Hvem har det verst?

[Mimmy]

Skal ha et fellesmøte med de 2 sjefene mine + psykolog litt uti mai. Skulle ønske jeg visste hvordan jeg på best mulig måte kan forberede meg, fordi jeg føler at jeg hele tiden må gjøre meg så liten for å kunne oppnå noen resultater. Jeg hadde et møte i går med en fra autismeforeningen, og han kom med en tankerekke som jeg ikke hadde tenkt så nøye over før.

Han spurte om det var noen som hadde sagt til meg at det finnes mennesker som har det verre enn meg. Så sa jeg at det hadde jeg ofte hørt. Så sa han at det var et svar jeg ikke skulle godta. Og så hadde vi en lengre diskusjon om hvorfor jeg ikke skulle godta det.

At det var dårlig oppførsel fra den personen som sa det. Og at det ga signaler om at jeg var utakknemlig, og at det bare ga meg dårlige følelser overfor meg selv, som jeg ikke fortjente å ha, mente han i fra autismeforeningen. Og at jeg ikke skulle behøve å "bevise" at det sto dårlig til med meg, fordi jeg har et handikapp. At jeg ikke skulle behøve å gå inn i noen konkurranse om hvem som har det verst, for å oppnå de tiltakene som gjør at jeg kan ha det bedre.

Noen synspunkter på dette?

[soleil]

Jeg er enig med personen fra foreningen.

Det er helt irrelevant at andre har det verre enn deg.

Det er din situasjon og dine opplevelser som det skal legges vekt på.

Åssen skulle det blitt om man i en hver situasjon skal avspises med at andre har det verre?

Helt håpløst.

Stå på, Mimmy!

[Dorthe]

Jeg kan bare være helt enig i det han sier.

[Kizza1365380506]

Uansett hvor gale det er så er det alltid noen som har det verre - alltid. Så å bruke det som argument blir helt feil. Dessuten er hver situasjon individuell og oppfattes forskjellig av forskjellige mennesker. Det noen takler lett blir gjerne av andre oppfattet som vanskelig, så det så.

Sykdom og nevroser blir også taklet forskjellig av forskjellige mennesker det er derfor alt blir så vanskelig og det ikke finnes ett fasitsvar på alt. Dermed kreves også individuell tilrettelegging.

Så stå på ditt. Du kommer nok frem til målet til slutt skal du se.

[forbrenner]

Jeg er enig med personen fra foreningen.

Det er helt irrelevant at andre har det verre enn deg.

Det er din situasjon og dine opplevelser som det skal legges vekt på.

Åssen skulle det blitt om man i en hver situasjon skal avspises med at andre har det verre?

Helt håpløst.

Stå på, Mimmy!

Kanskje dårlig sammenligning,men ville si den likvel,håper du ikke tolker den feil:

Man kan ikke la

være å hjelpe noen som har kreft her i pga noen har AIDS.

Mener bare at man kan ikke se bort fra et problem pga noen som har det verre.

En til:

man må jo gipse en brekt fot,selv om en annen har kreft.

Huff,dårlig formulering.Men jeg er helt surrete i hodet nå.

Håper du skjønner hva jeg mener.

Jeg synes en hvers problem må sees hver for seg.Ikke sammenlign.

Ser at du sliter Mimmy.Ønsker deg alt godt.

[frosken]

Jeg synes ikke det er nyttig å fortelle andre at de skal tenke på at andre kanskje har det adskillig verre enn dem.

Derimot synes jeg det kan være nyttig å av til nettopp legge merke til at ens egne problemer kanskje ikke er så store sammenlignet med hva en del andre må slite med... Dette er ikke noe en kan bli fortalt - men derimot noe en kan erkjenne.

Jeg liker ikke moralisering overfor andre - men har ikke så stor sans for selvmedlidenhet heller.

[Mimmy]

Jeg er enig med personen fra foreningen.

Det er helt irrelevant at andre har det verre enn deg.

Det er din situasjon og dine opplevelser som det skal legges vekt på.

Åssen skulle det blitt om man i en hver situasjon skal avspises med at andre har det verre?

Helt håpløst.

Stå på, Mimmy!

Det skulle du fortalt til sjefen for den etat jeg tilhører. Kanskje du kommer til å gjøre det en dag, for alt det jeg vet. Er jo nærliggende å tenke at du kan ende opp som kollega til sjefen min, med den utdannelsen du tar nå....!

