Sammensatt

[umakenverdt]

8 minutter siden, Trine skrev:

Ja, men det er også sånne ting som f.eks at jeg skal ha bilen på service denne uka og jeg prøver da å planlegge og tenke igjennom hvordan det hele skal foregå. Hvor skal jeg, hvor skal jeg parkere, hvor er inngangen, hvem skal jeg snakke med, hvordan skal jeg huske reservenøkkelen sånn at jeg får tatt hundene ut av bilen og gått tur mens jeg venter etter å ha levert nøkkelen, hvor lang tid tar det o.s.v. En annen ting var at jeg fikk beskjed om å bestille en ny del til varmtvannstanken og bytte ut med den som var der fordi det hadde vært flere tilfeller hvor de hadde tatt fyr. Men da må jeg inn på nettet, finne ut hvilken nr på varmtvannstanken jeg må skrive ned, så må jeg huske å ta med mobilen eller penn og papir ned i kjelleren, så må jeg fylle ut et skjema (jeg har skjemaallergi), så må jeg sende skjemaet, så må jeg bytte delen når den kommer (akkurat det er igrunn det minste problemet). Hmm...hørtes ikke så ille ut når jeg skrev det ned, men når jeg tenker alt dette så blir det for mye også fortrenger jeg egentlig bare hele greia. Etterhvert blir det veldig mange ting man bare fortrenger og da begynner man å tenke at det kommer til å ende med katastrofe. Men altså, dette tror jeg at jeg muligens vil få hjelp med, bare kommunen blir ferdig med å behandle søknaden.
Å unngå depresjon hadde jo hjulpet mye. Nå tror jeg kanskje noe av problemet er at jeg vet jeg ikke klarer alt selv, men jeg vet ikke om jeg får hjelp til å klare det jeg ikke klarer.

Jeg skjønner på en måte hva du mener, det er noe av grunnen til at jeg er redd for å ha bil og aldri hadde klart å ha min egen bolig. Og forstår at hodet blir fullstendig kaotisk når det er flere slike ting. For min del tror jeg at årsaken er angst/personlighet, men kaoset for små hverdagslige ting kommer uansett. Jeg skjønner at følelsen av at det vil være slik for alltid er enorm og vond å forholde seg til. Jeg håper virkelig du får hjelp med å håndtere det.

Vi mennesker er rare altså. 

[Trine]

15 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg skjønner på en måte hva du mener, det er noe av grunnen til at jeg er redd for å ha bil og aldri hadde klart å ha min egen bolig. Og forstår at hodet blir fullstendig kaotisk når det er flere slike ting. For min del tror jeg at årsaken er angst/personlighet, men kaoset for små hverdagslige ting kommer uansett. Jeg skjønner at følelsen av at det vil være slik for alltid er enorm og vond å forholde seg til. Jeg håper virkelig du får hjelp med å håndtere det.

Vi mennesker er rare altså. 

Jeg er jo avhengig av bilen, så den får jeg tvunget meg selv til å ha på service. Så klarer jeg jo ikke forholde meg til en utleier og har et behov for å føle at der jeg bor er mitt (og litt banken sitt), men nå gruer jeg meg jo plutselig veldig til jeg får nye naboer. Det skjer jo på et eller annet tidspunkt at noen flytter inn i det huset. Jeg tror nok også det er angst/personlighet i ditt tilfelle. For meg er det at hjernen min fungerer anderledes og omgivelsene er ikke tilpasset den unormale måten å tenke på. Men jeg har jo også dystymi, og selv om jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, og at det gjør prognosene dårlige, så kan det jo hende at den slipper mer taket dersom jeg får den oppfølgingen jeg burde hatt fra jeg var barn.

Ja, vi mennesker er veldig rare. Noen ganger ser jeg på hundene og blir litt misunnelig, virker jo ikke som de tenker konsekvens i det hele tatt. Men så bjeffer de på en orienteringspost som ikke har hengt der før, og da tenker jeg at mennesket kanskje har bedre evne til å tenke rasjonelt. Vi blir normalt ikke redde for gjenstander som plutselig dukker opp, men til gjengjeld så problematiserer vi alt mulig annet.

