Ta hensyn til egne begrensninger

[frosken]

7 timer siden, bibben skrev:

Her kommer en setning som kan være lurt å ha oppe i ermet:

"Hva er det ved mitt _nei_ du ikke forstår?"

Jeg synes den er finurlig og slagkraftig

Jeg synes setningen er usedvanlig nedlatende. Jeg ønsker verken å snakke til mine medmennesker på en slik måte eller å bli snakket til slik. 

[laban]

5 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes av og til dette temaet forenkles litt for mye. Teorien om at alle bare skal være flinke til å sette grenser, vil i mange sammenhenger føre til at bidragene til fellesskapet (som kan være mange ulike ting), blir veldig magert. Jeg har ingen tro på at kabaler går opp om alle hele tiden kun skal være opptatt av egne behov. Det er sjelden at en gruppe menneskers behov er "synkrone", - gjensidige relasjoner innebærer etter min oppfatning også å strekke seg i forhold til andre. Jeg synes for øvrig også at det må være greit at man av og til spør på nytt,  selv om noen har sagt nei. 

Min løsning er at jeg i en del sammenhenger strekker meg (av og til for mye også), mens jeg andre ganger forsøker å sette grenser på en ok måte. Men jeg synes faktisk det er et poeng å kunne se situasjoner fra mer enn sitt eget perspektiv, - også når man skal sette grenser. 

Enig - men jeg synes det er litt forskjell på Trines begrensninger og folk som setter grenser ut fra egen makelighet eller overfokus på egne behov. Det at hun tenker mye på hvordan hun skal kunne si fra uten å virke lat eller uhøflig, viser vel at hun klarer å se situasjonen også fra andre sider.

Jeg støtter det du skrev om å prøve å være litt i forkant, det gjør ting litt enklere for den som skal planlegge.

 

[stjernestøv]

1 time siden, frosken skrev:

Jeg synes setningen er usedvanlig nedlatende. Jeg ønsker verken å snakke til mine medmennesker på en slik måte eller å bli snakket til slik. 

Hvorfor er det nedlatende? Det forstår jeg ikke? Ikke det at jeg går rundt og sier det, men har det på en t.skjorte, er det stygt å ha det? Det står "What part of no dident you understand"? 

[bibben]

3 minutter siden, stjernestøv skrev:

Hvorfor er det nedlatende? Det forstår jeg ikke? Ikke det at jeg går rundt og sier det, men har det på en t.skjorte, er det stygt å ha det? Det står "What part of no dident you understand"? 

Nei, dette skjønte jeg heller ikke. Som jeg også understreket i tråden så er det mange måter å uttrykke seg og å kommunisere på. Tonefall, mimikk, kroppsspråk og ikke minst blikk sier ofte vel så mye som ord.

I skrift, slik som her på Dol, er det også vanskelig å vurdere hvordan et utsagn er ment eller virker på den enkelte.

Jeg hadde en herlig onkel som brukte dette uttrykket titt og ofte, og jeg synes gjennomgående det var en vennlig og ikke minst humoristisk måte å uttrykke et "nei" på. Han var lun, hadde glimt i øyet, og jeg visste at han grunnleggende var vennlig.

Hvis man i tillegg møter andre med en antagelse om at de er vennlige så oppfatter man ofte også budskapet på en lettere og mindre krenkende måte.

[stjernestøv]

1 minutt siden, bibben skrev:

Nei, dette skjønte jeg heller ikke. Som jeg også understreket i tråden så er det mange måter å uttrykke seg og å kommunisere på. Tonefall, mimikk, kroppsspråk og ikke minst blikk sier ofte vel så mye som ord.

I skrift, slik som her på Dol, er det også vanskelig å vurdere hvordan et utsagn er ment eller virker på den enkelte.

Jeg hadde en herlig onkel som brukte dette uttrykket titt og ofte, og jeg synes gjennomgående det var en vennlig og ikke minst humoristisk måte å uttrykke et "nei" på. Han var lun, hadde glimt i øyet, og jeg visste at han grunnleggende var vennlig.

Hvis man i tillegg møter andre med en antagelse om at de er vennlige så oppfatter man ofte også budskapet på en lettere og mindre krenkende måte.

Ja, jeg også ser på det som humoristisk  Og onkelen din høres hyggelig ut, ja klart det har med væremåte å gjøre. Tror de som sier det sier det med glimt i øyet, ikke på en alvorlig og sur måte. 

[bibben]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ja, jeg også ser på det som humoristisk  Og onkelen din høres hyggelig ut, ja klart det har med væremåte å gjøre. Tror de som sier det sier det med glimt i øyet, ikke på en alvorlig og sur måte. 

