NHD: Jeg har tenkt litt....

[Gjest appendix]

...og det er vel ikke noe nytt.

Men jeg har kommet til at grunnen til at jeg har blitt så skuffet over psykiaterstanden er sannsynligvis at jeg i utgangspunktet hadde satt dere opp på en pidestall og trodde dere var flinkere enn dere er og at dere alle var veldig proffe på den måten at dere klart skilte personlige følelser fra det som skjedde i terapitimen.

Jeg har lest mye av både fagbøker innen feltet og slike historier om terapi som pasienten og/eller legen skriver. Så har jeg på en måte trodd at SLIK er det. Hørtes veldig fint og flott og trygt ut, men jeg opplevde å få meg en på trynet når jeg forholdt meg til DEN virkeligheten. Den fantes jo ikke hos de to terapeutene jeg har erfaring med iallefall. Jeg har i alt for stor grad måttet tatt hensyn til DEM ved å utelate eller ikke fortelle ting, for ikke å fornærme eller støte terapeutens følelser. Full åpenhet er utopi. Hvorfor forlanger dere det når mange av dere allikevel ikke tåler det?

Så har jeg kommet til at disse pasientene og psykiaterne som skriver disse historiene om flott utviklingen i terapien og trygge relasjoner mellom terapeut og pasient, det er jo den vellykkede delen av psykiatrien. Kanskje er dette unntaket fra regelen. At de fleste pasienter møter middelmådige behandlere, og at en er heldig hvis en treffer en som kan hjelpe akkurat en selv med sin sammensetning av problemer.

Tror jeg har romantisert psykiatrien som fag, og psykiateren som fagperson og innehaver av en masse egenskaper som jeg ønsker skulle være der. Ventet meg noe som bare få finner. Og DE skriver bok om det.

Har du noen kommentarer til disse tankene NHD? Eller noen andre...

[Gjest tod]

Enig i mye av det du sier. Det er urealistisk å tro at psykologer/psykiatre er mer feilfrie enn folk innafor andre yrkesgrupper. George Kelly sa forøvrig at det var viktigere å bruke ressurser på _utvelgelsen_ av terapeuter enn utdannelsen.

Ellers får vi håpe at det ikke _bare_ er de terapeutene som skriver bøker som er gode . En annen ting er jo at disse bøkene som regel er skrevet fra terapeutens synsvinkel.

Og folk ser jo ulikt også på dette. En venn av meg mener f eks at Skårderud er en oppblåst narsissist som han aldri ville ha gått til. Selv tror jeg nok ikke man kan tillate seg en slik kresenhet slik ståa er i psykiatrien i dag.

[frosken]

Full åpenhet uten å oppleve å bli såret fra tid til annen er kanskje en utopi. Men enkelte terapiformer har neppe noen virkning uten full åpenhet - så den som intet våger heller intet vinner - kanskje...?

Full åpenhet handler etter min oppfatning mest om en holdning til seg selv og eget indre liv.

[Gjest appendix]

Enig i mye av det du sier. Det er urealistisk å tro at psykologer/psykiatre er mer feilfrie enn folk innafor andre yrkesgrupper. George Kelly sa forøvrig at det var viktigere å bruke ressurser på _utvelgelsen_ av terapeuter enn utdannelsen.

Ellers får vi håpe at det ikke _bare_ er de terapeutene som skriver bøker som er gode . En annen ting er jo at disse bøkene som regel er skrevet fra terapeutens synsvinkel.

Og folk ser jo ulikt også på dette. En venn av meg mener f eks at Skårderud er en oppblåst narsissist som han aldri ville ha gått til. Selv tror jeg nok ikke man kan tillate seg en slik kresenhet slik ståa er i psykiatrien i dag.

JEG kunne godt tenkt meg å hatt Skårderud til terapeut! Ut fra hva jeg har lest om hans meninger og tanker. Sannsynligvis hadde jeg lurt han med på en utrolig masse filosoferinger rundt temaer han også var interessert i, og så ville jeg ikke fått bearbeidet det som egentlig var MINE problemer. En kan sikkert bli for lik terapeuten også.

