Sammensatt

[Trine]

Jeg er visst sammensatt, står det i papirene. Første gangen jeg fikk høre at jeg nok var sammensatt, var her på DOL. Jeg visste ikke hva sammensatt betydde. Tenkte at alle er jo sammensatt. Vi er satt sammen av ulike celler, armer og ben henger sammen på et vis. Jeg er nok litt dårlig satt sammen, siden jeg har vondt både her og der, både fysisk og mentalt. Men sammensatt må jo være noe vi alle er. 

Vel, det var visst ikke helt sånn. Etterhvert forsto jeg at sammensatt nok godt kunne forklares som problematisk. Jeg er en problematisk person, jeg svarer ikke korrekt på behandling, jeg responderer ikke på medisiner, jeg blir ikke bedre av samtaleterapi, jeg blir værre av eksponeringsterapi. Avspenningøvelser! What? Jeg har jo ikke kontroll på musklene, samme hvor mye jeg prøver å puste med magen. Jeg ble faktisk mer deprimert, for det var nok en ting jeg ikke fikk til. Jeg er en lost case. Rett og slett håpløs. Det er ingenting som tyder på at jeg noen gang kommer til å bli bedre, det står det i papirene. Supert!

Så nå tenker jeg, skal jeg virkelig plage meg selv resten av livet med all min overanalysering og ihjelgrubling. Skal jeg aldri lære meg å ikke stille så forbanna høye krav til meg selv, skal jeg aldri lære meg å si "dette er godt nok". Skal jeg aldri slutte å gjøre små saker så store, inni hodet mitt, at de blir umulige å gjennomføre. Nei, jeg skal visst ikke det, for sånn er det å ha asperger og adhd.

Åltså, hodet mitt er allerede overbelastet og jeg klarer faen ikke gi det fred et jævla sekund! Ikke engang når jeg sover, tar hjernen fri. Hvordan skal jeg klare å overleve det, i sikkert hvertfall 40 år til? I dag skal jeg gjøre et forsøk på å overleve ved å ta en tur på fjellet og håpe at alle høstferieturistene holder seg på hytta si, så jeg slipper treffe på en eneste sjel.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Trine skrev:

Jeg er visst sammensatt, står det i papirene. Første gangen jeg fikk høre at jeg nok var sammensatt, var her på DOL. Jeg visste ikke hva sammensatt betydde. Tenkte at alle er jo sammensatt. Vi er satt sammen av ulike celler, armer og ben henger sammen på et vis. Jeg er nok litt dårlig satt sammen, siden jeg har vondt både her og der, både fysisk og mentalt. Men sammensatt må jo være noe vi alle er. 

Vel, det var visst ikke helt sånn. Etterhvert forsto jeg at sammensatt nok godt kunne forklares som problematisk. Jeg er en problematisk person, jeg svarer ikke korrekt på behandling, jeg responderer ikke på medisiner, jeg blir ikke bedre av samtaleterapi, jeg blir værre av eksponeringsterapi. Avspenningøvelser! What? Jeg har jo ikke kontroll på musklene, samme hvor mye jeg prøver å puste med magen. Jeg ble faktisk mer deprimert, for det var nok en ting jeg ikke fikk til. Jeg er en lost case. Rett og slett håpløs. Det er ingenting som tyder på at jeg noen gang kommer til å bli bedre, det står det i papirene. Supert!

Så nå tenker jeg, skal jeg virkelig plage meg selv resten av livet med all min overanalysering og ihjelgrubling. Skal jeg aldri lære meg å ikke stille så forbanna høye krav til meg selv, skal jeg aldri lære meg å si "dette er godt nok". Skal jeg aldri slutte å gjøre små saker så store, inni hodet mitt, at de blir umulige å gjennomføre. Nei, jeg skal visst ikke det, for sånn er det å ha asperger og adhd.

