Den kompliserte kjærlighetssorg. Hvordan gripe fatt i slikt?

[Gjest Mina1]

For det første: Ikke les dette om du er lei av det jeg skriver om.

Jeg skal til lege med en vanskelig angstilidelse som jeg har lidet i over halve livet mitt. Jeg har bestemt meg for å ta timen. Jeg tenker samtidig å ta opp dette med at jeg sliter på en måte å komme over min eks. Den 1 januar så er det to år siden jeg traff han sist. Og nå er jeg lei. Jeg er lei meg av å ikke ha kommet over det. Er sint på meg selv for det. Og det har jeg vært hele tiden. 

Jeg skal ta det opp med legen om at det kan være angstlidelsen min kompliserer sorgen over bruddet. Mange mener at det ikke er så vanskelig å komme over en person. Måten vi skilles på gjorde alt verre enn det burde... Det fikk meg til å selvklandre meg selv hele tiden og kompliserte hele greien.. 

Trøsten er at jeg er ikke den eneste som går igjennom en slik omfattende kjærlighetssorg. Jeg har i senere tid fått høre om andre i virkeligheten som har kommet å fortalt meg om at de har det samme tankekjøret som meg. 

Men jeg har tatt et grep: 

1. Jeg søker han ikke opp for å lete etter svarene lenger. Jeg hadde så mye spørsmål om han egentlig var i forhold med en annen hele tiden osv. Det river i såret. 

Men ... jeg er allikevel ikke kommet over det... Så om noen vet noen flere tips så håper jeg at dere kan komme med det. Hvordan jeg skal tenke.. osv... Skal jeg skamme meg over at jeg ikke har kommet over dette? Eller skal jeg bare ta det opp med legen? 

 

[Nicklusheletida]

2 minutter siden, Mina1 skrev:

For det første: Ikke les dette om du er lei av det jeg skriver om.

Jeg skal til lege med en vanskelig angstilidelse som jeg har lidet i over halve livet mitt. Jeg har bestemt meg for å ta timen. Jeg tenker samtidig å ta opp dette med at jeg sliter på en måte å komme over min eks. Den 1 januar så er det to år siden jeg traff han sist. Og nå er jeg lei. Jeg er lei meg av å ikke ha kommet over det. Er sint på meg selv for det. Og det har jeg vært hele tiden. 

Jeg skal ta det opp med legen om at det kan være angstlidelsen min kompliserer sorgen over bruddet. Mange mener at det ikke er så vanskelig å komme over en person. Måten vi skilles på gjorde alt verre enn det burde... Det fikk meg til å selvklandre meg selv hele tiden og kompliserte hele greien.. 

Trøsten er at jeg er ikke den eneste som går igjennom en slik omfattende kjærlighetssorg. Jeg har i senere tid fått høre om andre i virkeligheten som har kommet å fortalt meg om at de har det samme tankekjøret som meg. 

Men jeg har tatt et grep: 

1. Jeg søker han ikke opp for å lete etter svarene lenger. Jeg hadde så mye spørsmål om han egentlig var i forhold med en annen hele tiden osv. Det river i såret. 

Men ... jeg er allikevel ikke kommet over det... Så om noen vet noen flere tips så håper jeg at dere kan komme med det. Hvordan jeg skal tenke.. osv... Skal jeg skamme meg over at jeg ikke har kommet over dette? Eller skal jeg bare ta det opp med legen? 

 

Jeg er ikke lei av deg, men det er godt du skal til lege for det er noe sykelig over dette. Hele forumet har handlet om din kjærlighetssorg de siste månedene. 

Jeg synes ikke det var noe spesielt over det bruddet som skulle tilsi at du skulle slite så mye 2 år etterpå etter det tross alt korte forholdet. 

Jeg tenker at det er normalt å bli trist og vedmodig innimellom, men slik det ser ut for meg her på forumet , så bruker du 24/7 på dette og det etter 2 år. 

Jeg mener det ikke er friskt og jeg mener du dyrker kjærlighetssorgen. 

[Gjest Mina1]

3 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg er ikke lei av deg, men det er godt du skal til lege for det er noe sykelig over dette. Hele forumet har handlet om din kjærlighetssorg de siste månedene. 

