Brudd med kjæresten..

[Gjest Trond O.]

Hei.

Jeg er en gutt på 20 som er sammen med ei på 22. Vet ikke helt om en psykolog er beste alternativ om mitt problem. Men saken er den at jeg holder på å miste ei jente jeg er veldig glad i. Ja jeg vet, kjærlighet er ikke mer enn begjær og beundring, men jeg vil helst holde på forholdet likevel.

En ting er at man kan klare å leve nesten normalt etter et brudd, men det er ikke moro når man føler man aldri kan få en annen jente som er like bra og komplett.

Har vært sammen med denne jenta siden jan, og det er et avstandsforhold. Hun sier mindre og mindre ifra at hun er glad i meg, og ringer meg sjeldnere enn før.

Det som er så tragisk er at dette blir å ende over telefonen, for alt har fungert fint da vi har møttes. Hun sa ihvertfall at hun elsket meg, flere ganger i vinter og sist vi traff hverdandre.

Men så har jeg vært så forbaska paranoid og anklagd henne for å lyve for meg osv..hun vet jeg har dårlig tro på meg selv, og har sagt at det gjør ikke noe for den skulle vi få opp sa hun. Men noe må ha skjedd, for hun tror sikkert jeg er syk og synes jeg er en stakkar.

Hjelp meg, jeg er desperat nå...fortjener ikke dette nå. Hvordan få det på rett kurs?

Og hvis det ender, hvordan få henne tilbake? Hadde tenkt å prøve å gjøre forhodet mer vennskapelig, siden den kjærligheten er sterkere i lengden. Men hva annet kan man gjøre? Skal jeg heve hodet og virke selvsikker og glad, spille en maske? Broren min sier at dersom jenta er mindre interessert enn gutten, er det bare å si KUTT tvert, og ikke ha noe mer med henne å gjøre. Men det er verdt å prøve da..

Eller skal jeg få henne til å synes synd på meg og utnytte situasjonen? Hvordan går jeg fram?

Kan man gjøre noe i det hele tatt?

Hjelp meg..

[Gjest tod]

Du lider av vrangforestillingen forelskelse. Denne lidelsen får folk til å tro at den de er forelska i er den beste person på jord, den eneste rette for dem, samt at de ikke er noenting i seg selv uten denne personen. Proust sa at forelskelse er et eksempel på hvor lite realitetene betyr for oss.

Det fins såvidt jeg veit ingen kjente botemidler mot forelskelse, bortsett fra tid; den går over.

Det beste du kan gjøre er å forsøke å komme deg gjennom dette med verdighet. Du må for all del ikke - slik du er inne på - utnytte at hun skal synes synd på deg, dette av to grunner:

1) Ingen kan være forelska i noen de primært synes synd på. Får du henne først til å synes synd på deg, kan du være sikker på at hun ikke er forelska.

2) Det vil gå ut over selvrespekten din; du vil komme til å gremme deg i ettertid.

Hva kan jeg si? Selv om jeg veit at det ikke føles sånn nå - det _fins_ flere fisker i havet.

[Gjest Necpoy]

Hvorfor anklagde du henne for å lyve da? Hvor alvorlig var den skuffelsen for henne?

Kanskje hun mener du fortjener et brudd selv om ikke du gjør det?

Og - hvis dere har vært sammen - på avstand - siden januar, det er veldig kort tid, så går det greiere å komme over det også. Å tviholde på noe, en forelskelse eller samboer eller unger som vil bli fri, fører aldri noe bra med seg

[Gjest Trond O.]

Hvorfor anklagde du henne for å lyve da? Hvor alvorlig var den skuffelsen for henne?

Kanskje hun mener du fortjener et brudd selv om ikke du gjør det?

Og - hvis dere har vært sammen - på avstand - siden januar, det er veldig kort tid, så går det greiere å komme over det også. Å tviholde på noe, en forelskelse eller samboer eller unger som vil bli fri, fører aldri noe bra med seg

"Hvorfor anklagde du henne for å lyve da? Hvor alvorlig var den skuffelsen for henne?"

Fordi jeg er så forbaska paranoid. Det er så mange gutter som er ute etter henne, og da blir jeg det når jeg ikke klarer å stole på meg selv, og henne. Har kanskje prøvd å kontrollere henne for mye. Vet ikke. Det er så masse jeg har anklagd henne for, må ha skremt henne vekk.

Vet ikke hvor alvorlig skuffelsen er, men hun har alltid kommet over dem, og vi har alltid fortsatt det hele med å fokusere på det positive. Vi likte hverandre med andre ord veldig godt. Men det har ballet på seg, og da kommer man vel til grensepunktet en el annen gang.