Åltså, hodet mitt er allerede overbelastet og jeg klarer faen ikke gi det fred et jævla sekund! Ikke engang når jeg sover, tar hjernen fri. Hvordan skal jeg klare å overleve det, i sikkert hvertfall 40 år til? I dag skal jeg gjøre et forsøk på å overleve ved å ta en tur på fjellet og håpe at alle høstferieturistene holder seg på hytta si, så jeg slipper treffe på en eneste sjel.

Spiller det noen rolle om du møten noen? Du må ikke snakke med dem.

Anonymkode: 76731...0e9

[XbellaX]

Jeg har fortsatt full tro på at det er mulig, også for deg, å få en litt bedre hverdag ved f.eks å lære noen teknikker for hvordan du kan møte stress. 

Håper du har en rimelig ok høstferie til tross :-)

[yellow ledbetter]

Jeg vet ikke hva de legger i sammensatt, men jeg har jo omtrent samme diagnose som du, og har ofte tenkt at ADHD-meg og Asperger-meg kræsjer til tider. Som når jeg babler i vei uten impulskontroll etter å ha fått et innfall, og gremmes og skjemmes så snart jeg innser at jeg har gjort det. Når jeg egentlig er ein introvert og veldig privat person, men glipper og tar for stor plass innimellom. Eller når den logiske Aspergerhjernen min lager fantastiske system som den surrete ADHD-hjernen ikke klarer å følge opp. Det er ikke rart at en kan få både angst og depresjon av sånt.

Jeg synes det er leit at du sliter og er så nedfor, og jeg tror at en tur til fjells i (forhåpentligvis) fred og ro for andre folk kan være veldig bra for deg akkurat nå. En blir faktisk ikke bedre av å presse seg og eksponere seg når problemet er stress og et hode som er overbelastet av inntrykk. Jeg avviser ikke eksponeringsterapi om en er redd for en konkret ting, men når hovedproblemet er kaos og for mye av alt, så har jeg ingen tro på at det funker. Fred og ro, derimot, er aldri feil.

Håper du får en så bra høstferie som mulig, i alle fall.

[Trine]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spiller det noen rolle om du møten noen? Du må ikke snakke med dem.

Anonymkode: 76731...0e9

Jeg har et behov for å føle at det kun er meg og hundene mine som eksisterer i denne verden. Jeg klarer det til en viss grad dersom jeg får gå i fjellet uten å møte på noen. Jeg fikk den følelsen en times tid i dag så det er jo ikke så halvgæli, selv om vi var ute i 4 timer og jeg gjerne skulle hatt den følelsen i alle de 4 timene.

[Trine]

3 timer siden, XbellaX skrev:

Jeg har fortsatt full tro på at det er mulig, også for deg, å få en litt bedre hverdag ved f.eks å lære noen teknikker for hvordan du kan møte stress. 

Håper du har en rimelig ok høstferie til tross :-)

Det har blitt søkt om hjelp fra kommunen, kan hende det er noen der som kan gjøre hverdagen litt lettere for meg, men alle tankene mine slipper jeg nok aldri unna.

Var bare en dagstur, høstferie kan man ev. ta når alle andre er ferdig med høstferien.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Trine skrev:

Jeg har et behov for å føle at det kun er meg og hundene mine som eksisterer i denne verden. Jeg klarer det til en viss grad dersom jeg får gå i fjellet uten å møte på noen. Jeg fikk den følelsen en times tid i dag så det er jo ikke så halvgæli, selv om vi var ute i 4 timer og jeg gjerne skulle hatt den følelsen i alle de 4 timene.

Være hjemme?

Anonymkode: 76731...0e9

[XbellaX]

6 minutter siden, Trine skrev:

Det har blitt søkt om hjelp fra kommunen, kan hende det er noen der som kan gjøre hverdagen litt lettere for meg, men alle tankene mine slipper jeg nok aldri unna.