Jeg synes ikke det var noe spesielt over det bruddet som skulle tilsi at du skulle slite så mye 2 år etterpå etter det tross alt korte forholdet. 

Jeg tenker at det er normalt å bli trist og vedmodig innimellom, men slik det ser ut for meg her på forumet , så bruker du 24/7 på dette og det etter 2 år. 

Jeg mener det ikke er friskt og jeg mener du dyrker kjærlighetssorgen. 

Mener du at jeg elsker å dyrke sorgen med vilje og viten? Jeg ønsker ikke å ha det slik. Men mener du at jeg selv er skyld bevisst i å ikke ha kommet over det? Altså at jeg bør skjerpe meg? Jeg føler at jeg ikke helt har kunne styrt de følelsene inni meg anngående dette... Og at det er noe jeg ikke kan hjelpe for. Akkurat som angsten. 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[sirop1365381324]

Har du prøvd å tatt noen grep for å komme deg videre?

Kansje datet noen andre? Du vil rask se at det finnes flere "den rette" der ute.

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, sirop1365381324 skrev:

Har du prøvd å tatt noen grep for å komme deg videre?

Kansje datet noen andre? Du vil rask se at det finnes flere "den rette" der ute.

Jeg har forsøkt å date andre. Men det har ikke klaffet. Og jeg sitter fremdeles 2 år etter å tenker på det som skjedde med eksen min... Veldig kjipt... Jeg har forsøkt å ta grep. 

[Nicklusheletida]

3 minutter siden, Mina1 skrev:

Mener du at jeg elsker å dyrke sorgen med vilje og viten? Jeg ønsker ikke å ha det slik. Men mener du at jeg selv er skyld bevisst i å ikke ha kommet over det? Altså at jeg bør skjerpe meg? Jeg føler at jeg ikke helt har kunne styrt de følelsene inni meg anngående dette... Og at det er noe jeg ikke kan hjelpe for. Akkurat som angsten. 

Ja, jeg mener at du kan slutte å skrive om det og finne på noe annet å gjøre/tenke på. 

[Gjest Mina1]

6 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Ja, jeg mener at du kan slutte å skrive om det og finne på noe annet å gjøre/tenke på. 

Jeg forsøker å finne på annet, men så kommer tankene og de negative følelsene rundt det som skjedde.. Og så komme selvklandringen og alt det.. Det er så irriterende at det skal være sånn. 

Men spørsmålet er om jeg må finne en ny for å komme over han? Jeg har ikke hatt klaff på datene mine heller.... og det gjør gjerne situasjonen min enda verre. Jeg hadde sikkert vært helt over han om jeg hadde hatt klaff via datingen ja. Men det har jeg ikke hatt. Og er også oppgitt over det. Også da går hodet mitt fortsatt å ser tilbake på tiden med eksen min fordi det var det siste jeg hadde.... og så sitter jeg å lurer på om han avsluttet så surt fordi han egentlig ville ha meg, og om han savner meg osv... helt sykt .. vet.. men sånn er det. Huff!. 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

Så okey.. en som lider av kjærlighetssorg ønsker det selv fordi de dyrker det bevisst. .. Jeg føler det ikke sånn.. Jeg føler at det er noe jeg ikke ønsker og sliter med som alt annet psykisk... Akkurat som angsten. 

[sirop1365381324]

Regner med du har fjernet alt av bilder og slikt som kan minne deg på xen din?

Fortsett og date litt med gjevne mellomrom.

Ellers så er min umiddelbare tanke at dine poster her på forumet er en form for å holde denne kjærlighetssorgen levende.

[Gjest Mina1]

7 minutter siden, sirop1365381324 skrev:

Regner med du har fjernet alt av bilder og slikt som kan minne deg på xen din?

Fortsett og date litt med gjevne mellomrom.

Ellers så er min umiddelbare tanke at dine poster her på forumet er en form for å holde denne kjærlighetssorgen levende.

Jeg tenker ikke på det bevisst, men jeg føler meg knust av det som skjedde. Og jeg går på tankespinn av det. 