[umakenverdt]

9 minutter siden, Trine skrev:

Jeg er jo avhengig av bilen, så den får jeg tvunget meg selv til å ha på service. Så klarer jeg jo ikke forholde meg til en utleier og har et behov for å føle at der jeg bor er mitt (og litt banken sitt), men nå gruer jeg meg jo plutselig veldig til jeg får nye naboer. Det skjer jo på et eller annet tidspunkt at noen flytter inn i det huset. Jeg tror nok også det er angst/personlighet i ditt tilfelle. For meg er det at hjernen min fungerer anderledes og omgivelsene er ikke tilpasset den unormale måten å tenke på. Men jeg har jo også dystymi, og selv om jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, og at det gjør prognosene dårlige, så kan det jo hende at den slipper mer taket dersom jeg får den oppfølgingen jeg burde hatt fra jeg var barn.

Ja, vi mennesker er veldig rare. Noen ganger ser jeg på hundene og blir litt misunnelig, virker jo ikke som de tenker konsekvens i det hele tatt. Men så bjeffer de på en orienteringspost som ikke har hengt der før, og da tenker jeg at mennesket kanskje har bedre evne til å tenke rasjonelt. Vi blir normalt ikke redde for gjenstander som plutselig dukker opp, men til gjengjeld så problematiserer vi alt mulig annet.

Jeg skjønner at det er veldig mye verre når du får beskjed om at hjernen fungerer annerledes og at omgivelsene ikke er tilpasset den normale måten å tenke på. Jeg har fremdeles et håp om at jeg kan endre dette for min egen del, selv om det har vært slik siden jeg var liten. Men det hadde vært godt å ikke bli skikkelig urolig fordi jeg må ta bilen med til verksted eller lignende som kan skifte dekk når det blir vinter, og fundere på om det heller er bedre at den står hele vinteren i stedet for at jeg gjør det som er så skummelt. Herlighet jeg er håpløs...

Jeg håper det å få hjelpen du burde hatt fra du var ung kan hjelpe noe med dystymien. Jeg skulle så ønske du slapp å ha det slik, men det er nok viktig å akseptere situasjonen som den er også. Hvis man bare sammenligner seg med andre så blir man i alle fall ikke bedre.

Vi tenker ikke rasjonelt vi mennesker heller dessverre. Og jeg tror ikke hunder tenker på det som har skjedd før eller hva som vil skje fremover. Jeg blir også misunnelig til tider. Men det er jo fordi jeg ikke klarer å tilpasse meg det samfunnet jeg lever i, tror ikke dyrene tenker så mye på det...

[Trine]

16 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg skjønner at det er veldig mye verre når du får beskjed om at hjernen fungerer annerledes og at omgivelsene ikke er tilpasset den normale måten å tenke på. Jeg har fremdeles et håp om at jeg kan endre dette for min egen del, selv om det har vært slik siden jeg var liten. Men det hadde vært godt å ikke bli skikkelig urolig fordi jeg må ta bilen med til verksted eller lignende som kan skifte dekk når det blir vinter, og fundere på om det heller er bedre at den står hele vinteren i stedet for at jeg gjør det som er så skummelt. Herlighet jeg er håpløs...

Jeg håper det å få hjelpen du burde hatt fra du var ung kan hjelpe noe med dystymien. Jeg skulle så ønske du slapp å ha det slik, men det er nok viktig å akseptere situasjonen som den er også. Hvis man bare sammenligner seg med andre så blir man i alle fall ikke bedre.

Vi tenker ikke rasjonelt vi mennesker heller dessverre. Og jeg tror ikke hunder tenker på det som har skjedd før eller hva som vil skje fremover. Jeg blir også misunnelig til tider. Men det er jo fordi jeg ikke klarer å tilpasse meg det samfunnet jeg lever i, tror ikke dyrene tenker så mye på det...