Det er et paradoks at jeg i det hele tatt jobber der jeg jobber, egentlig, med tanke på min medfødte disposisjon.... Men jeg jobber tross alt ikke med mennesker, det ville vært uholdbart for meg.

Takk for det svaret, det var det jeg var ute etter. Og spesielt fra deg som tenker på å bli sosialarbeider, så synes jeg det er kjempeflott av deg å ha den innstillingen du har, å være tolerant overfor meg.

Kan forresten anbefale 3 bøker av Donna Williams: Ingen Ingensteds, Fra Ingen til En og Som farger for en Blind. Det er store forskjeller mellom Donna Williams og undertegnede, men Donna har endel av de samme problemene som meg, iom at hun er autistisk. Men det er store forskjeller allikevel, så tro ikke at dette er bøker om meg, når du leser de.

Blant annet så har vi totalt forskjellig bakgrunn. Jeg kommer fra en kjærlig familie, det gjør ikke hun. Og hun er atskillig hardere angrepet enn meg, også, hva autismen hennes angår. Og så er det forskjell på diagnose også: jeg har asperger syndrom, Donna har autisme.

Noen påstår at hun har asperger syndrom.

Det finnes ikke klare opptrukne grenser, egentlig, mellom asperger syndrom og autisme. Og ikke engang psykologen min kunne forklare særlig godt forskjellen, så det skal heller ikke jeg begi meg inn på. Bare konstatere at det er en forskjell. Men begge er diagnoser innenfor autismespekteret. DAMP er visst også en slik diagnose. Den er lettere enn asperger.

Men bøkene hennes er særdeles fin lesning for en som tenker på å bli sosialarbeider, syns jeg, fordi man kan få en økt forståelse for hva det innebærer å være menneske.

Og man kan revurdere normalitetsbegrepet, også, etter å ha lest disse bøkene.

Klem fra

[Mimmy]

Jeg synes ikke det er nyttig å fortelle andre at de skal tenke på at andre kanskje har det adskillig verre enn dem.

Derimot synes jeg det kan være nyttig å av til nettopp legge merke til at ens egne problemer kanskje ikke er så store sammenlignet med hva en del andre må slite med... Dette er ikke noe en kan bli fortalt - men derimot noe en kan erkjenne.

Jeg liker ikke moralisering overfor andre - men har ikke så stor sans for selvmedlidenhet heller.

Nei, jeg har ikke lyst til å være selvmedlidende, dersom det er slik du oppfatter meg. Jeg kan nok være det av og til allikevel, fordi jeg blir sliten, men det jeg har lyst til er å ha en tilværelse som gir meg glede og fremgang og som gjør meg i stand til å være der for de som betyr noe for meg.

Og det er jo det jeg hele tiden arbeider for, å få det bedre, men så føler jeg at jeg må gjøre meg så liten for å oppnå dette, og det er jeg heller ikke interessert i. Og så oppnår jeg det ikke allikevel, så var på en måte det offeret mitt forgjeves. Da er det nok lett for meg å synes litt synd på meg selv. Jeg har mange tunge stunder pga dette.

Det er ingenting som kan være mere frustrerende enn å be om hjelp til ting som andre ikke trenger hjelp til, men som jeg trenger hjelp til, og så oppleve at den personen som jeg ber om hjelp fra, ikke ser at jeg har problemer.

Men tror jeg fungerer mye bedre enn det jeg gjør. Da har jeg gjort meg liten til ingen nytte. Jeg beklager at du da oppfatter meg som sytete, dersom det er det du gjør. Jeg setter veldig stor pris på deg, og de svarene du gir. De gjør at jeg klarer å se framover, til tross for motgang.

[Dorthe]

Jeg synes ikke det er nyttig å fortelle andre at de skal tenke på at andre kanskje har det adskillig verre enn dem.

Derimot synes jeg det kan være nyttig å av til nettopp legge merke til at ens egne problemer kanskje ikke er så store sammenlignet med hva en del andre må slite med... Dette er ikke noe en kan bli fortalt - men derimot noe en kan erkjenne.

Jeg liker ikke moralisering overfor andre - men har ikke så stor sans for selvmedlidenhet heller.

Du har helt rett.

Jeg er lykkelig hver dag jeg kan stå opp av senga og gå i dusjen uansett hvor trøtt og sliten jeg er fordi jeg kjenner folk som ikke kan.

[Mimmy]

Kanskje dårlig sammenligning,men ville si den likvel,håper du ikke tolker den feil:

Man kan ikke la

være å hjelpe noen som har kreft her i pga noen har AIDS.

