Veien videre...

[ulva]

...er bare så altfor tung! Hadde jeg enda hatt en endelig diagnose å forholde meg til, så kunne jeg lese om det og fortelle om lidelsen til mine nærmeste. Men nå blir det bare sporadisk og fragmenterte fortellinger ,tilfeldig ved lunsjbordet.

Ble innlagt igjen, pga selvmordsfare, men mistrivdes svært på avdelingen. Skal være dagpasient en stund, og så skal jeg til time på tirsdag og få beskjed om hva som skjer med resten av livet mitt. Jeg må nemlig ta opp med psykiateren min at jeg ikke vil ta eksamen, og at vi må søke om rehabiliteringspenger. Hvorfor gruer jeg meg så voldsomt? Er faktisk litt egnstelig for hva han vil si - kanksje dumt, men nå er resten av livet mitt avhengig av ham. Huff!

[Mimmy]

Først av alt, Ulva, så er det ikke psykiateren som avgjør hva som skal skje hele resten av livet ditt. Det er det du selv som gjør, uansett hvordan utfallet blir av det ene eller det andre.

Rehabiliteringspenger får du dersom det blir vurdert at det er gode sjanser for at du kommer tilbake til arbeidslivet (ettersom jeg har skjønt).

Det kan du også få hjelp til av psykiateren din. Han kan skrive søknad for deg, eller henvise deg til rette instans i kommunen, som kan hjelpe deg med økonomiske stønader.

Men jeg synes jo at du bør få klarhet i hva det er som feiler deg, at du får en klar diagnose. Dette syns jeg du bør spørre psykiateren din om. Du har rett til å få lese i journalen din (ettersom jeg har skjønt).

Klem fra

[Mimmy]

Psykiateren er jo der for å hjelpe deg, så du bør ikke engste deg over å snakke med ham/henne, eller over hva vedkommende måtte si til deg. Ettersom jeg har skjønt, så har psykiateren forstått hvilke problemer du strir med, ellers så hadde du ikke blitt innlagt.

Økonomisk så ordner det seg, på den ene eller andre måten, det skal du ikke tenke på så mye i den situasjonen du er i nå.

Det er noe psykiateren kan hjelpe deg med, så du ihvertfall slipper å tenke på det. Så kan du tenke på å bli bedre, og hva du kan gjøre (konstruktivt) for å få det til, i samarbeid med behandlingsapparatet.

Klem fra

[Gjest cerruti 1881]

Jeg kjenner meg veldig igjen i problemet ditt ulva. Har vært psykisk syk i et år nå, og skjønner at vårens eksamener ikke kan gjennomføres.

Får ikke støtte fra lånekassen eller noen andre instanser, så begynner å føle alt som totalt håpløst..

Har begynt å tenke på muligheten til å søke om rehabiliteringspenger jeg og..Men tør ikke ta det opp med behandleren min.. Føler meg som en snylter.. Jeg har et par år igjen av min utdannelse som jeg absolutt vil fullføre på sikt.

Håper du kan fortelle hvordan det går videre med deg og lykke til!

Skal til psykiateren min om 3 uker. Noen som har råd/erfaringer på hvordan jeg kan ta opp dette?

[ulva]

Først av alt, Ulva, så er det ikke psykiateren som avgjør hva som skal skje hele resten av livet ditt. Det er det du selv som gjør, uansett hvordan utfallet blir av det ene eller det andre.

Rehabiliteringspenger får du dersom det blir vurdert at det er gode sjanser for at du kommer tilbake til arbeidslivet (ettersom jeg har skjønt).

Det kan du også få hjelp til av psykiateren din. Han kan skrive søknad for deg, eller henvise deg til rette instans i kommunen, som kan hjelpe deg med økonomiske stønader.

Men jeg synes jo at du bør få klarhet i hva det er som feiler deg, at du får en klar diagnose. Dette syns jeg du bør spørre psykiateren din om. Du har rett til å få lese i journalen din (ettersom jeg har skjønt).

Klem fra

Han har vel sagt at det skulle være mulig å få til en ordning hvor jeg jobber 50% og får rehabiliteringspenger for resten. Men jeg skjønner ikke helt selv hvordan jeg tilfredsstiller kravene - jeg har jo bare vært student. Hvordan beregner de da støtten?

Noen klar diagnose tror jeg jeg kan se langt etter... Innsyn i journalen får jeg vel heller ikke, kjenner jeg ham rett. En gang jeg ba om å få lese noe han hadde skrevet om meg, fikk jeg beskjed om å vente til han hadde sensurert papirene... Men kanskje det hele blir litt klarere når vi får episkrisen fra sykehuset.