Jeg er helt oppgitt av å ha det sånn. Men samtidig er jeg redd å bli forelsket i en ny etter det fordi dette var så vondt. 

Men mulig andre ville taklet dette langt bedre enn meg om de var meg i situasjonen. De fleste ville gjerne vært over det for lenge siden... Jeg er frustrert over at jeg har det sånn. 

Jeg føler at jeg er like mye skyld i angsten som kjærlighetssorgen, så jeg tror jeg avbestiller timen hos legen og får forsøke å bare skjerpe meg... dersom dette er noe jeg bør klandre meg selv for å ha. Skikkelig fortvilende situasjon å ha det tankesurret på alt det. 

 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[påskelilje]

8 minutter siden, Mina1 skrev:

Så jeg tror jeg avbestiller timen hos legen og får forsøke å bare skjerpe meg... 

 

Ja - avbestill timen du, så ordner det seg nok av seg selv. Du lytter jo ikke til oss likevel. 

Jeg gidder i alle fall ikke prøve å oppmuntre deg noe mer til å ta i mot profesjonell hjelp. Har lyst til å skrive mer nå, men det er nok best at jeg lar være. 

[Gjest Mina1]

9 minutter siden, påskelilje skrev:

Ja - avbestill timen du, så ordner det seg nok av seg selv. Du lytter jo ikke til oss likevel. 

Jeg gidder i alle fall ikke prøve å oppmuntre deg noe mer til å ta i mot profesjonell hjelp. Har lyst til å skrive mer nå, men det er nok best at jeg lar være. 

Det er min skyld at jeg sliter med kjærlighetssorg etter nesten to år. Og dermed så hater jeg meg selv for det og jeg fortjener ikke hjelp. Jeg er en taper som sliter så tungt med det! . Sånn føler jeg meg nå. 

[påskelilje]

3 minutter siden, Mina1 skrev:

Det er min skyld at jeg sliter med kjærlighetssorg etter nesten to år. Og dermed så hater jeg meg selv for det og jeg fortjener ikke hjelp. Jeg er en taper som sliter så tungt med det! . Sånn føler jeg meg nå. 

Ok. Jeg gir deg ikke flere råd. Det burde ingen andre her heller gjøre. Du bare graver deg lenger ned i driten for hver gang noen sier noe og du svarer.

Ønsker deg alt godt, og jeg håper du får til den endringen du ønsker og trenger i livet ditt.

[AnonymBruker]

Føler ikke at et finnes regler for noen typer sorg. Det bunner stort sett ned til at folk kommer fort over ting som ikke betydde så mye og bruker lang tid på de som betydde noe. Noen har kjærlighetssorg livet ut over noen de elsket, andre bruker 3 dager på å komme over noen de sa de elsket. Men uansett er nok den mest effektive måten og skyfle noen ut av systemet å forelske seg på ny..men det er ikke så lett å tvinge sånt frem når man trenger det da.

Anonymkode: 8f928...e71

[Lillemus]

6 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg føler at jeg er like mye skyld i angsten som kjærlighetssorgen, så jeg tror jeg avbestiller timen hos legen og får forsøke å bare skjerpe meg... dersom dette er noe jeg bør klandre meg selv for å ha. Skikkelig fortvilende situasjon å ha det tankesurret på alt det. 

Ja, for du har jo klart helt fint å leve med angsten i 20 år? Den har ikke forsuret livet ditt det minste, men kanskje gjort det rikere til og med? Dette fikser du selv - det har du klart i 20 år! (sterk ironi, i tilfelle du ikke skjønte det)

Du avbestiller IKKE den timen, men kommer deg avgårde! Ja - jeg er lei av dette gnålet ditt om bruddet, du var bedre her inne en liten periode, men nå kan du ikke skrive ett eneste innlegg i en eneste tråd igjen uten at du snakker om det. Nei, jeg leser ikke alt du skriver, men det er helt tydelig at det gjennomsyrer hele livet ditt og ødelegger det fullstendig og jeg har ingen tro på at du vil ha det sånn - innerst inne. Det er ingen skam å fortelle det til legen, jeg garanterer at legen har hørt det før og gjerne sender deg videre til rette instans for å få hjelp. Angst er en sykdom og det er da ingen skam å søke hjelp! Like lite som et er en skam å søke hjelp mot fysiske plager - du hadde da ikke ment at jeg skulle ta meg sammen og ikke bry legen dersom jeg tenkte meg dit fordi jeg var plaget med fysiske smerter? Det er ikke noe annerledes med psykiske plager.