Tankene dine skal du få ha i "fred", men du kan forhåpentligvis få litt hjelp til hvordan du kan forholde deg til dem. Jeg krysser fingrene. 

 

6 minutter siden, Trine skrev:

Var bare en dagstur, høstferie kan man ev. ta når alle andre er ferdig med høstferien.

En dagstur er ikke bare :-) Håper du fikk ladet batteriene litt.

[Trine]

2 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg vet ikke hva de legger i sammensatt, men jeg har jo omtrent samme diagnose som du, og har ofte tenkt at ADHD-meg og Asperger-meg kræsjer til tider. Som når jeg babler i vei uten impulskontroll etter å ha fått et innfall, og gremmes og skjemmes så snart jeg innser at jeg har gjort det. Når jeg egentlig er ein introvert og veldig privat person, men glipper og tar for stor plass innimellom. Eller når den logiske Aspergerhjernen min lager fantastiske system som den surrete ADHD-hjernen ikke klarer å følge opp. Det er ikke rart at en kan få både angst og depresjon av sånt.

Jeg synes det er leit at du sliter og er så nedfor, og jeg tror at en tur til fjells i (forhåpentligvis) fred og ro for andre folk kan være veldig bra for deg akkurat nå. En blir faktisk ikke bedre av å presse seg og eksponere seg når problemet er stress og et hode som er overbelastet av inntrykk. Jeg avviser ikke eksponeringsterapi om en er redd for en konkret ting, men når hovedproblemet er kaos og for mye av alt, så har jeg ingen tro på at det funker. Fred og ro, derimot, er aldri feil.

Håper du får en så bra høstferie som mulig, i alle fall.

Jeg er satt sammen av flere funksjonsforstyrrelser, så derfor er jeg sammensatt. Ja, de kræsjer veldig. Akkurst sånn som du skriver her har jeg sagt til psykologen. Men jeg sliter også med at hver gang jeg skal noe så gjør jeg det, på en måte, tusen ganger oppi hodet mitt, og om det er en liten ting jeg ikke finner ut av, eller som jeg kanskje ikke kan gjøre slik som jeg tenker, så må jeg begynne forfra. Og om jeg noen gang kommer til mål oppi hodet så har jeg jo glemt hvordan jeg skulle gjøre det, så da må jeg tenke enda mer. Også blir det så inviklet at det jeg skal gjøre ikke blir gjort. Mens andre ting igjen, gjør jeg helt uten å tenke, og da går jeg som regel på en smell.

Jeg møtte folk på stia opp til man kommer dit hvor man egentlig kan gå hvor som helst. Da kom jeg meg bort fra stia fort som f... Så gikk jeg i et par timer uten å se noe. Men det tok litt tid før jeg klarte slappe av for jeg slapp hundene og de løper jo noe så inn i helvete rundt, så det hender de blir litt ute av syne. Men de var flinke i dag, var aldri langt borte og kom innom ofte for å få godbit. Ikke engang rypejakta dems tok helt fullstendig av. Var mer sånn nesten akseptabel fuglejakt. Men jeg er litt redd de skal møte på folk for da får jeg sikkert kjeft. Men noen ganger trenger jeg se de løpe og kose seg for da blir jeg litt glad inni meg.

[Trine]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Være hjemme?

Anonymkode: 76731...0e9

Jeg føler jo ikke at jeg er alene i verden når jeg er hjemme! Desuten trenger jeg bruke litt energi på noe som ikke gir altfor mye smerte. Det er stort sett bare å gå i terreng jeg kan klare uten å få altfor vondt.

[emilie321]

Det er en ting du iallefall kan og du gjør det mer enn bra, det er å skrive. En annen ting du tydeligvis gjør veldig bra, er hundehold. Det er en fryd å lese når du skriver om hundene dine.

Jeg har troa på at du kan få det bedre. Jeg er også helt enig med XbellaX, 

Ønsker deg en fin kveld.