[Gjest appendix]

Full åpenhet uten å oppleve å bli såret fra tid til annen er kanskje en utopi. Men enkelte terapiformer har neppe noen virkning uten full åpenhet - så den som intet våger heller intet vinner - kanskje...?

Full åpenhet handler etter min oppfatning mest om en holdning til seg selv og eget indre liv.

Full åpenhet om mitt eget liv er greit. Men vi blir i tillegg oppfordret til full åpenhet om vansker vi eventuelt har med terapeuten vår. Det anbefales å snakke med vedkommende om det som en del av terapien. Det er DEN som ikke har fungert hos 'de mine'. Jeg prøvde liksom å ta opp ting, men det ble oppfattet som kritikk. Det var det forøvrig også, men det som ble problemet var at de tok kritikken som et personlig angrep virket det som. En såret og fornærmet terapeut er ikke lett å få til noe med. Ikke når han føler det er DEG som har såret han ihvertfall.

[frosken]

Full åpenhet om mitt eget liv er greit. Men vi blir i tillegg oppfordret til full åpenhet om vansker vi eventuelt har med terapeuten vår. Det anbefales å snakke med vedkommende om det som en del av terapien. Det er DEN som ikke har fungert hos 'de mine'. Jeg prøvde liksom å ta opp ting, men det ble oppfattet som kritikk. Det var det forøvrig også, men det som ble problemet var at de tok kritikken som et personlig angrep virket det som. En såret og fornærmet terapeut er ikke lett å få til noe med. Ikke når han føler det er DEG som har såret han ihvertfall.

Jeg skjønner at det har vært svært sårende og frustrerende å bli møtt på en såpass uprofesjonell måte som du tidligere har beskrevet! Men jeg forundres litt over hvor "opphengt" (fant ikke noe bedre ord) det virker som du er blitt i hendelsen. Har det nettopp sammenheng med den romantiseringen du omtaler her?

[ulva]

JEG kunne godt tenkt meg å hatt Skårderud til terapeut! Ut fra hva jeg har lest om hans meninger og tanker. Sannsynligvis hadde jeg lurt han med på en utrolig masse filosoferinger rundt temaer han også var interessert i, og så ville jeg ikke fått bearbeidet det som egentlig var MINE problemer. En kan sikkert bli for lik terapeuten også.

Dèt er iallefall sant! Har selv kastet bort utallige timer i ivrige diskusjoner med terapeuten min om alt annet enn mine problemer... Så lett det er å bli distrahert, og særlig når man har alt å vinne på det der og da!

[Gjest appendix]

Jeg skjønner at det har vært svært sårende og frustrerende å bli møtt på en såpass uprofesjonell måte som du tidligere har beskrevet! Men jeg forundres litt over hvor "opphengt" (fant ikke noe bedre ord) det virker som du er blitt i hendelsen. Har det nettopp sammenheng med den romantiseringen du omtaler her?

Sannsynligvis har det nok med det å gjøre også. Men jeg kan kjenne denne sårheten på andre felter i livet også. Jeg har en lei tendens til å tro bedre om mennesker enn de fortjener. Og så greier jeg ikke være slem om jeg så ønsker det. Og da blir du sårbar.

Utsatt for livets ondskap uten å kunne forsvare deg på en måte. Litt svulstig forklart riktignok. Men det er nok en personlighetsbrist som er arvelig. Det var tilstede i generasjonen over meg og dessverre kan jeg kjenne det igjen blant avkommet også.

Kommer ikke noen vei her i lviet ved å være snill, vet du! Og da blir jeg litt frustrert over denne begrensningen. Og da kan jeg ende opp med å bli 'opphengt' som du ganske treffende beskriver det.

[Gjest appendix]

Dèt er iallefall sant! Har selv kastet bort utallige timer i ivrige diskusjoner med terapeuten min om alt annet enn mine problemer... Så lett det er å bli distrahert, og særlig når man har alt å vinne på det der og da!