På en måte er det greit å vite at det er sånn jeg er, og få aksept for det av de jeg trenger aksept fra. jeg har jo prøvd lenge å jobbe med det, men det føles liksom så veldig feil. Jeg klarer ikke helt forklare det, men litt som at jeg blir sur og irritert for at jeg må være noen jeg ikke er. Så det er jo godt å vite at jeg ikke må det. Men jeg må finne en måte å fungere sånn relativt greit på. Jeg funderte på om jeg skulle høre hva det kostet for sånn dekkhotell, men så tror jeg at jeg kom fram til at jeg heller står og svetter og sliter og bytter dekk selv. Det er bare at de boltene sitter noe helt jævlig noen ganger. Jeg kan garantere deg at det ikke er bedre å la bilen stå, biler blir ødelagt av å ikke bli brukt. For det første møter du da våren med garantert flatt batteri og i tillegg kan bremser ha rustet fast. Sikkert mye annet som kan skje også, uten at jeg vet det. Jeg vet bare at biler gjerne blir litt sure når de står stille for lenge. Men du er ikke håpløs. Jeg syns du får til utrolig mye.

Jeg har på en måte akseptert det, men sliter litt med at andre ikke aksepterer det. Altså, de prøver liksom å oppmuntre meg til å tro at jeg får til noe. Og jeg får det jo til, det koster bare så altfor mye energi. Det er viktig at jeg finner en balanse, sånn at jeg ikke hele tiden overbelaster meg selv. Men det føles som at alt man skal holde styr på, alene gir overbelastning. Nei, jeg må prøve å tenke at jeg faktisk har noen utfordringer som gjør at jeg ikke får til alt det andre får til. Men så er det jo sikkert noe jeg får til som ikke alle andre får til også.

Nei, det er sant, vi tenker ikke så rasjonelt bestandig. Dyr lærer jo av erfaringer og blir de skremt av noe så kan det være at de blir redd for det resten av livet. Men jeg tror ikke de går og tenker på det før de står midt i situasjonen. Skuddredde hunder misunner jeg ikke på nyttårsaften. Da kan det ta lang tid før de tør gå ut. Men tror ikke de tenker på å tilpasse seg nei. Enten så klarer de å tilpasse seg uten problemer, ellerså kjefter de løs på hverandre og går videre. De prøver ikke å være noe de ikke er.

[Gjest Kanuttius]

Trine du skriver så bra. Har du forsøkt å lage ett tankekart over seg selv og alt du liker, alt du synes er vanskelig, hva du merker andre synes er vanskelig med deg osv. Det kan bli ett stort kart. Etterpå lar du det ligge litt fremme og så ser du på det innimellom og fargelegger det du liker og stryker ut det som andre ikke trenger å tenke på og det du tenker er en del av deg du kan beholde som DEG. Prøv å sette tingene inn i kategorier

Sånn er jeg

Det må andre finne seg i (ikke ditt problem da)

Dette er jeg god på

Dette vil jeg bli flinkere på 

Dette må jeg øve på

Dette er egentlig uvesentlig i den store sammenhengen 

Kan være ganske nyttig og gi en aha opplevelse. Du kan se deg selv på en ny måte og legge fra seg det du ikke trenger.

 

M

[Trine]

5 timer siden, BamseLiten skrev:

Trine du skriver så bra. Har du forsøkt å lage ett tankekart over seg selv og alt du liker, alt du synes er vanskelig, hva du merker andre synes er vanskelig med deg osv. Det kan bli ett stort kart. Etterpå lar du det ligge litt fremme og så ser du på det innimellom og fargelegger det du liker og stryker ut det som andre ikke trenger å tenke på og det du tenker er en del av deg du kan beholde som DEG. Prøv å sette tingene inn i kategorier

Sånn er jeg

Det må andre finne seg i (ikke ditt problem da)

Dette er jeg god på

Dette vil jeg bli flinkere på 

Dette må jeg øve på

Dette er egentlig uvesentlig i den store sammenhengen 

Kan være ganske nyttig og gi en aha opplevelse. Du kan se deg selv på en ny måte og legge fra seg det du ikke trenger.

 

M

Tusen takk <3

Nei, har ikke prøvd tankekart. Noe av problemet er at jeg ikke klarer holde fokus, så jeg kommer sånn litt igang også blir det litt vanskelig også finner jeg på noe annet istede. Tankene mine roter seg veldig lett bort. Så om jeg skal lage et sånn tankekart så trenger jeg hjelp til å faktisk gjøre det og ikke bare rote meg bort og gi opp hele greia. Jeg trenger noen som kan veilede når jeg står fast. Noen som kan hjelpe meg å tenke og å holde på tankene.