Takk Jeg kan jo gi deg en annen av min onkels yndlingssetninger som jeg også oppfattet som humoristisk måte å avvikle en diskusjon og lettere opphetet stemning på. Han sa:

"Du får rett, og jeg får fred". Så kunne partene trekke på smilebåndet og livet gikk videre igjen...

[stjernestøv]

1 minutt siden, bibben skrev:

Takk Jeg kan jo gi deg en annen av min onkels yndlingssetninger som jeg også oppfattet som humoristisk måte å avvikle en diskusjon og lettere opphetet stemning på. Han sa:

"Du får rett, og jeg får fred". Så kunne partene trekke på smilebåndet og livet gikk videre igjen...

Ja det var klokt, noen ganger er det bedre å ha fred enn å ha rett. Helt enig med han i det, det er ofte jeg tier stille  Det er ikke om å gjøre å ha rett. 

[bibben]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Ja det var klokt, noen ganger er det bedre å ha fred enn å ha rett. Helt enig med han i det, det er ofte jeg tier stille  Det er ikke om å gjøre å ha rett. 

Ja, selv ville jeg følt et slags stress ved alltid å _måtte_ ha det siste ordet. I en diskusjon føler jeg større behov for å tenke langsiktig, altså følelsen jeg vil sitte igjen med _etter_ diskusjonen, og da er mitt ønske mer "fred" enn "rett". Men der er jo menneskene forskjellige.

Hvor kjøpte du t-skjorten forresten Stjernestøv...?  

[stjernestøv]

3 minutter siden, bibben skrev:

Ja, selv ville jeg følt et slags stress ved alltid å _måtte_ ha det siste ordet. I en diskusjon føler jeg større behov for å tenke langsiktig, altså følelsen jeg vil sitte igjen med _etter_ diskusjonen, og da er mitt ønske mer "fred" enn "rett". Men der er jo menneskene forskjellige.

Hvor kjøpte du t-skjorten forresten Stjernestøv...?  

Ja, kjenner ei som alltid må ha rett...jeg lar henne  Men det blir en tendens til overkjøring, sånne folk vil jeg ha minst mulig med å gjøre. 

Kjøpte den på cubus faktisk, det er hette på også. 

[bibben]

3 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja, kjenner ei som alltid må ha rett...jeg lar henne  Men det blir en tendens til overkjøring, sånne folk vil jeg ha minst mulig med å gjøre. 

Kjøpte den på cubus faktisk, det er hette på også. 

Da vet jeg hva jeg skal ønske meg...

[stjernestøv]

1 minutt siden, bibben skrev:

Da vet jeg hva jeg skal ønske meg...

Hehe  Det er noen år siden jeg kjøpte den da  

[AnonymBruker]

2 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes av og til dette temaet forenkles litt for mye. Teorien om at alle bare skal være flinke til å sette grenser, vil i mange sammenhenger føre til at bidragene til fellesskapet (som kan være mange ulike ting), blir veldig magert. Jeg har ingen tro på at kabaler går opp om alle hele tiden kun skal være opptatt av egne behov. Det er sjelden at en gruppe menneskers behov er "synkrone", - gjensidige relasjoner innebærer etter min oppfatning også å strekke seg i forhold til andre. Jeg synes for øvrig også at det må være greit at man av og til spør på nytt,  selv om noen har sagt nei. 

Min løsning er at jeg i en del sammenhenger strekker meg (av og til for mye også), mens jeg andre ganger forsøker å sette grenser på en ok måte. Men jeg synes faktisk det er et poeng å kunne se situasjoner fra mer enn sitt eget perspektiv, - også når man skal sette grenser. 

Er virkelig enig med deg i det du skriver her.   

Anonymkode: 05ba1...30e

[Trine]

2 timer siden, frosken skrev:

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått, men min umiddelbare reaksjon er at jeg synes du i forkant kan forsøke å forklare relevante personer noe om hvordan du har det. For eksempel når det gjelder hundeklubben, så er jeg overbevist om at dersom du forklarer at du er villig til å påta deg oppgaver (gjerne noen kjedelige noen) som er overkommelige for deg, så vil folk akseptere at du ikke er av de som kan stille opp på kort varsel og gjøre piruetter. Hvis jeg hadde vært deg, så ville jeg sannsynligvis forsøkt å ligge litt i forkant, være åpen som din situasjon og si deg villig til å gjøre litt mer enn "din andel" av oppgaver. Jeg tror folk vil vise forståelse for din situasjon så lenge du drar din del av dugnadslasset. 

