

höra böljornas brus och kunna sjunga!

Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn

och som fågeln på vågorna gunga.

(...)

Så tag med glädje ditt jobb fast du lider,

snart får du vila för eviga tider!

(Evert Taube)

[Gjest Mr.p]

Det kan en ikke vite. Det norske systemet er basert på tillit.

Det finnes mange som kan tenke seg et liv uten arbeid. Jobber med en gruppe unge voksne der målet for mange er uføretrygd og benzo.

''Det finnes mange som kan tenke seg et liv uten arbeid. Jobber med en gruppe unge voksne der målet for mange er uføretrygd og benzo.''

Det kan virke som om du er skeptisk til "slike menneker", og referer til dem på en litt nedlatende måte.

Men jeg håper du er klar over at det å ha et ønske om varig ufør kan ha sammenheng med faktisk psykdom/sykdom og ikke latskap. Jeg har tidligere fått forståelsen av at du mener at _alle_ bør være i jobb uansett hva, men jeg tror at det er mange som faktisk er for syke til å være ute i noen form for arbeid. Det håper jeg kan bli forstått og respektert av de som sitter på sin høye hest og tror de kan dømme andre.

Heldigvis har nav gode "kvalitetssikringer" av sykdom hos personer som sier de ikke kan jobbe. En som søker varig ufør må gjennom en lang og kronglete vei med blant annet utredninger, behandlinger, stadige uttalelser og dokumentasjon fra ulike behandlere, kurs, arbeidstrening og avklaring. Og når alt er gjort og prøvd uten hell, og det er blitt tydelig og klart at en person ikke kan jobbe, kan varig ufør innvilges. Dette kan ta flere år.

Så jeg tror at "fakerne" detter av underveis, mens de som virkelig er for syke holder ut helt til slutt. Derfor skal en ikke kimse av varig uføre mennesker. De har ærlig "gjort seg fortjent" til det, om du forstår.

Så på den eller de gruppene du jobber med, så er det nok flere der som "kvalifiserer" seg til en framtid som varig ufør. Mens noen selvfølgelig helt klart kan bli friskere og omprogrammert til å ønske en framtid med varig arbeid.

[Gjest Mr.p]

''Dere andre liker jo å stå opp om morgenen ''

?!

Sannheten er vel at vi liker å klare oss selv, noe som medfører en plikt til å stå opp om morgenen.

Jeg dømmer ingen, men nekter å se på meg selv om et naturlig, lykkelig A-menneske. Jeg er høyst tilvendt og måtte ha følgende motto hengende i synsfeltet allerede som 20-årig student:

Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn,

höra böljornas brus och kunna sjunga!

Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn

och som fågeln på vågorna gunga.

(...)

Så tag med glädje ditt jobb fast du lider,

snart får du vila för eviga tider!

(Evert Taube)

''Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn, höra böljornas brus och kunna sjunga! Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn och som fågeln på vågorna gunga. (...) Så tag med glädje ditt jobb fast du lider, snart får du vila för eviga tider! (Evert Taube)''

Den var veldig bra, og veldig sann!

[Gjest duken]

et liv uten jobb er jo det beste, da slipper en å stå opp om morgenen. flaks for meg at jeg har bipolar lidelse og fikk uføretrygden servert i fanget.

kan leve i syden halve livet og resten i senga og på internett.

''flaks for meg at jeg har bipolar lidelse og fikk uføretrygden servert i fanget.''

Så er bipolar lidelse en av sykdommene som står på navs liste over alvorlige lidelser som "kvalifiserer" til varig ufør?

Jeg spør fordi jeg er interessert, ikke for å være frekk mot deg.

[Gjest provokasjon]

jeg er 29 år og har vært syk siden jeg var 10, og mistet evnen til å stå opp om morgenen siden jeg var 15, skal jeg over natten få den tilbake? ser jo ikke slik ut. Kanskje om jeg hadde fått riktig behandling og medisin da jeg var 15 og ikke i tyveårene hadde jeg greid å ikke miste evnen til å stå opp om morgenen, men nå er det nok for sent.

Dere andre liker jo å stå opp om morgenen og har glede i å jobbe, jeg klarer det rett og slett ikke. Sånn er det bare. Jeg er altfor trøtt. Risikoen for å aldri komme ut i arbeid om du får et års sykemelding av psykiske årsaker er ekstremt liten. Tenk på meg som ikke har hatt full skole/jobb siden jeg var 15 år. Er det så utrolig stor sjanse for t jeg skal klare det???

Ikke skyld på meg, skyld på samfunnet for at de gir uføretrygden i hånda på oss som blir syke i ung alder istedet for å presse oss opp mens det fortsatt er tid. Men men folk stemmer jo bare rødgrønt så det forblir vel på dette viset.

For meg er det for sent. Hjernen og viljen min har visnet vekk for lenge siden.

Er du riktig medisinert nå da, sånn bortsett fra at du ikke står opp om morgenen??

Føler meg lettere provosert, men det er nok meninga di også.