Jeg skal se mer på de punktene dine gjennom dagen. Nå kom jeg til punkt 1 også stoppet det opp der. For hvordan jeg er, det er jo så ekstremt mye, og ikke er jeg alltid den samme heller, det kommer jo an på om det er adhd'en i meg eller aspergeren som tyter mest fram.

[umakenverdt]

23 timer siden, Trine skrev:

På en måte er det greit å vite at det er sånn jeg er, og få aksept for det av de jeg trenger aksept fra. jeg har jo prøvd lenge å jobbe med det, men det føles liksom så veldig feil. Jeg klarer ikke helt forklare det, men litt som at jeg blir sur og irritert for at jeg må være noen jeg ikke er. Så det er jo godt å vite at jeg ikke må det. Men jeg må finne en måte å fungere sånn relativt greit på. Jeg funderte på om jeg skulle høre hva det kostet for sånn dekkhotell, men så tror jeg at jeg kom fram til at jeg heller står og svetter og sliter og bytter dekk selv. Det er bare at de boltene sitter noe helt jævlig noen ganger. Jeg kan garantere deg at det ikke er bedre å la bilen stå, biler blir ødelagt av å ikke bli brukt. For det første møter du da våren med garantert flatt batteri og i tillegg kan bremser ha rustet fast. Sikkert mye annet som kan skje også, uten at jeg vet det. Jeg vet bare at biler gjerne blir litt sure når de står stille for lenge. Men du er ikke håpløs. Jeg syns du får til utrolig mye.

Jeg har på en måte akseptert det, men sliter litt med at andre ikke aksepterer det. Altså, de prøver liksom å oppmuntre meg til å tro at jeg får til noe. Og jeg får det jo til, det koster bare så altfor mye energi. Det er viktig at jeg finner en balanse, sånn at jeg ikke hele tiden overbelaster meg selv. Men det føles som at alt man skal holde styr på, alene gir overbelastning. Nei, jeg må prøve å tenke at jeg faktisk har noen utfordringer som gjør at jeg ikke får til alt det andre får til. Men så er det jo sikkert noe jeg får til som ikke alle andre får til også.

Nei, det er sant, vi tenker ikke så rasjonelt bestandig. Dyr lærer jo av erfaringer og blir de skremt av noe så kan det være at de blir redd for det resten av livet. Men jeg tror ikke de går og tenker på det før de står midt i situasjonen. Skuddredde hunder misunner jeg ikke på nyttårsaften. Da kan det ta lang tid før de tør gå ut. Men tror ikke de tenker på å tilpasse seg nei. Enten så klarer de å tilpasse seg uten problemer, ellerså kjefter de løs på hverandre og går videre. De prøver ikke å være noe de ikke er.

Balanse og slingringsmonn er viktige nøkkelord, men akk så vanskelig å leve etter  Jeg skjønner det må være vanskelig dersom andre ikke aksepterer. Men det kan jo være de mener det godt og mener å oppmuntre, og ikke ser hvordan det påvirker deg. Vi kan alle si ting som vi mener som oppmuntring, men som ikke er slik for mottakeren. Når vi lever uten manual på hvordan vi skal leve så må vi bare prøve oss frem og det er en fare for at det vi sier og gjør ikke kommer ut på den måten vi håper/ønsker.

[Trine]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Balanse og slingringsmonn er viktige nøkkelord, men akk så vanskelig å leve etter  Jeg skjønner det må være vanskelig dersom andre ikke aksepterer. Men det kan jo være de mener det godt og mener å oppmuntre, og ikke ser hvordan det påvirker deg. Vi kan alle si ting som vi mener som oppmuntring, men som ikke er slik for mottakeren. Når vi lever uten manual på hvordan vi skal leve så må vi bare prøve oss frem og det er en fare for at det vi sier og gjør ikke kommer ut på den måten vi håper/ønsker.

Ja, jeg tror de sier det for å oppmuntre, men når jeg syns det er vanskelig å sette grenser for meg selv så blir kommentarene negative for meg. Det føles som at når jeg endelig klarer det, blir det ikke akseptert.