[Mimmy]

Han har vel sagt at det skulle være mulig å få til en ordning hvor jeg jobber 50% og får rehabiliteringspenger for resten. Men jeg skjønner ikke helt selv hvordan jeg tilfredsstiller kravene - jeg har jo bare vært student. Hvordan beregner de da støtten?

Noen klar diagnose tror jeg jeg kan se langt etter... Innsyn i journalen får jeg vel heller ikke, kjenner jeg ham rett. En gang jeg ba om å få lese noe han hadde skrevet om meg, fikk jeg beskjed om å vente til han hadde sensurert papirene... Men kanskje det hele blir litt klarere når vi får episkrisen fra sykehuset.

Angående beregning av støtte du kan få, så kan du spørre om det på trygdekontoret. Det skal de være behjelpelige med å regne ut for deg. Evt. bruke linken her:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=sykdom&path=rehabiliteringspenger&path_sub=oversikt

Der står det hvordan de beregner beløpet (blant annet).

Angående innsynsrett i journal:

http://www.doktoronline.no/pub/news/31124552.html

Jeg tror det skal meget tungtveiende grunner til at du ikke skal få lov til å se journalen din. Du må bare be om det. Jeg tror kanskje ikke du kan forlange å få se journal som ikke er renskrevet (det han skriver der og da, mens du er i terapi), men du skal få se det som er "offisiell" journal, ved forespørsel.

Jeg har alltid fått se hva som var skrevet om meg, når jeg har spurt om det, så jeg tror kanskje ikke det skal være så vanskelig for deg heller.

Psykiateren er der for å hjelpe og bistå deg, han/hun er en serviceperson.

Klem fra

[ulva]

Angående beregning av støtte du kan få, så kan du spørre om det på trygdekontoret. Det skal de være behjelpelige med å regne ut for deg. Evt. bruke linken her:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=sykdom&path=rehabiliteringspenger&path_sub=oversikt

Der står det hvordan de beregner beløpet (blant annet).

Angående innsynsrett i journal:

http://www.doktoronline.no/pub/news/31124552.html

Jeg tror det skal meget tungtveiende grunner til at du ikke skal få lov til å se journalen din. Du må bare be om det. Jeg tror kanskje ikke du kan forlange å få se journal som ikke er renskrevet (det han skriver der og da, mens du er i terapi), men du skal få se det som er "offisiell" journal, ved forespørsel.

Jeg har alltid fått se hva som var skrevet om meg, når jeg har spurt om det, så jeg tror kanskje ikke det skal være så vanskelig for deg heller.

Psykiateren er der for å hjelpe og bistå deg, han/hun er en serviceperson.

Klem fra

Takk - har kikket litt på det selv, og har mange spørsmål til legen min i morgen. Vet at han er der for å hjelpe meg, men jeg er ikke vant til å be om noe - føler det litt som jeg står der med lua i hånda og graver i jorda med foten. Forlegen, ydmyk. Er jo brått enda mer avhengig av ham enn jeg var! Og det var ille nok! Men det går sikkert bra; bare jeg får tatt opp det viktige med en gang.

[Mimmy]

Takk - har kikket litt på det selv, og har mange spørsmål til legen min i morgen. Vet at han er der for å hjelpe meg, men jeg er ikke vant til å be om noe - føler det litt som jeg står der med lua i hånda og graver i jorda med foten. Forlegen, ydmyk. Er jo brått enda mer avhengig av ham enn jeg var! Og det var ille nok! Men det går sikkert bra; bare jeg får tatt opp det viktige med en gang.

Skjønner svært godt hvordan det føles, slik har jeg jo selv følt det mang en gang, at en står der med lua i hånda osv...Men det er jo en illusjon. Det er han som er der for å hjelpe meg/deg. Men du kan kopiere det som er skrevet på denne tråden her, og ta med til timen.

[Mimmy]

Takk - har kikket litt på det selv, og har mange spørsmål til legen min i morgen. Vet at han er der for å hjelpe meg, men jeg er ikke vant til å be om noe - føler det litt som jeg står der med lua i hånda og graver i jorda med foten. Forlegen, ydmyk. Er jo brått enda mer avhengig av ham enn jeg var! Og det var ille nok! Men det går sikkert bra; bare jeg får tatt opp det viktige med en gang.

Hvordan gikk det med deg i dag hos legen?

Klem fra