Mener bare at man kan ikke se bort fra et problem pga noen som har det verre.

En til:

man må jo gipse en brekt fot,selv om en annen har kreft.

Huff,dårlig formulering.Men jeg er helt surrete i hodet nå.

Håper du skjønner hva jeg mener.

Jeg synes en hvers problem må sees hver for seg.Ikke sammenlign.

Ser at du sliter Mimmy.Ønsker deg alt godt.

Nei, det er det jeg mener også. Det hjelper ikke meg noe særlig å tenke på alle de andre som har det verre enn meg. Det vil det jo alltid finnes: folk som har det verre enn en selv.

[Mimmy]

Du har helt rett.

Jeg er lykkelig hver dag jeg kan stå opp av senga og gå i dusjen uansett hvor trøtt og sliten jeg er fordi jeg kjenner folk som ikke kan.

Hvorfor i all verden ressonnerer du slik? Betyr det at du gleder deg over at andre ikke kan gå i dusjen, da? Eller moraliserer du over deg selv?

[soleil]

Det skulle du fortalt til sjefen for den etat jeg tilhører. Kanskje du kommer til å gjøre det en dag, for alt det jeg vet. Er jo nærliggende å tenke at du kan ende opp som kollega til sjefen min, med den utdannelsen du tar nå....!

Det er et paradoks at jeg i det hele tatt jobber der jeg jobber, egentlig, med tanke på min medfødte disposisjon.... Men jeg jobber tross alt ikke med mennesker, det ville vært uholdbart for meg.

Takk for det svaret, det var det jeg var ute etter. Og spesielt fra deg som tenker på å bli sosialarbeider, så synes jeg det er kjempeflott av deg å ha den innstillingen du har, å være tolerant overfor meg.

Kan forresten anbefale 3 bøker av Donna Williams: Ingen Ingensteds, Fra Ingen til En og Som farger for en Blind. Det er store forskjeller mellom Donna Williams og undertegnede, men Donna har endel av de samme problemene som meg, iom at hun er autistisk. Men det er store forskjeller allikevel, så tro ikke at dette er bøker om meg, når du leser de.

Blant annet så har vi totalt forskjellig bakgrunn. Jeg kommer fra en kjærlig familie, det gjør ikke hun. Og hun er atskillig hardere angrepet enn meg, også, hva autismen hennes angår. Og så er det forskjell på diagnose også: jeg har asperger syndrom, Donna har autisme.

Noen påstår at hun har asperger syndrom.

Det finnes ikke klare opptrukne grenser, egentlig, mellom asperger syndrom og autisme. Og ikke engang psykologen min kunne forklare særlig godt forskjellen, så det skal heller ikke jeg begi meg inn på. Bare konstatere at det er en forskjell. Men begge er diagnoser innenfor autismespekteret. DAMP er visst også en slik diagnose. Den er lettere enn asperger.

Men bøkene hennes er særdeles fin lesning for en som tenker på å bli sosialarbeider, syns jeg, fordi man kan få en økt forståelse for hva det innebærer å være menneske.

Og man kan revurdere normalitetsbegrepet, også, etter å ha lest disse bøkene.

Klem fra

Hei, Mimmy

Jeg skal prøve å få tak i de bøkene du snakker om.

At du har noen allierte som snakker din sak når ikke du er i stand til det eller orker det selv er nyttig.

Om du alltid har med deg en slik person på møter så tror jeg det kan føre til at du i mindre grad blir overkjørt eller føler deg usikker.

(I utgangspunktet burde det vært unødvendig, da folk SKAL ta hensyn, men likevel)

[soleil]

Hvorfor i all verden ressonnerer du slik? Betyr det at du gleder deg over at andre ikke kan gå i dusjen, da? Eller moraliserer du over deg selv?

Tror det handler mer om at man er takknemlig for at man er frisk på andre områder.

Man kan feks. sette pris på at man er fysisk frisk, selv om man har noen psykiske plager.

Brakk beinet en gang og da merka jeg "funksjonshemming" på kroppen en liten periode.

Det er lett å ta for gitt at man er frisk.

[Mimmy]

Hei, Mimmy

Jeg skal prøve å få tak i de bøkene du snakker om.

At du har noen allierte som snakker din sak når ikke du er i stand til det eller orker det selv er nyttig.

Om du alltid har med deg en slik person på møter så tror jeg det kan føre til at du i mindre grad blir overkjørt eller føler deg usikker.