[AnonymBruker]

Det er to grøfter her. Det ene er å forakte sine egne svakheter og skamme seg over psykiske plager. Det andre er å la psykiske plager bli ens identitet og stadig ville ha bekreftelser på det. Da jeg gikk i terapi fikk jeg hjelp til å gi slipp på ting. Jeg snakket om det samme igjen og igjen. Jeg måtte få help til å stoppe dette tankekjøret. For det er tankekjør du har. Det er slitsomt og ikke så lett å hanskes med alene. Ved en angstlidelse er det alltid noe som plager en. Hvis du slutter å tenke på ekskjæresten vil det raskt komme noe annet. Jeg var veldig sårbar for andre sine tilbakemeldinger om mine plager. En terapaut kan være tolmodig men også streng og konfronterende. Jeg ble dypt ulykkelig om noen sa meg imot. Følte da på skam og uverdighet og følte behov for å forsvare meg. Trengte så veldig å bli hørt og forstått. Uroen og jaget på innsiden gjorde meg forvirret og litt selvopptatt. Mitt lave selvbilde gjorde at jeg kunne oppfatte alt som kritikk. Så ville jeg henge meg opp i å gruble på ALT. Det kan for utenforstående virke irriterende og overdrevet men for den som lever med dette er det en lidelse. Du trenger hjelp rett og slett. 

Anonymkode: 7c162...ddd

[AnonymBruker]

8 timer siden, Mina1 skrev:

For det første: Ikke les dette om du er lei av det jeg skriver om.

Jeg skal til lege med en vanskelig angstilidelse som jeg har lidet i over halve livet mitt. Jeg har bestemt meg for å ta timen. Jeg tenker samtidig å ta opp dette med at jeg sliter på en måte å komme over min eks. Den 1 januar så er det to år siden jeg traff han sist. Og nå er jeg lei. Jeg er lei meg av å ikke ha kommet over det. Er sint på meg selv for det. Og det har jeg vært hele tiden. 

Jeg skal ta det opp med legen om at det kan være angstlidelsen min kompliserer sorgen over bruddet. Mange mener at det ikke er så vanskelig å komme over en person. Måten vi skilles på gjorde alt verre enn det burde... Det fikk meg til å selvklandre meg selv hele tiden og kompliserte hele greien.. 

Trøsten er at jeg er ikke den eneste som går igjennom en slik omfattende kjærlighetssorg. Jeg har i senere tid fått høre om andre i virkeligheten som har kommet å fortalt meg om at de har det samme tankekjøret som meg. 

Men jeg har tatt et grep: 

1. Jeg søker han ikke opp for å lete etter svarene lenger. Jeg hadde så mye spørsmål om han egentlig var i forhold med en annen hele tiden osv. Det river i såret. 

Men ... jeg er allikevel ikke kommet over det... Så om noen vet noen flere tips så håper jeg at dere kan komme med det. Hvordan jeg skal tenke.. osv... Skal jeg skamme meg over at jeg ikke har kommet over dette? Eller skal jeg bare ta det opp med legen? 

 

Jeg synes du har prøvd lenge nok. Du bør absolutt ta dette opp med din lege, både angsten og kjærlighetssorgen som har satt seg fast. 

Anonymkode: 3d418...6e6

[Lillemus]

7 timer siden, Mina1 skrev:

Det er min skyld at jeg sliter med kjærlighetssorg etter nesten to år. Og dermed så hater jeg meg selv for det og jeg fortjener ikke hjelp. Jeg er en taper som sliter så tungt med det! . Sånn føler jeg meg nå. 