[Gjest Kanuttius]

13 timer siden, Trine skrev:

Tusen takk <3

Nei, har ikke prøvd tankekart. Noe av problemet er at jeg ikke klarer holde fokus, så jeg kommer sånn litt igang også blir det litt vanskelig også finner jeg på noe annet istede. Tankene mine roter seg veldig lett bort. Så om jeg skal lage et sånn tankekart så trenger jeg hjelp til å faktisk gjøre det og ikke bare rote meg bort og gi opp hele greia. Jeg trenger noen som kan veilede når jeg står fast. Noen som kan hjelpe meg å tenke og å holde på tankene.

Jeg skal se mer på de punktene dine gjennom dagen. Nå kom jeg til punkt 1 også stoppet det opp der. For hvordan jeg er, det er jo så ekstremt mye, og ikke er jeg alltid den samme heller, det kommer jo an på om det er adhd'en i meg eller aspergeren som tyter mest fram.

Husk at du kan bruke den tiden du vil på tankekart. Man må ikke gjøre det kjapt og gæli. Nå husker jeg ikke om du har behandler å gå til men det å få hjelp av en som kjenner deg er jo ingen dårlig idé. Bare husk at du må føle at det blir ditt og ikke andres syn på deg. Alt du måtte tenke kan settes ned på tankekart og så sorteres det etterpå pluss "stryk det som ikke passer". Bruk tid 😊

[Trine]

29 minutter siden, BamseLiten skrev:

Husk at du kan bruke den tiden du vil på tankekart. Man må ikke gjøre det kjapt og gæli. Nå husker jeg ikke om du har behandler å gå til men det å få hjelp av en som kjenner deg er jo ingen dårlig idé. Bare husk at du må føle at det blir ditt og ikke andres syn på deg. Alt du måtte tenke kan settes ned på tankekart og så sorteres det etterpå pluss "stryk det som ikke passer". Bruk tid 😊

Bruke tid ja, har jeg sagt at jeg har adhd Her er det fort og gæli, eller ikke i det hele tatt. Men da må jeg minne meg selv på at jeg ikke behøver å bli ferdig på en kveld, så må jeg minne meg selv på å ta pauser. Jeg går til en psykolog på DPS nå, men hun har søkt om videre oppfølging fra kommunen siden det ikke er meningen at man skal fly på dps til all evig tid, når man ikke kan bli frisk. Så etterhvert får jeg forhåpentligvis en person i kommunen som vil fungere som boveileder og ha støttesamtaler (om jeg har forstått det riktig). Men det tar visst lang tid å behandle søknaden, så jeg vet ingenting enda. Men jeg skal forsøke å lage et sånn tankekart.

[Gjest Kanuttius]

UPS ja det er sant Trine. Utad her virker du jo ikke hverken stresset eller veldig sammensatt. Diagnosene er sammensatt men du gir iallefall meg ett inntrykk av å kjenne deg selv veldig godt. Tydelig, reflektert og bevisst hundeelsker 💚

[Gjest Gargamel]

Enig med @BamseLiten. Innleggene dine er lange, sammenhengende og velskrevne. Jeg kan ikke merke at de er skrevet av noen som har store problemer med konsentrasjonen. Noen ganger kan du også lese ganske subtile ting mellom linjene.

Jeg tviler ikke på diagnosene, men får ofte følelsen av at aspergere er helt vanlige inni hodet, men at det er krøll i sansesystemet. Kanskje dere mangler hardware-støtte for å tolke tonefall,  kroppsspråk og ansiktsuttrykk eller noe i den retningen. Kanskje dere mangler et filter som gjør at man ikke får noia av berøring. Jeg aner ikke, men poenget er uansett at det er vanskelig å kjenne igjen asperger på nettet. Tipper det er enklere i RL. 