[Trine]

9 minutter siden, XbellaX skrev:

Tankene dine skal du få ha i "fred", men du kan forhåpentligvis få litt hjelp til hvordan du kan forholde deg til dem. Jeg krysser fingrene. 

Jeg har egentlig et håp om at det skal hjelpe å få de ut til noen. Fikk et inntrykk av at de i kommunen kan endel om asperger og da tror jeg de er i bedre stand til å hjelpe meg, enn det psykologen er. Men jeg har ikke fått svar enda, så vet ikke om jeg får hjelp.

10 minutter siden, XbellaX skrev:

En dagstur er ikke bare :-) Håper du fikk ladet batteriene litt.

Jeg klarte, en liten stund, å slappe av, bare gå og surre, ta noen bilder, spise litt mat, selv om hundene fikk halve maten fordi jeg har dårlig matlyst for tiden. De var fornøyde med det Gikk så jeg ble sånn passe sliten, kunne nok gått litt lenger. Men jeg skjønner ikke de gærningene mine. De løp rundt som idioter i 2 av de 4 timene vi var ute, men er de slitene? Neida!!!!  Hva er det for noen energibomber jeg har???? Men ja, jeg fikk vel ladet hodebatteriene litt, mens jeg fikk brukt litt av de andre batteriene, og det er bra.

[Trine]

4 minutter siden, emilie321 skrev:

Det er en ting du iallefall kan og du gjør det mer enn bra, det er å skrive. En annen ting du tydeligvis gjør veldig bra, er hundehold. Det er en fryd å lese når du skriver om hundene dine.

Jeg har troa på at du kan få det bedre. Jeg er også helt enig med XbellaX, 

Ønsker deg en fin kveld.

Tusen takk Men det er et av problemene. Jeg føler at jeg ikke gjør noen god jobb med hundene, hele tiden tenker jeg hva for noe mer jeg kan gjøre. Han ene er ganske enkel, han syns alt er kult. Han andre syns bare det er kult å løpe løs i skogen og på fjellet. Så jeg trosser dette med båndtvang om man ikke har 100% kontroll. For jeg har ikke 100% kontroll på dem, ser de noe de kan jage litt, så gjør de det og jeg klarer ikke være kulere enn et rådyr eller en fugl. Men jeg vet jo at de ikke skader andre dyr. Så går jeg og er redd for å møte på noen som kjefter fordi jeg har de løse. Jeg er jo så dårlig på å få kjeft. Det er liksom ikke bra nok at de på en vanlig dag går i bånd eller langline et par timer i skogen, at de trener lydighet 2 ganger i uka og ofte trener noe annet en dag i uka. For jeg leser om de som gjør så mye mer, så jeg føler at uansett hva jeg gjør så er det ikke bra nok. Og jeg vil bare klare å slippe de tankene. jeg vil klare å gi faen i de som mener at det jeg gjør ikke er bra nok, jeg vil føle at noe er bra nok selv om det ikke er perfekt. Fikk rapport fra tiltaket jeg var på. Der sto det at jeg utførte arbeidet eksemplarisk. Men jeg gjorde jo ikke det. En av oppgavene mine var å klippe klør på valpene, men det klarte jeg ikke. Å holde styr på 6-7 valper og holde de fast og klippe uten å klippe for mye. Det ble bare kortslutning i hodet så jeg måtte si at jeg ikke fikk det til. Og da skjønner jeg ikke hvordan de kan mene at jeg gjorde en god jobb.

Håper jeg kan få det bedre, men nå er alt bare veldig usikkert for meg.

Ønsker deg en fin kveld også.

[Trine]

Og hva henger jeg meg opp i nå? En skrivefeil! Jeg har skrevet et ord feil. Ikke fordi jeg ikke vet hvordan ordet skrives, men fordi jeg har slurvet og ikke lest godt nok igjennom hva jeg har skrevet.