Ja, det er sikkert. Men egentlig skulle vel psykiateren sørge for å få oss på riktig spor? Ikke la seg avlede av en pasient som helst vil snakke om 'ufarlige' ting. Vedkommende har vel et visst ansvar for å bruke timen til pasientens beste. Trodde jeg.

[forbrenner]

Enig i mye av det du sier. Det er urealistisk å tro at psykologer/psykiatre er mer feilfrie enn folk innafor andre yrkesgrupper. George Kelly sa forøvrig at det var viktigere å bruke ressurser på _utvelgelsen_ av terapeuter enn utdannelsen.

Ellers får vi håpe at det ikke _bare_ er de terapeutene som skriver bøker som er gode . En annen ting er jo at disse bøkene som regel er skrevet fra terapeutens synsvinkel.

Og folk ser jo ulikt også på dette. En venn av meg mener f eks at Skårderud er en oppblåst narsissist som han aldri ville ha gått til. Selv tror jeg nok ikke man kan tillate seg en slik kresenhet slik ståa er i psykiatrien i dag.

Ei venninne av meg går til Skårderud bl.a og han er en fin terapaut.

Kanskje uintressant, men ville bare si det.

[Gjest tod]

Ei venninne av meg går til Skårderud bl.a og han er en fin terapaut.

Kanskje uintressant, men ville bare si det.

Jeg tviler ikke på det. Hadde ikke hatt noe imot å gå til ham selv.

[Gjest appendix]

Ei venninne av meg går til Skårderud bl.a og han er en fin terapaut.

Kanskje uintressant, men ville bare si det.

Så han har egen praksis altså. Det er vel ikke akkurat noe trygdefradrag å få hos han regner jeg med?

Kunne virkelig tenkt meg noen timer hos han. Innbiller meg at han ville 'ta' mine problemer lettere enn de som ikke har samme innstilling som meg til saker og ting.

Sannsynligvis tar vel fyren over 1000 kroner timen og har ventetid på to år. Kjenner du noe til det? Fra venninna de mener jeg.

Det er vel tilbud og etterspørsel der som i verden ellers. Men jeg ville heller betalt 2000 for en time med Skårderud enn 200 med noe av det 'greiene' en må ta til takke med når en følger de som har trygdeavtale.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har også lest noen bøker om slike "vellykkede" terapier. Jeg tror deter viktig å huske at blant et utall terapier en behandler har i løpet av en karriere, er dette "glansbildene" en ønsker å skrive om. Jeg kjener et par terapeuter som har skrevet slike bøker, og jeg kan forsikre deg om at disse terapiene ikke representerer et gjennomsnittlig utvalg av deres terapier.

Jeg tenker meg minst 4 faktorer som er viktige for å få til slike "solskinnshistorier":

1. Terapeuten. Dennes personlighet og kompetanse.

2. Pasienten. Dennes personlighetstrekk og ressurser.

3. Kjemien mellom 1 og 2.

4. Diagnosen. Det er noe helt annet å drive terapi med en borderlinepasient med mye "defektpatologi", enn med en nevrosepasient med "konfliktpatologi".

Til det å være ærlig og ta opp negative ting med en annen inkl terapeuten, husker jeg en påstand fra min psykoterapiveileder: "Du kan si/ta opp så godt som hva som helst med en annen. det avgjørende er måten du gjør det på".

[Gjest appendix]

Jeg har også lest noen bøker om slike "vellykkede" terapier. Jeg tror deter viktig å huske at blant et utall terapier en behandler har i løpet av en karriere, er dette "glansbildene" en ønsker å skrive om. Jeg kjener et par terapeuter som har skrevet slike bøker, og jeg kan forsikre deg om at disse terapiene ikke representerer et gjennomsnittlig utvalg av deres terapier.

Jeg tenker meg minst 4 faktorer som er viktige for å få til slike "solskinnshistorier":

1. Terapeuten. Dennes personlighet og kompetanse.

2. Pasienten. Dennes personlighetstrekk og ressurser.

3. Kjemien mellom 1 og 2.

4. Diagnosen. Det er noe helt annet å drive terapi med en borderlinepasient med mye "defektpatologi", enn med en nevrosepasient med "konfliktpatologi".