 

2 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes av og til dette temaet forenkles litt for mye. Teorien om at alle bare skal være flinke til å sette grenser, vil i mange sammenhenger føre til at bidragene til fellesskapet (som kan være mange ulike ting), blir veldig magert. Jeg har ingen tro på at kabaler går opp om alle hele tiden kun skal være opptatt av egne behov. Det er sjelden at en gruppe menneskers behov er "synkrone", - gjensidige relasjoner innebærer etter min oppfatning også å strekke seg i forhold til andre. Jeg synes for øvrig også at det må være greit at man av og til spør på nytt,  selv om noen har sagt nei. 

Min løsning er at jeg i en del sammenhenger strekker meg (av og til for mye også), mens jeg andre ganger forsøker å sette grenser på en ok måte. Men jeg synes faktisk det er et poeng å kunne se situasjoner fra mer enn sitt eget perspektiv, - også når man skal sette grenser. 

Jeg setter pris på at du svarer ærlig, det er det jeg er ute etter, å vite hvordan folk faktisk reagerer og hva de forventer. Jeg har vært ganske åpen om min situasjon, men opplever da å få tilbake "sånn er det for alle". På treningene bidrar jeg minst like mye som de andre. Jeg bidrar også på stevner vi har, selv om det medfører kollaps når jeg kommer hjem. Men jeg opplever også at jo mer man sier seg villig til å gjøre, jo mer forventes det også at man gjør. Jeg forstår det med å strekke seg og jeg strekker meg mye, men for meg er det tøft nok bare å møte opp på treningene og være sosial med andre. Allerede der har jeg strekt meg veldig mye. Så da blir vel kanskje spørsmålet mer hvorvidt jeg bør trene sammen med andre. Dersom kravene strekker seg forbi det å faktisk klare å fungere i en gruppe, samarbeide, hjelpe til å planlegge treningene, rydde etter trening, hjelpe de som trenger hjelp o.s.v. så er jeg neppe verdig en plass i en treningsgruppe. Da bør jeg vel egentlig holde meg unna. Det er jo ganske store individuelle forskjeller på hvor mye personer streker seg i gitte situasjoner. Det kan virke som at de fleste ikke strekker seg noe når de f.eks sier hei, mens jeg har strekt meg langt når jeg sier hei til en person jeg ikke ser poenget med å si hei til.

[AnonymBruker]

2 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes av og til dette temaet forenkles litt for mye. Teorien om at alle bare skal være flinke til å sette grenser, vil i mange sammenhenger føre til at bidragene til fellesskapet (som kan være mange ulike ting), blir veldig magert. Jeg har ingen tro på at kabaler går opp om alle hele tiden kun skal være opptatt av egne behov. Det er sjelden at en gruppe menneskers behov er "synkrone", - gjensidige relasjoner innebærer etter min oppfatning også å strekke seg i forhold til andre. Jeg synes for øvrig også at det må være greit at man av og til spør på nytt,  selv om noen har sagt nei. 

Min løsning er at jeg i en del sammenhenger strekker meg (av og til for mye også), mens jeg andre ganger forsøker å sette grenser på en ok måte. Men jeg synes faktisk det er et poeng å kunne se situasjoner fra mer enn sitt eget perspektiv, - også når man skal sette grenser. 

Noen av oss bidrar overhodet ikke til fellesskapet i det hele tatt.

Anonymkode: 2f734...ead

[Trine]

2 timer siden, laban skrev:

Enig - men jeg synes det er litt forskjell på Trines begrensninger og folk som setter grenser ut fra egen makelighet eller overfokus på egne behov. Det at hun tenker mye på hvordan hun skal kunne si fra uten å virke lat eller uhøflig, viser vel at hun klarer å se situasjonen også fra andre sider.

Jeg støtter det du skrev om å prøve å være litt i forkant, det gjør ting litt enklere for den som skal planlegge.

 

Jeg forsøker ikke sette grenser ut ifra egen makelighet. Jeg forstår ikke folks ønske om så mye styr og stell, men jeg aksepterer at det er sånn. Jeg er bare usikker på hvor mye styr og stell det forventes at man deltar i. Ut ifra frosken sitt svar så tenker jeg jo nå at jeg muligens burde holde meg unna hundeklubben siden jeg ikke makter å bidra i alt styret og stellet. Det er jo greit å få høre at det man strekker seg ikke er nok. Jeg klarer ikke strekke meg lenger enn jeg allerede gjør og da er det nok ikke plass til meg i sånne sosiale situasjoner som f.eks hundetrening.