En ting til - en ting er deg selv, du er voksen og velger selv - men hva med ungene dine? Tror du ikke at de vil sette pris på at du søker hjelp? At du vil få det bedre og få mer overskudd til dem? Og ikke minst - hvilket forbilde er du for dine barn når det du viser dem er at psykisk sykdom er noe å skjemmes over og noe man bør greie opp i selv? Hvorfor ikke vise dem at det er en styrke i det å søke hjelp, komme seg videre og få det bedre? Du er mye sterkere når du tar skrittet og ber om hjelp, enn når du fortsetter å surre rundt i samme, gamle mønster og ikke komme av flekken. Tenk på barna dine!

[laban]

8 timer siden, Mina1 skrev:

For det første: Ikke les dette om du er lei av det jeg skriver om.

Du burde skrive alt som handler om denne historien, under nick.  Det kan bli litt mye for noen når det samme temaet dukker opp i anonyme innlegg også.  Jeg påstår ikke at alle anonyme er deg, men noen ganger er det opplagt.  Det er lettere å hoppe over tråder som er startet med nick. 

8 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg føler at jeg ikke helt har kunne styrt de følelsene inni meg angående dette... Og at det er noe jeg ikke kan hjelpe for. Akkurat som angsten. 

Ja, det er tydelig at dette overvelder deg helt og at du ikke klarer å styre det.  Det er derfor du får råd om å oppsøke hjelp. 

8 timer siden, Mina1 skrev:

Men mulig andre ville taklet dette langt bedre enn meg om de var meg i situasjonen. De fleste ville gjerne vært over det for lenge siden...

Det spiller vel ingen rolle om noen ville taklet det helt greit og andre ville gått fullstendig til grunne?  Dette handler om deg og at du ønsker / bør komme deg videre.  Du er ikke den første som blir sittende fast i en slik myr.  For å ta et helt annet eksempel: Noen slutter å røyke over natten og skjønner ikke hva som er vanskelig med det, andre trenger kurs eller frivillig "gruppepress" eller faglig hjelp. Folk er forskjellige.    

8 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg føler at jeg er like mye skyld i angsten som kjærlighetssorgen, så jeg tror jeg avbestiller timen hos legen og får forsøke å bare skjerpe meg... dersom dette er noe jeg bør klandre meg selv for å ha.

Du har forsøkt å skjerpe deg i 20 år når det gjelder angsten og to år når det gjelder bruddet.  Så den skjerpingen synes jeg du skal avskrive som mislykket.  Det er ingen som klandrer deg for å ha disse problemene, men for å la være å gjøre noe med dem.  Legetimen er et skritt i riktig retning, og det er på høy tid. 

8 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg forsøker å finne på annet, men så kommer tankene og de negative følelsene rundt det som skjedde.

På meg (som ikke er fagperson og egentlig ikke har peiling, det kan hende jeg tar helt feil) virker det som om du bruker mye tid og krefter på å surfe etter stoff om disse temaene og på generell grubling.  Jeg tror du har lest rikelig nok om sånt, det er begrenset hvor mye teorier hjelper uten at man støttes / presses litt på å gjennomføre dem. 

Jeg tror du burde komme deg vekk fra nettet / skjermen og fylle tiden med noe annet.  F.eks. ble jeg litt oppgitt da du her om dagen skrev at det var best å gjøre unna alle julegavene så fort som mulig - og da var vi bare tidlig i november.  Hadde jeg vært nedgravd i noe jeg helst ville komme ut av, hadde jeg brukt mer tid på juleforberedelser enn vanlig, for å distrahere meg selv.  Men du får ta alt dette opp med legen, uten å forskjønne situasjonen, så er jeg sikker på at du kan få hjelp. 

[Gjest Xtra]

9 timer siden, Mina1 skrev:

Mener du at jeg elsker å dyrke sorgen med vilje og viten? Jeg ønsker ikke å ha det slik. Men mener du at jeg selv er skyld bevisst i å ikke ha kommet over det? Altså at jeg bør skjerpe meg? Jeg føler at jeg ikke helt har kunne styrt de følelsene inni meg anngående dette... Og at det er noe jeg ikke kan hjelpe for. Akkurat som angsten. 

Det er ikke snakk om skyld, men du kan faktisk velge å unngå å dyrke sorgen, f.eks. ved hele tiden å skrive om den. Du er voksen og må styre livet ved bevisste valg og ikke bare vente på at ting skal skje eller endre seg.