Til det å være ærlig og ta opp negative ting med en annen inkl terapeuten, husker jeg en påstand fra min psykoterapiveileder: "Du kan si/ta opp så godt som hva som helst med en annen. det avgjørende er måten du gjør det på".

Det er jo (sannsynligvis) mitt problem da!

Men skal ikke terapeuten min på en måte rettlede meg mot en bedre måte å legge fram problemer på i så fall?

Når jeg oppfatter terapeuten som fornærmet, sint, såret pga noe jeg har sagt, så har jeg opplevd at vedk. sier noe slikt som 'men dette har du vel opplevd før?'. Altså at folk blir sinte, fornærmet, avviser meg og slike ting.

Men det rare er at det opplever jeg bare i terapirommet, ikke ute blant 'vanlige' folk. Tror jeg går ut fra at 'dere' tåler mer, derfor blir jeg mer direkt i min tale når jeg sitter i terapistolen. Sier fra om ting som jeg ikke ville sagt fra om til venner og bekjente. Men DA blir dette straks tatt opp som om SLIK er jeg ut i RL også. Men det er jo ikke riktig. Ikke i mitt tilfelle i hvertfall.

Tror jeg lider av det motsatta av autoritetsangst, en trang til å erte litt de som tar seg selv og autorisasjonen sin litt (i mine øyne) vel alvorlig. Mulig det.

Tror jeg kan skape mye motoverføringsproblemer hos enkelte. Noen ganger ubevisst, andre ganger ganske bevisst, tror jeg.

Takk for svar forresten. Skal ta en utskrift og ta vare på det.

[Gjest appendix]

Jeg har også lest noen bøker om slike "vellykkede" terapier. Jeg tror deter viktig å huske at blant et utall terapier en behandler har i løpet av en karriere, er dette "glansbildene" en ønsker å skrive om. Jeg kjener et par terapeuter som har skrevet slike bøker, og jeg kan forsikre deg om at disse terapiene ikke representerer et gjennomsnittlig utvalg av deres terapier.

Jeg tenker meg minst 4 faktorer som er viktige for å få til slike "solskinnshistorier":

1. Terapeuten. Dennes personlighet og kompetanse.

2. Pasienten. Dennes personlighetstrekk og ressurser.

3. Kjemien mellom 1 og 2.

4. Diagnosen. Det er noe helt annet å drive terapi med en borderlinepasient med mye "defektpatologi", enn med en nevrosepasient med "konfliktpatologi".

Til det å være ærlig og ta opp negative ting med en annen inkl terapeuten, husker jeg en påstand fra min psykoterapiveileder: "Du kan si/ta opp så godt som hva som helst med en annen. det avgjørende er måten du gjør det på".

Punkt 3 er vel ikke helt lett å oppnå da. Og så må du i tillegg være av en enklest mulig 'lidelsesgruppe'. Ikke rart det blir vanskelig.

Selv så tror jeg jeg nok kommer under nevrose/konflikt-typen. Jeg forsto du mente at den var ltit enklere enn borderlinetypen. Så da er det jo noe positivt ved meg også.

Jeg hra forøvrig funnet mange diagnoser som kan passe på meg jeg, men psyker'ne min avviser alle. Enten mener de jeg ikke 'feiler' noe, eller så ser de ikke så 'alvorlig' på det som jeg selv gjør.

Men fornærma blir de...

Tror jeg må virke truende siden jeg er så sterk verbalt. Har fått tilbakespill på at det kan være slik av og til. Tilbakespillet har kommet fra dem som IKKE har følt seg truet.

[Gjest ikke undertegnet]

JEG kunne godt tenkt meg å hatt Skårderud til terapeut! Ut fra hva jeg har lest om hans meninger og tanker. Sannsynligvis hadde jeg lurt han med på en utrolig masse filosoferinger rundt temaer han også var interessert i, og så ville jeg ikke fått bearbeidet det som egentlig var MINE problemer. En kan sikkert bli for lik terapeuten også.