[umakenverdt]

Jeg skjønner godt hvor dette spørsmålet kommer fra. Jeg finner denne balanseringen svært vanskelig selv. Og jeg føler også skyldfølelse og at andre ser på meg som vanskelig og lat dersom jeg ikke får til det som blir ansett som relativt enkle oppgaver for de fleste. 

Jeg tenker du er litt i en prosess der du blir mer kjent med dine egne begrensninger og muligheter, og i den prosessen må man nok prøve seg litt frem også når det gjelder å si nei. Det er vel først da man klarer å se hvilken betydning det vil få. Hvis jeg bruker mer energi på å gruble og ha dårlig samvittighet over å si nei til noe, er det ikke alltid sikkert at det er det beste, selv om det koster meg mye å klare å gjøre det jeg blir bedt om også. Men det er jo ekstra utfordrende med oppgaver over tid for eksempel i en gruppe da.

Jeg tenker at så lenge man har som rettesnor at man ønsker å bidra så mye man klarer, men ikke så mye at man blir syk (sykere) av det, så må det være mer enn godt nok. Så er det å finne den balansen og kjenne seg selv godt nok til å vite hvor grensen går. Håpet mitt (som jeg klenger meg til) er også at når man finner den balansen og klarer å akseptere den, blir det også lettere å si ja til noe mer, fordi vi kan kutte ut en del av tankene om hvordan andre oppfatter at vi sier nei innimellom og skyldfølelsen dette gir. Jeg vet ikke om det er slik, men håper virkelig det. Og når man kjenner seg selv godt nok til å vite hvor mye man takler i løpet av en dag eller en uke, uten å falle helt sammen, vil det også kunne hjelpe på denne grublingen forhåpentligvis. Man vil da vite noe bedre hva som "bare" gjør en sliten, og hva som gjør en dårligere over lengre periode. 

Jeg vet ikke. Skriver kanskje dette like mye til meg selv som til deg. Jeg synes selv det er fryktelig vanskelig når jeg får beskjed om å ta hensyn til egne begrensninger for jeg forstår ikke hvordan og hvor mye. Men det vet man kanskje bedre når man blir bedre kjent med seg selv og sine begrensninger og klarer å akseptere dem. 

Jeg hadde akseptert at du måtte si nei på grunn av de forhold du nevner i innlegget ditt. Jeg har kjent på noe av det selv av andre årsaker som deg, så jeg vet hva det kan bety. Men hvorvidt folk aksepterer det og forstår det kommer vel an på hvilket erfaringsgrunnlag de har selv. Og ideelt sett burde det viktigste være at du med deg selv vet at dette er hensyn du må ta for at ting ikke skal bli verre. 

Dette er bare mine tanker, ut fra mitt perspektiv og nok veldig farget av at dette er noe jeg strever med selv. 

[Trine]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen av oss bidrar overhodet ikke til fellesskapet i det hele tatt.

Anonymkode: 2f734...ead

Nei, men når man overhode ikke bidrar så hverken tar eller gir man. Det er jo det jeg tenker nå, at siden jeg ikke klarer å gi nok så er det kanskje bedre å bare holde seg unna.

[Trine]

6 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg skjønner godt hvor dette spørsmålet kommer fra. Jeg finner denne balanseringen svært vanskelig selv. Og jeg føler også skyldfølelse og at andre ser på meg som vanskelig og lat dersom jeg ikke får til det som blir ansett som relativt enkle oppgaver for de fleste. 

Jeg tenker du er litt i en prosess der du blir mer kjent med dine egne begrensninger og muligheter, og i den prosessen må man nok prøve seg litt frem også når det gjelder å si nei. Det er vel først da man klarer å se hvilken betydning det vil få. Hvis jeg bruker mer energi på å gruble og ha dårlig samvittighet over å si nei til noe, er det ikke alltid sikkert at det er det beste, selv om det koster meg mye å klare å gjøre det jeg blir bedt om også. Men det er jo ekstra utfordrende med oppgaver over tid for eksempel i en gruppe da.

Jeg tenker at så lenge man har som rettesnor at man ønsker å bidra så mye man klarer, men ikke så mye at man blir syk (sykere) av det, så må det være mer enn godt nok. Så er det å finne den balansen og kjenne seg selv godt nok til å vite hvor grensen går. Håpet mitt (som jeg klenger meg til) er også at når man finner den balansen og klarer å akseptere den, blir det også lettere å si ja til noe mer, fordi vi kan kutte ut en del av tankene om hvordan andre oppfatter at vi sier nei innimellom og skyldfølelsen dette gir. Jeg vet ikke om det er slik, men håper virkelig det. Og når man kjenner seg selv godt nok til å vite hvor mye man takler i løpet av en dag eller en uke, uten å falle helt sammen, vil det også kunne hjelpe på denne grublingen forhåpentligvis. Man vil da vite noe bedre hva som "bare" gjør en sliten, og hva som gjør en dårligere over lengre periode. 