[umakenverdt]

Jeg vet ikke hvordan du skal klare å overleve med å ha det slik. Det er vel slik at en del av plagene ved den sammensatte helsetilstanden din er vanskelig å gjøre noe med.

Likevel tenker jeg det å henge seg opp i bagateller og gjøre dem til enorme problemer (som det kjennes ut som de er der og da) og det å stille høyere krav enn det man klarer å innfri må være mulig å gjøre noe med (håper jeg i alle fall av hele mitt hjerte). Selv om dette bare er en liten del av problemet antar jeg det ville hjulpet på å få hjelp med dette. Sammenligning med andre er også ødeleggende og det er jo en tankemåte, som forhåpentligvis kan gjøres noe med på lang sikt...

[emilie321]

18 timer siden, Trine skrev:

Tusen takk Men det er et av problemene. Jeg føler at jeg ikke gjør noen god jobb med hundene, hele tiden tenker jeg hva for noe mer jeg kan gjøre. Han ene er ganske enkel, han syns alt er kult. Han andre syns bare det er kult å løpe løs i skogen og på fjellet. Så jeg trosser dette med båndtvang om man ikke har 100% kontroll. For jeg har ikke 100% kontroll på dem, ser de noe de kan jage litt, så gjør de det og jeg klarer ikke være kulere enn et rådyr eller en fugl. Men jeg vet jo at de ikke skader andre dyr. Så går jeg og er redd for å møte på noen som kjefter fordi jeg har de løse. Jeg er jo så dårlig på å få kjeft. Det er liksom ikke bra nok at de på en vanlig dag går i bånd eller langline et par timer i skogen, at de trener lydighet 2 ganger i uka og ofte trener noe annet en dag i uka. For jeg leser om de som gjør så mye mer, så jeg føler at uansett hva jeg gjør så er det ikke bra nok. Og jeg vil bare klare å slippe de tankene. jeg vil klare å gi faen i de som mener at det jeg gjør ikke er bra nok, jeg vil føle at noe er bra nok selv om det ikke er perfekt. Fikk rapport fra tiltaket jeg var på. Der sto det at jeg utførte arbeidet eksemplarisk. Men jeg gjorde jo ikke det. En av oppgavene mine var å klippe klør på valpene, men det klarte jeg ikke. Å holde styr på 6-7 valper og holde de fast og klippe uten å klippe for mye. Det ble bare kortslutning i hodet så jeg måtte si at jeg ikke fikk det til. Og da skjønner jeg ikke hvordan de kan mene at jeg gjorde en god jobb.

Håper jeg kan få det bedre, men nå er alt bare veldig usikkert for meg.

Ønsker deg en fin kveld også.

Jeg er også dårlig på å få kjeft. Jeg er også dårlig på det å skjønne at det jeg gjør er bra nok. Jeg jobber med saken og har i en alder av 50+ begynt å skjønne at jeg gjør noe bra nok. Når noen skryter at jeg har svømt 3000 m, så unnskylder jeg meg med at jeg har jo vært svømmer. Jeg burde jo ha svømt fortere. Mye av dette kommer nok fra barndommen, gjorde aldri noe bra nok. Det kunne alltid gjøres bedre. Vet ikke hvordan det er med deg. 

Hva med å stå foran speilet å si høyt og tydelig ; jeg er god nok som jeg er.   Gjør det hver dag, mange ganger. Selv synes jeg det lød dumt, men jeg gjorde hjemmeleksa. Og etter en stund så hjalp det litt. 

Jeg har iallefall trua på deg.

[Trine]

27 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg vet ikke hvordan du skal klare å overleve med å ha det slik. Det er vel slik at en del av plagene ved den sammensatte helsetilstanden din er vanskelig å gjøre noe med.