[Trine]

8 timer siden, BamseLiten skrev:

UPS ja det er sant Trine. Utad her virker du jo ikke hverken stresset eller veldig sammensatt. Diagnosene er sammensatt men du gir iallefall meg ett inntrykk av å kjenne deg selv veldig godt. Tydelig, reflektert og bevisst hundeelsker 💚

Ja, jeg kjenner nok meg selv ganske godt, men det er først den siste tiden at jeg har begynt å forstå og akseptere mine begrensninger, det hjelper litt på stresset. Problemet er nok større i RL, der blir det mer tydelig at hjernen min ikke er rask nok for kommunikasjon. Og jeg får ikke sagt det jeg burde. Er greiere når jeg skriver for da kan jeg bruke den tiden jeg trenger.

[Trine]

1 time siden, Gargamel skrev:

Enig med @BamseLiten. Innleggene dine er lange, sammenhengende og velskrevne. Jeg kan ikke merke at de er skrevet av noen som har store problemer med konsentrasjonen. Noen ganger kan du også lese ganske subtile ting mellom linjene.

Jeg tviler ikke på diagnosene, men får ofte følelsen av at aspergere er helt vanlige inni hodet, men at det er krøll i sansesystemet. Kanskje dere mangler hardware-støtte for å tolke tonefall,  kroppsspråk og ansiktsuttrykk eller noe i den retningen. Kanskje dere mangler et filter som gjør at man ikke får noia av berøring. Jeg aner ikke, men poenget er uansett at det er vanskelig å kjenne igjen asperger på nettet. Tipper det er enklere i RL. 

Nei, problemene med konsentrasjonen kommer mer fram i RL, når jeg sitter alene kan jeg bruke så lang tid som jeg trenger på å skrive, og jeg kan gjøre det når konsentrasjonen er mest tilstede. Hva betyr subtile?

Krøll i sansesystemet er det, og vi mangler noen filtre som gjør at vi tar inn alt. Det blir ganske slitsomt i lengden. Jeg vet ikke hva alle tror eller tenker om meg, sånn i virkeligheten, men det jeg vet er at jeg oppfattes som sær (ikke nødvendigvis negativt sær, visstnok). De fleste, spesielt jenter, er flinke til å skjule symptomene når man er sammen med andre. Det er faktisk ganske lett å få folk til å tro at man er helt med i en samtale, så lenge man ikke plutselig får vanskelige spørsmål. Det er ingen som ser at tankene er et helt annet sted. Og det er ingen som oppfatter at jeg ikke skjønner en dritt av hva de snakker om. Så har jeg jo lært endel om hvordan man kan, og ikke kan, oppføre seg. Så når jeg er med andre så spiller jeg et skuespill. Og det tror jeg er årsaken til min dystymi.

[yellow ledbetter]

2 timer siden, Trine skrev:

Nei, problemene med konsentrasjonen kommer mer fram i RL, når jeg sitter alene kan jeg bruke så lang tid som jeg trenger på å skrive, og jeg kan gjøre det når konsentrasjonen er mest tilstede. Hva betyr subtile?

Krøll i sansesystemet er det, og vi mangler noen filtre som gjør at vi tar inn alt. Det blir ganske slitsomt i lengden. Jeg vet ikke hva alle tror eller tenker om meg, sånn i virkeligheten, men det jeg vet er at jeg oppfattes som sær (ikke nødvendigvis negativt sær, visstnok). De fleste, spesielt jenter, er flinke til å skjule symptomene når man er sammen med andre. Det er faktisk ganske lett å få folk til å tro at man er helt med i en samtale, så lenge man ikke plutselig får vanskelige spørsmål. Det er ingen som ser at tankene er et helt annet sted. Og det er ingen som oppfatter at jeg ikke skjønner en dritt av hva de snakker om. Så har jeg jo lært endel om hvordan man kan, og ikke kan, oppføre seg. Så når jeg er med andre så spiller jeg et skuespill. Og det tror jeg er årsaken til min dystymi.

 

3 timer siden, Gargamel skrev:

Enig med @BamseLiten. Innleggene dine er lange, sammenhengende og velskrevne. Jeg kan ikke merke at de er skrevet av noen som har store problemer med konsentrasjonen. Noen ganger kan du også lese ganske subtile ting mellom linjene.