"Kanskje hun mener du fortjener et brudd selv om ikke du gjør det?"

Jeg tror ikke hun tenker at jeg "fortjener" et brudd, men vet ikke, kan være at det er det det dreier seg om. Tror mer at hun ser ned på meg, og DA er det vanskelig å gjøre noe med det...

Jeg synes uansett jeg ikke fortjener et brudd.

Kommer ikke til å prøve å tviholde på noe, og kommer ikke til å krype for henne.

Takk for fint svar!

[Gjest Trond O.]

Du lider av vrangforestillingen forelskelse. Denne lidelsen får folk til å tro at den de er forelska i er den beste person på jord, den eneste rette for dem, samt at de ikke er noenting i seg selv uten denne personen. Proust sa at forelskelse er et eksempel på hvor lite realitetene betyr for oss.

Det fins såvidt jeg veit ingen kjente botemidler mot forelskelse, bortsett fra tid; den går over.

Det beste du kan gjøre er å forsøke å komme deg gjennom dette med verdighet. Du må for all del ikke - slik du er inne på - utnytte at hun skal synes synd på deg, dette av to grunner:

1) Ingen kan være forelska i noen de primært synes synd på. Får du henne først til å synes synd på deg, kan du være sikker på at hun ikke er forelska.

2) Det vil gå ut over selvrespekten din; du vil komme til å gremme deg i ettertid.

Hva kan jeg si? Selv om jeg veit at det ikke føles sånn nå - det _fins_ flere fisker i havet.

Takk for svar fra deg også, håper dere får lest det selv om jeg kommer med sen tilbakemelding.

Jeg synes det blir drøyt å kalle forelskelse vrangforestilling, vi elsket hverandre, det har hun sagt flere ganger, og jeg elsker fortsatt henne. Men jeg skjønner hva du mener.

Denne jenta var min første kjæreste noensinne, så det er surt om det ikke ordner seg. Fan så vondt det gjør, tenker på alle minnene, på alt det fine, på hvor glad hun var i meg, hvor stor tro hun hadde på meg. På hvor glad jeg var i henne. Og på hva det KUNNE ha blitt. Skulle jo gjøre mer med henne, skulle ta henne med på turer og alt.

Vet jeg ikke kan få henne til å synes synd på meg, da er det garantert over. Det er vel det som har skjedd, derfor har jeg sluttet helt å mase el ta kontakt. Det eneste jeg kan prøve på med det å få noen til å synes synd på noen, er at jeg kan prøve å få henne til å synes synd på seg selv, men det er vanskelig det også...

Forresten er det rart, det har plutselig bare skjedd, jeg må ha sagt noe galt, men jeg vet ikke hva. Hun sa for bare noen uker siden at hun tåler mye her i livet, men blir det slutt med meg hadde hun blitt ordentlig lei seg. Sa for bare ei el to uker siden at jeg er den gutten hun har likt best av alle sammen, og at det aldri skal bli slutt mellom oss. Derfor må jeg spørre meg, hvis dette stemmer (noe det kanskje gjør også), så - har hun egentlig elsket noen i det hele tatt?

Føler som sagt det ikke er noen andre der ute nei som jeg vil like like mye. Hun hadde alt; blid, pen, flott, en helt fantastisk utsråling, forståelsesfull, smart og selvsikker, moden, veldig glad i sex, ordentlig utdanning har hun også, jobb, sosial, og hun hadde tro på meg. Hun hadde alt jeg trengte i en person. Sammen med henne trengte jeg ikke mer.

Det hun egentlig prøver på nå er vel å få meg til å bli forbannet og bli mindre glad i henne, slik at JEG og ikke henne gjør det slutt. Dere har sikkert hørt det før ja, men jeg tror aldri jeg kommer til å bli like glad i noen andre.

Kjærlighetssorg er en forbannelse. Fan.

[Gjest Necpoy]

Takk for svar fra deg også, håper dere får lest det selv om jeg kommer med sen tilbakemelding.

Jeg synes det blir drøyt å kalle forelskelse vrangforestilling, vi elsket hverandre, det har hun sagt flere ganger, og jeg elsker fortsatt henne. Men jeg skjønner hva du mener.

Denne jenta var min første kjæreste noensinne, så det er surt om det ikke ordner seg. Fan så vondt det gjør, tenker på alle minnene, på alt det fine, på hvor glad hun var i meg, hvor stor tro hun hadde på meg. På hvor glad jeg var i henne. Og på hva det KUNNE ha blitt. Skulle jo gjøre mer med henne, skulle ta henne med på turer og alt.