Likevel tenker jeg det å henge seg opp i bagateller og gjøre dem til enorme problemer (som det kjennes ut som de er der og da) og det å stille høyere krav enn det man klarer å innfri må være mulig å gjøre noe med (håper jeg i alle fall av hele mitt hjerte). Selv om dette bare er en liten del av problemet antar jeg det ville hjulpet på å få hjelp med dette. Sammenligning med andre er også ødeleggende og det er jo en tankemåte, som forhåpentligvis kan gjøres noe med på lang sikt...

Jeg vet ikke. Virker som det bare er sånn hjernen fungerer når man har asperger og adhd. Et av problemene med asperger er jo at man analyserer alt, jeg tror ikke det er mulig å gjøre så mye med det egentlig. Det å sammenligne med andre tror jeg at man kan gjøre noe med. Jeg følte ihvertfall det hjalp litt da den psykiatriske sykepleieren jeg gikk til en periode, hele tiden hjalp meg å akseptere meg selv slik som jeg er. Men så havner jeg tilbake der jeg var fordi jeg hele tiden havner i situasjoner hvor det tydelig ikke er bra nok å være meg. Det virker som jeg hele tiden trenger noen jeg kan stole på og som jeg kan prate med om disse tingene som skjer i livet og som får meg til å føle at det ikke er plass til sånne som meg.

[Trine]

29 minutter siden, emilie321 skrev:

Jeg er også dårlig på å få kjeft. Jeg er også dårlig på det å skjønne at det jeg gjør er bra nok. Jeg jobber med saken og har i en alder av 50+ begynt å skjønne at jeg gjør noe bra nok. Når noen skryter at jeg har svømt 3000 m, så unnskylder jeg meg med at jeg har jo vært svømmer. Jeg burde jo ha svømt fortere. Mye av dette kommer nok fra barndommen, gjorde aldri noe bra nok. Det kunne alltid gjøres bedre. Vet ikke hvordan det er med deg. 

Hva med å stå foran speilet å si høyt og tydelig ; jeg er god nok som jeg er.   Gjør det hver dag, mange ganger. Selv synes jeg det lød dumt, men jeg gjorde hjemmeleksa. Og etter en stund så hjalp det litt. 

Jeg har iallefall trua på deg.

Men å være dårlig på å få kjeft passer så dårlig sammen med å gjøre/si ting uten å tenke konsekvensen av det. Jeg prøver å fortelle meg selv at man ikke kan gjøre alle til lags. Jeg prøver å fortelle meg selv at om noen er misfornøyd med meg så er det dems problem, men jeg klarer ikke helt overbevise meg selv. Oi, skulle jeg svømt 3000 m, hadde jeg druknet. Jeg klarte slippe unna de gangene vi skulle svømme 1000 m på skolen. Kanskje det var noen fordeler med å være litt lite gjennomtenkt, hadde så store skrubbsår de gangene vi skulle svømme 1000 m at å putte meg selv i et basseng var uaktuelt. Foreldrene mine har aldri sagt at jeg kunne gjort noe bedre, de har virket fornøyde. Men søsteren min kom seg jo veldig lett gjennom skolen og fikk gode karakterer, mens jeg måtte slite veldig uten å klare å oppnå det samme som henne. Vet ikke om det kan ha noe med saken å gjøre.

Jeg har forsøkt å stå forran speilet, ender alltid med at jeg begynner å grine og det er vel bare flaks at jeg fortsatt har et speil. Jeg klarer ikke stå og lyve for meg selv og det er akkurat det jeg gjør når jeg står forran speilet og sier jeg er god nok. Det blir bare som å minne meg selv på at jeg faktisk ikke er god nok.

Takk! Godt det er noen som har trua.