Jeg tviler ikke på diagnosene, men får ofte følelsen av at aspergere er helt vanlige inni hodet, men at det er krøll i sansesystemet. Kanskje dere mangler hardware-støtte for å tolke tonefall,  kroppsspråk og ansiktsuttrykk eller noe i den retningen. Kanskje dere mangler et filter som gjør at man ikke får noia av berøring. Jeg aner ikke, men poenget er uansett at det er vanskelig å kjenne igjen asperger på nettet. Tipper det er enklere i RL. 

Ja, jeg tror det er veldig sånn. Det er en diversitet i nervesystemet. Vi sanser ikke sånn som folk flest. Og alle er ikke like lette å avsløre i RL, om du ikke har diagnosen selv, eller kjenner noen som har det ganske godt. Eller er fagperson, selvsagt. Psykiateren min "avslørte" meg umiddelbart, selv om det var ADHD jeg ba om utredning for.

2 timer siden, Trine skrev:

Nei, problemene med konsentrasjonen kommer mer fram i RL, når jeg sitter alene kan jeg bruke så lang tid som jeg trenger på å skrive, og jeg kan gjøre det når konsentrasjonen er mest tilstede. Hva betyr subtile?

Krøll i sansesystemet er det, og vi mangler noen filtre som gjør at vi tar inn alt. Det blir ganske slitsomt i lengden. Jeg vet ikke hva alle tror eller tenker om meg, sånn i virkeligheten, men det jeg vet er at jeg oppfattes som sær (ikke nødvendigvis negativt sær, visstnok). De fleste, spesielt jenter, er flinke til å skjule symptomene når man er sammen med andre. Det er faktisk ganske lett å få folk til å tro at man er helt med i en samtale, så lenge man ikke plutselig får vanskelige spørsmål. Det er ingen som ser at tankene er et helt annet sted. Og det er ingen som oppfatter at jeg ikke skjønner en dritt av hva de snakker om. Så har jeg jo lært endel om hvordan man kan, og ikke kan, oppføre seg. Så når jeg er med andre så spiller jeg et skuespill. Og det tror jeg er årsaken til min dystymi.

Vi har jo hyperfokus når det er noe som engasjerer oss. Jeg kan gå helt inn i hyperfokusbobla og jobbe kjempefort og systematisk når det er ting jeg liker og er flink til. Kjedelige og meningsløse ting derimot, de blir aldri ferdig. Det går bedre nå når jeg er medisinert. Og heldigvis bremser medisinen impulsiviteten min så det blir færre frustrasjonssammenbrudd. Men jeg innser at jeg må skjerme meg uansett. Å detaljplanlegge er faktisk bra angstmestring for min del, så lenge jeg klarer å ikke krisemaksimere for mye.

Og det av vi skjuler sypmtomene og kobler ut når vi er sammen med andre er typisk. Så folk tror vi er gode lyttere mens vi egentlig bare har kobla ut hjernen. Hehe. Særlig når folk begynner å snakke om pinlige og private ting. Skrekk og gru.

[Trine]

3 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Vi har jo hyperfokus når det er noe som engasjerer oss. Jeg kan gå helt inn i hyperfokusbobla og jobbe kjempefort og systematisk når det er ting jeg liker og er flink til. Kjedelige og meningsløse ting derimot, de blir aldri ferdig. Det går bedre nå når jeg er medisinert. Og heldigvis bremser medisinen impulsiviteten min så det blir færre frustrasjonssammenbrudd. Men jeg innser at jeg må skjerme meg uansett. Å detaljplanlegge er faktisk bra angstmestring for min del, så lenge jeg klarer å ikke krisemaksimere for mye.

Og det av vi skjuler sypmtomene og kobler ut når vi er sammen med andre er typisk. Så folk tror vi er gode lyttere mens vi egentlig bare har kobla ut hjernen. Hehe. Særlig når folk begynner å snakke om pinlige og private ting. Skrekk og gru.

Jeg har ikke det hyperfokuset. Skulle gjerne hatt det. Samme hvor interessant jeg syns noe er, så lever hjernen sitt eget liv og jeg får med meg veldig lite.

Haha, ja, har fått høre det at jeg er en god lytter. De skulle bare visst. Jeg mangler litt filter for pinlige ting. Kommer så klart an på hvem jeg prater med, men det er egentlig lite jeg syns er pinlig.