Vet jeg ikke kan få henne til å synes synd på meg, da er det garantert over. Det er vel det som har skjedd, derfor har jeg sluttet helt å mase el ta kontakt. Det eneste jeg kan prøve på med det å få noen til å synes synd på noen, er at jeg kan prøve å få henne til å synes synd på seg selv, men det er vanskelig det også...

Forresten er det rart, det har plutselig bare skjedd, jeg må ha sagt noe galt, men jeg vet ikke hva. Hun sa for bare noen uker siden at hun tåler mye her i livet, men blir det slutt med meg hadde hun blitt ordentlig lei seg. Sa for bare ei el to uker siden at jeg er den gutten hun har likt best av alle sammen, og at det aldri skal bli slutt mellom oss. Derfor må jeg spørre meg, hvis dette stemmer (noe det kanskje gjør også), så - har hun egentlig elsket noen i det hele tatt?

Føler som sagt det ikke er noen andre der ute nei som jeg vil like like mye. Hun hadde alt; blid, pen, flott, en helt fantastisk utsråling, forståelsesfull, smart og selvsikker, moden, veldig glad i sex, ordentlig utdanning har hun også, jobb, sosial, og hun hadde tro på meg. Hun hadde alt jeg trengte i en person. Sammen med henne trengte jeg ikke mer.

Det hun egentlig prøver på nå er vel å få meg til å bli forbannet og bli mindre glad i henne, slik at JEG og ikke henne gjør det slutt. Dere har sikkert hørt det før ja, men jeg tror aldri jeg kommer til å bli like glad i noen andre.

Kjærlighetssorg er en forbannelse. Fan.

Får håpe det ordner seg for deg/dere!

Hvis ikke får du trøste deg med at, siden det var din første kjæreste, så kanskje det var like greit at det gikk som det gikk. At det var siden det var din første, og du ikke hadde sammenligningsgrunnlag, at du syntes hun var såååå fantastisk.

Neste blir kanskje like bra eller enda bedre! Hvis ikke får du bare ta vare på de gode minnene fra tiden med en fantastisk kvinne.

Har du hørt ordtaket 'Det er bedre å ha elsket og ha tapt, enn ikke å ha elsket i det hele tatt'?

Du tar også med deg erfaringer som kan komme til nytte i det neste og eventuelle senere forhold, slik at disse blir lettere for deg.

Lykke til!

[Gjest Trond O.]

Får håpe det ordner seg for deg/dere!

Hvis ikke får du trøste deg med at, siden det var din første kjæreste, så kanskje det var like greit at det gikk som det gikk. At det var siden det var din første, og du ikke hadde sammenligningsgrunnlag, at du syntes hun var såååå fantastisk.

Neste blir kanskje like bra eller enda bedre! Hvis ikke får du bare ta vare på de gode minnene fra tiden med en fantastisk kvinne.

Har du hørt ordtaket 'Det er bedre å ha elsket og ha tapt, enn ikke å ha elsket i det hele tatt'?

Du tar også med deg erfaringer som kan komme til nytte i det neste og eventuelle senere forhold, slik at disse blir lettere for deg.

Lykke til!

Det var den første ordentlige. Har hatt kontakt med jenter før, men bare for små perioder, og ikke ordentlige kjærester. Denne jenta var den første jeg har elsket.

Alt var bra med henne, hun har alt, ja blabla, du har sikkert hørt det før, men hun er helt fantastisk. Faktisk har jeg ikke funnet en eneste dårlig egenskap med henne. Derfor vil jeg alltid elske henne, uansett hva som skjer, for jeg vet at om hun skulle gjøre noe stygt mot meg, gjør hun det for vårt begges beste. Jeg elsker jenta uansett om hun ikke elsker meg. Jeg trenger ikke alltid å bli elsket av mine medmennesker for å elske tilbake, og når man treffer på et kupp som denne jenta er, er jeg solgt.

"Neste blir kanskje like bra eller enda bedre! Hvis ikke får du bare ta vare på de gode minnene fra tiden med en fantastisk kvinne."

Blir ikke det vettu, så uansett ordner det seg ikke. Ta vare på minnene, ja..men de gjør meg bare bløt, det gjør vondt. Nå blir jeg å søke etter andre jenter som ligner på henne, men det nytter heller ikke, for hun kan ikke erstattes.

"Har du hørt ordtaket 'Det er bedre å ha elsket og ha tapt, enn ikke å ha elsket i det hele tatt'?"

Har hørt det ja. Er vel egentlig enig i det. Jeg fikk ihvertfall MULIGHETEN, så hun må ha likt meg godt, men jeg skjønner ikke hva jeg har gjort så galt.

Men men, det er vel noe de aller fleste må igjennom en el flere ganger i livet. En erfaring er det i alle fall.

Takk for svar!