[umakenverdt]

10 minutter siden, Trine skrev:

Jeg vet ikke. Virker som det bare er sånn hjernen fungerer når man har asperger og adhd. Et av problemene med asperger er jo at man analyserer alt, jeg tror ikke det er mulig å gjøre så mye med det egentlig. Det å sammenligne med andre tror jeg at man kan gjøre noe med. Jeg følte ihvertfall det hjalp litt da den psykiatriske sykepleieren jeg gikk til en periode, hele tiden hjalp meg å akseptere meg selv slik som jeg er. Men så havner jeg tilbake der jeg var fordi jeg hele tiden havner i situasjoner hvor det tydelig ikke er bra nok å være meg. Det virker som jeg hele tiden trenger noen jeg kan stole på og som jeg kan prate med om disse tingene som skjer i livet og som får meg til å føle at det ikke er plass til sånne som meg.

Ja, kanskje man kan analyserer alt, men hvis man klarer å analysere på en måte som er litt mer fordelaktig for seg selv vil jo det hjelpe litt det også, men dette vet jeg ikke. Hodet jobber kanskje like mye, men man kan kanskje i større grad unngå depresjoner og tunge tanker om seg selv og sin utilstrekkelighet. Men dette vet jeg ingenting om. Dette med å ikke sammenligne seg med andre tror jeg er en kontinuerlig prosess man må jobbe med, men man kan kanskje bli bedre på det. Jeg prøver å minne meg om at det ikke er noen mennesker (utenom meg selv) som jeg mener det ikke er plass til i verden. Hvordan kan jeg understøtte at det ikke er plass til slike som meg da, når jeg ikke tenker det om andre?

[Trine]

7 minutter siden, umakenverdt skrev:

Ja, kanskje man kan analyserer alt, men hvis man klarer å analysere på en måte som er litt mer fordelaktig for seg selv vil jo det hjelpe litt det også, men dette vet jeg ikke. Hodet jobber kanskje like mye, men man kan kanskje i større grad unngå depresjoner og tunge tanker om seg selv og sin utilstrekkelighet. Men dette vet jeg ingenting om. Dette med å ikke sammenligne seg med andre tror jeg er en kontinuerlig prosess man må jobbe med, men man kan kanskje bli bedre på det. Jeg prøver å minne meg om at det ikke er noen mennesker (utenom meg selv) som jeg mener det ikke er plass til i verden. Hvordan kan jeg understøtte at det ikke er plass til slike som meg da, når jeg ikke tenker det om andre?

Ja, men det er også sånne ting som f.eks at jeg skal ha bilen på service denne uka og jeg prøver da å planlegge og tenke igjennom hvordan det hele skal foregå. Hvor skal jeg, hvor skal jeg parkere, hvor er inngangen, hvem skal jeg snakke med, hvordan skal jeg huske reservenøkkelen sånn at jeg får tatt hundene ut av bilen og gått tur mens jeg venter etter å ha levert nøkkelen, hvor lang tid tar det o.s.v. En annen ting var at jeg fikk beskjed om å bestille en ny del til varmtvannstanken og bytte ut med den som var der fordi det hadde vært flere tilfeller hvor de hadde tatt fyr. Men da må jeg inn på nettet, finne ut hvilken nr på varmtvannstanken jeg må skrive ned, så må jeg huske å ta med mobilen eller penn og papir ned i kjelleren, så må jeg fylle ut et skjema (jeg har skjemaallergi), så må jeg sende skjemaet, så må jeg bytte delen når den kommer (akkurat det er igrunn det minste problemet). Hmm...hørtes ikke så ille ut når jeg skrev det ned, men når jeg tenker alt dette så blir det for mye også fortrenger jeg egentlig bare hele greia. Etterhvert blir det veldig mange ting man bare fortrenger og da begynner man å tenke at det kommer til å ende med katastrofe. Men altså, dette tror jeg at jeg muligens vil få hjelp med, bare kommunen blir ferdig med å behandle søknaden.
Å unngå depresjon hadde jo hjulpet mye. Nå tror jeg kanskje noe av problemet er at jeg vet jeg ikke klarer alt selv, men jeg vet ikke om jeg får hjelp til å klare det jeg ikke klarer.