Jeg vet ikke. Skriver kanskje dette like mye til meg selv som til deg. Jeg synes selv det er fryktelig vanskelig når jeg får beskjed om å ta hensyn til egne begrensninger for jeg forstår ikke hvordan og hvor mye. Men det vet man kanskje bedre når man blir bedre kjent med seg selv og sine begrensninger og klarer å akseptere dem. 

Jeg hadde akseptert at du måtte si nei på grunn av de forhold du nevner i innlegget ditt. Jeg har kjent på noe av det selv av andre årsaker som deg, så jeg vet hva det kan bety. Men hvorvidt folk aksepterer det og forstår det kommer vel an på hvilket erfaringsgrunnlag de har selv. Og ideelt sett burde det viktigste være at du med deg selv vet at dette er hensyn du må ta for at ting ikke skal bli verre. 

Dette er bare mine tanker, ut fra mitt perspektiv og nok veldig farget av at dette er noe jeg strever med selv. 

Takk for svar! Jeg skal svare deg mer utfyllende i morgen. Nå fungerer ikke hjernen så jeg må gå og legge meg

[umakenverdt]

1 minutt siden, Trine skrev:

Jeg forsøker ikke sette grenser ut ifra egen makelighet. Jeg forstår ikke folks ønske om så mye styr og stell, men jeg aksepterer at det er sånn. Jeg er bare usikker på hvor mye styr og stell det forventes at man deltar i. Ut ifra frosken sitt svar så tenker jeg jo nå at jeg muligens burde holde meg unna hundeklubben siden jeg ikke makter å bidra i alt styret og stellet. Det er jo greit å få høre at det man strekker seg ikke er nok. Jeg klarer ikke strekke meg lenger enn jeg allerede gjør og da er det nok ikke plass til meg i sånne sosiale situasjoner som f.eks hundetrening.

Jeg vet ikke hvordan en hundeklubb drives, men er dette noe du kan ta opp med gruppen? Jeg synes ikke du ut fra svar her burde holde deg unna hundeklubben. Men kan du spørre noen om dette i hundeklubben, akkurat slik du gjør her. Jeg har lyst å fortsette i klubben, jeg ønsker å trene hundene mine, men jeg makter ikke alt styret og stellet. Hvis det innebærer at det vil være vanskelig for meg å fortsette i gruppen forstår jeg det.

Jeg er sikker på at du bidrar med litt forskjellig bare med å være der også, og ved å legge det frem for gruppen på denne måten viser du også hvor utfordrende dette styret og stellet faktisk er for deg. Det er ikke bare ut fra egen makelighet, men det er faktisk så utfordrende at du vurderer om du klarer å være med i hundeklubben i det hele tatt.

Jeg vet ikke om dette er riktig måte å gjøre det på, men det er bedre enn å trekke seg unna uten å ha luftet det! Jeg har gjort det noen ganger, fortalt om egne begrensninger og spurt de aktuelle personene om dette gjør at jeg ikke bør være med på den aktuelle aktiviteten. Jeg har opplevd det positivt å kunne lufte det på den måten.

[AnonymBruker]

Håper du ikke misforstod meg Trine. Jeg er selv psyk og forstår problemet ditt. Du spør ærlig og bare det at du er oppmerksom på problemet og ønsker å være imøtekommende mot andre mennesker viser at du er en omtenksom person. Det er viktig å se sin begrensning men det har kanskje blitt et moteord. Når jeg er enig med frosken tenkte jeg egentlig ikke på deg men mer generelt. Jeg kjenner så mange ( friske folk) som hele tiden snakker om å sette grenser for seg selv. Tror noen ( ikke du) bruker dette som en unskyldning for ikke å stille opp for andre eller avvise mennesker de kunne ha gått i møte. Selv ønsker jeg  å være imøtekommende og se andre mennesker selv om jeg blir  sliten og får  angst av det. Føler meg dum og har ikke alltid noe å si. Men jeg kjenner likevel en glede over over å oppmuntre, lytte og vise andre at jeg bryr meg. Har sagt mye nei også det siste året og såret mennesker jeg er glad i, ikke stillt opp i besøk ol. Ja noen ganger er det greit å sette grenser men det er også en fantastisk følese når man har trosset angsten og ser at man likevel mestret det. 

Anonymkode: 05ba1...30e