Det å stå opp er noe du må lære deg, det kommer ikke fallende i fanget på deg (sånn som du tydeligvis mener uføretrygda gjør)

Jeg kjenner en på 37 som driver og lærer seg å stå opp om morgenen - det er aldri for seint, men forvent ikke at det kommer av seg selv. men vil du ikke så hjelper det ikke..

[laban]

''Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn, höra böljornas brus och kunna sjunga! Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn och som fågeln på vågorna gunga. (...) Så tag med glädje ditt jobb fast du lider, snart får du vila för eviga tider! (Evert Taube)''

Den var veldig bra, og veldig sann!

Ja - og den skulle vært satt opp slik:

Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn, höra böljornas brus och kunna sjunga!

Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn och som fågeln på vågorna gunga.

(...)

Så tag med glädje ditt jobb fast du lider, snart får du vila för eviga tider!

(Evert Taube)

Jeg hadde de linjene på stripepapir med store bokstaver, slik utskrifter var i 1979, på studenthybelen min. Siste strofen blir bare mer aktuell jo eldre jeg blir ;-|

[miakami]

''flaks for meg at jeg har bipolar lidelse og fikk uføretrygden servert i fanget.''

Så er bipolar lidelse en av sykdommene som står på navs liste over alvorlige lidelser som "kvalifiserer" til varig ufør?

Jeg spør fordi jeg er interessert, ikke for å være frekk mot deg.

Det aner jeg ikke, men virker slik. legen min sa jeg hadde rett på det og når han søkte etter at jeg ikke hadde greid å stå opp om morgenen for å fullføre noen av utdannelsene og praksisplassene eller jobben jeg hadde hatt/fått gjennom 12 år, var det tydeligvis ikke noe problem å få ufør. Venninnene mine behøvde ikke engang prøve attføring, de fikk varig ufør etter noen år innom psykiatrien og utenfor arbeidsliv og skole. Selv ville jeg etter eget valg ha attføring og prøve ta utdannelse osv, kunne nok hatt varig ufør mange år tidligere om jeg hadde mistet håpet om å gidde stå opp tidligere.

[miakami]

Ja - og den skulle vært satt opp slik:

Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn, höra böljornas brus och kunna sjunga!

Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn och som fågeln på vågorna gunga.

(...)

Så tag med glädje ditt jobb fast du lider, snart får du vila för eviga tider!

(Evert Taube)

Jeg hadde de linjene på stripepapir med store bokstaver, slik utskrifter var i 1979, på studenthybelen min. Siste strofen blir bare mer aktuell jo eldre jeg blir ;-|

fint for deg, men hos meg fungerer synet og hørselen, men ikke hjernen min, så hva skal jeg gjøre da liksom?

[Gjest Karco]

Jeg vil nok si at hvis noen faker "psykdom" og oppsøker behandling, så er det å fake psykdom grunn nok til å gå i behandling.

''Jeg vil nok si at hvis noen faker "psykdom" og oppsøker behandling, så er det å fake psykdom grunn nok til å gå i behandling.''

Godt poeng. Men jeg er fortsatt likevel overbevist om at der fins noen såpass late og umoralske mennesker der ute..

[megler Smekk]

Unnskyld at jeg spør, men hva slags sykdom er det som gjør at man mister evnen til å stå opp om morgenen?

''Unnskyld at jeg spør, men hva slags sykdom er det som gjør at man mister evnen til å stå opp om morgenen?''

Latskap?

[megler Smekk]

jeg er 29 år og har vært syk siden jeg var 10, og mistet evnen til å stå opp om morgenen siden jeg var 15, skal jeg over natten få den tilbake? ser jo ikke slik ut. Kanskje om jeg hadde fått riktig behandling og medisin da jeg var 15 og ikke i tyveårene hadde jeg greid å ikke miste evnen til å stå opp om morgenen, men nå er det nok for sent.

Dere andre liker jo å stå opp om morgenen og har glede i å jobbe, jeg klarer det rett og slett ikke. Sånn er det bare. Jeg er altfor trøtt. Risikoen for å aldri komme ut i arbeid om du får et års sykemelding av psykiske årsaker er ekstremt liten. Tenk på meg som ikke har hatt full skole/jobb siden jeg var 15 år. Er det så utrolig stor sjanse for t jeg skal klare det???

Ikke skyld på meg, skyld på samfunnet for at de gir uføretrygden i hånda på oss som blir syke i ung alder istedet for å presse oss opp mens det fortsatt er tid. Men men folk stemmer jo bare rødgrønt så det forblir vel på dette viset.

For meg er det for sent. Hjernen og viljen min har visnet vekk for lenge siden.

''hadde jeg greid å ikke miste evnen til å stå opp om morgenen, men nå er det nok for sent.''

Ærlig talt, man mister ikke evnen til å stå opp om morgenen. Det er bare å legge seg tidlig nok, bruke vekkerklokke, og bestemme seg for å stå opp når den ringer.