Og hva får deg til å tro at de "problemene/konfliktene" du har støtt på hos din (-e) nåværende evt. tidligere behandlere ikke vil oppstå dersom du velger f.eks Skårderud? Fordi han har skrevet noen bøker og artikler med stoff du synes er "godt skrevet"??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er jo (sannsynligvis) mitt problem da!

Men skal ikke terapeuten min på en måte rettlede meg mot en bedre måte å legge fram problemer på i så fall?

Når jeg oppfatter terapeuten som fornærmet, sint, såret pga noe jeg har sagt, så har jeg opplevd at vedk. sier noe slikt som 'men dette har du vel opplevd før?'. Altså at folk blir sinte, fornærmet, avviser meg og slike ting.

Men det rare er at det opplever jeg bare i terapirommet, ikke ute blant 'vanlige' folk. Tror jeg går ut fra at 'dere' tåler mer, derfor blir jeg mer direkt i min tale når jeg sitter i terapistolen. Sier fra om ting som jeg ikke ville sagt fra om til venner og bekjente. Men DA blir dette straks tatt opp som om SLIK er jeg ut i RL også. Men det er jo ikke riktig. Ikke i mitt tilfelle i hvertfall.

Tror jeg lider av det motsatta av autoritetsangst, en trang til å erte litt de som tar seg selv og autorisasjonen sin litt (i mine øyne) vel alvorlig. Mulig det.

Tror jeg kan skape mye motoverføringsproblemer hos enkelte. Noen ganger ubevisst, andre ganger ganske bevisst, tror jeg.

Takk for svar forresten. Skal ta en utskrift og ta vare på det.

Jeg må støtte deg 100% på en av dine forventninger:

Selvsagt skal en forvente mer av og selvsagt skal terapeuten tåle mer aggresjon, kritikk, direkte tale, personlige angrep osv enn folk flest. Det skulle bare mangle!

Dersom det ikke er slik, er en uegnet som terapeut.

[forbrenner]

Så han har egen praksis altså. Det er vel ikke akkurat noe trygdefradrag å få hos han regner jeg med?

Kunne virkelig tenkt meg noen timer hos han. Innbiller meg at han ville 'ta' mine problemer lettere enn de som ikke har samme innstilling som meg til saker og ting.

Sannsynligvis tar vel fyren over 1000 kroner timen og har ventetid på to år. Kjenner du noe til det? Fra venninna de mener jeg.

Det er vel tilbud og etterspørsel der som i verden ellers. Men jeg ville heller betalt 2000 for en time med Skårderud enn 200 med noe av det 'greiene' en må ta til takke med når en følger de som har trygdeavtale.

Jeg aner ikke om det koster noe eller slikt, hun er 15 og med spiseforstyrrelse, mer går jeg ikke inn på. Men du kan jo se på siden hans:

http://www.skarderud.no/

mvh Ano

[Gjest appendix]

Nei, det er ikke fordi han har skrevet bøker! Eller indirekte er det vel det, på den måten at jeg har blitt kjent med hans måte å tenke på om livets forskjellige fortredeligheter. Og det treffer noen strenger hos meg. Så da 'innbiller' jeg meg at det ville være lettere for han å forstå meg enn de som ikke tenker 'på min måte'.

Sannsynligvis ville jeg bli skuffet, men slik er det vel alltid. Men det blir vel som med alle en ser opp til, enten det er psykologer, fotballspillere, sangartister, komikere eller andre kjendiser en liker - en synes det skulle vært artig å treffe dem.

[Gjest appendix]

Jeg aner ikke om det koster noe eller slikt, hun er 15 og med spiseforstyrrelse, mer går jeg ikke inn på. Men du kan jo se på siden hans:

http://www.skarderud.no/

mvh Ano

Der var det mye interessant! Nå har jeg ikke tid til å være her mer.

Merkelig at jeg ikke har tenkt på at han selvfølgelig hadde egne sider.

Takk igjen!