 

[umakenverdt]

21 timer siden, Trine skrev:

Ja, jeg tror de sier det for å oppmuntre, men når jeg syns det er vanskelig å sette grenser for meg selv så blir kommentarene negative for meg. Det føles som at når jeg endelig klarer det, blir det ikke akseptert.

Kan du bruke det at andre sier det for å oppmuntre, til å forsøke å endre på følelsen av å ikke bli akseptert? Hvis du hadde visst at andre på ingen måte mente å ikke akseptere dine begrensninger, så bør det vel gå an å jobbe med følelsen av ikke å bli akseptert? Vi er mange ganske fulle av feil og jeg kunne nok i RL kommet til å forsøke å oppmuntre noen uten å være klar over at dette satte igang følelser av å ikke bli akseptert. Jeg skjønner du føler det slik, jeg gjør det selv også, hører det som forventninger når det egentlig er oppmuntring, men kanskje grunnen er at vi ikke fult aksepterer våre begrensninger selv likevel. Hadde jeg vært helt klar på at noe er for mye for meg, burde ikke andres oppmuntringer påvirket meg slik? 

Nei, dette vet jeg ikke, men mine tanker denne kvelden...

[Trine]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Kan du bruke det at andre sier det for å oppmuntre, til å forsøke å endre på følelsen av å ikke bli akseptert? Hvis du hadde visst at andre på ingen måte mente å ikke akseptere dine begrensninger, så bør det vel gå an å jobbe med følelsen av ikke å bli akseptert? Vi er mange ganske fulle av feil og jeg kunne nok i RL kommet til å forsøke å oppmuntre noen uten å være klar over at dette satte igang følelser av å ikke bli akseptert. Jeg skjønner du føler det slik, jeg gjør det selv også, hører det som forventninger når det egentlig er oppmuntring, men kanskje grunnen er at vi ikke fult aksepterer våre begrensninger selv likevel. Hadde jeg vært helt klar på at noe er for mye for meg, burde ikke andres oppmuntringer påvirket meg slik? 

Nei, dette vet jeg ikke, men mine tanker denne kvelden...

Men det er kanskje det at jeg ikke vet om det er forventning eller oppmuntring. Nei, jeg vet ikke. Det er jo fornuftig det du skriver. Jeg må nok jobbe med følelsen av å ikke bli akseptert.

[Gjest Kanuttius]

Hva er det folk sier når de oppmuntrer deg og det blir feil for deg? Vi er jo forskjellige og ikke all type oppmuntring faller i god jord hos meg heller. Noen ganger føler jeg det blir mere nedlatende som om personen tror den er mora mi om du skjønner. Jeg har lært å ikke ta det så veldig inn over meg siden jeg nå vet at de mener det godt, vi er bare ulike i måten vi liker å bli oppmuntret på. Jeg liker tydelige beskjeder og ikke bare du klarer det sikkert for du er jo så flink og sterk (å jeg hater når noen tror sterk er ett komplement).

[Trine]

7 timer siden, BamseLiten skrev:

Hva er det folk sier når de oppmuntrer deg og det blir feil for deg? Vi er jo forskjellige og ikke all type oppmuntring faller i god jord hos meg heller. Noen ganger føler jeg det blir mere nedlatende som om personen tror den er mora mi om du skjønner. Jeg har lært å ikke ta det så veldig inn over meg siden jeg nå vet at de mener det godt, vi er bare ulike i måten vi liker å bli oppmuntret på. Jeg liker tydelige beskjeder og ikke bare du klarer det sikkert for du er jo så flink og sterk (å jeg hater når noen tror sterk er ett komplement).

Det er når jeg f.eks setter grense for hvor mye jeg kan delta på og jeg sier at så mye kan jeg ikke love at jeg kan delta på. Så får jeg tilbake "joda, dette klarer du". Ja, jeg klarer det, men jeg blir gående med depresjon i et par mnd etterpå. Så utad klarer jeg det, men inni meg blir jeg utslitt.
Ja, enig i det, liker tydelige beskjeder og ikke bare få beskjed om at jeg klarer det fordi jeg er så flink og sterk. Ikke sant, sterk er ikke et kompliment. Og selv om man ser sterk ut for andre, så kan man være bitteliten inni seg.