(I utgangspunktet burde det vært unødvendig, da folk SKAL ta hensyn, men likevel)

Du får tak i disse bøkene på biblioteket, eller på Haugen Bok her på nettet. Selv har jeg lånt de på biblioteket.

[Dorthe]

Hvorfor i all verden ressonnerer du slik? Betyr det at du gleder deg over at andre ikke kan gå i dusjen, da? Eller moraliserer du over deg selv?

Du misforsto meg. Jeg er glad jeg kan selv om jeg føler meg elendig så har jeg muligheten.

[frosken]

Nei, jeg har ikke lyst til å være selvmedlidende, dersom det er slik du oppfatter meg. Jeg kan nok være det av og til allikevel, fordi jeg blir sliten, men det jeg har lyst til er å ha en tilværelse som gir meg glede og fremgang og som gjør meg i stand til å være der for de som betyr noe for meg.

Og det er jo det jeg hele tiden arbeider for, å få det bedre, men så føler jeg at jeg må gjøre meg så liten for å oppnå dette, og det er jeg heller ikke interessert i. Og så oppnår jeg det ikke allikevel, så var på en måte det offeret mitt forgjeves. Da er det nok lett for meg å synes litt synd på meg selv. Jeg har mange tunge stunder pga dette.

Det er ingenting som kan være mere frustrerende enn å be om hjelp til ting som andre ikke trenger hjelp til, men som jeg trenger hjelp til, og så oppleve at den personen som jeg ber om hjelp fra, ikke ser at jeg har problemer.

Men tror jeg fungerer mye bedre enn det jeg gjør. Da har jeg gjort meg liten til ingen nytte. Jeg beklager at du da oppfatter meg som sytete, dersom det er det du gjør. Jeg setter veldig stor pris på deg, og de svarene du gir. De gjør at jeg klarer å se framover, til tross for motgang.

Hei mimmy :-)

Jeg svarte på innlegget ditt på generelt grunnlag fordi jeg synes det er en interessant problemstilling - jeg tenkte ikke spesielt på din situasjon når jeg svarte.

Jeg synes IKKE at du fremstår som spesielt selvmedlidende. Du er nok litt intens i din søken for å få et bedre liv - men det synes jeg ikke er galt - men sannsynligvis ganske slitsomt for deg (og kanskje for mannen din også?)

Når det gjelder møtet du skal på, så tror jeg det beste du kan gjøre nå er å forsøke å slappe litt av rundt det hele - og forsøke å tenke at psykologen din er der for å hjelpe til. I tillegg synes jeg fortsatt at du skal utarbeide noe skriftlig før møtet.

Jeg synes slike ting som at du er utelatt på ferielisten - eller ikke deltar på møter - innebærer dårlig behandling av deg som arbeidstaker. Det er ikke rart at du føler deg såret over dette - og det bør dine overordnede bli gjort oppmerksom på. Men det er viktig å være realistisk i forhold til hva som kan oppnås - så derfor tror jeg at det å utarbeide noen konkrete ønsker om hva som kan forbedres er nyttig.

Når jeg leser hvor godt du som regel besvarer det andre skriver - så får det meg til å lure på om du ikke kunne jobbe med å nettopp besvare ting skriftlig?

[Mimmy]

Du misforsto meg. Jeg er glad jeg kan selv om jeg føler meg elendig så har jeg muligheten.

Beklager, er visst litt nærtakende nå (igjen). Jeg er jo også glad for å kunne dusje (i mitt tilfelle sittende, fordi jeg har badekar og det ikke er plass til å stå, men dog).

[Mimmy]

Hei mimmy :-)

Jeg svarte på innlegget ditt på generelt grunnlag fordi jeg synes det er en interessant problemstilling - jeg tenkte ikke spesielt på din situasjon når jeg svarte.

Jeg synes IKKE at du fremstår som spesielt selvmedlidende. Du er nok litt intens i din søken for å få et bedre liv - men det synes jeg ikke er galt - men sannsynligvis ganske slitsomt for deg (og kanskje for mannen din også?)

Når det gjelder møtet du skal på, så tror jeg det beste du kan gjøre nå er å forsøke å slappe litt av rundt det hele - og forsøke å tenke at psykologen din er der for å hjelpe til. I tillegg synes jeg fortsatt at du skal utarbeide noe skriftlig før møtet.

Jeg synes slike ting som at du er utelatt på ferielisten - eller ikke deltar på møter - innebærer dårlig behandling av deg som arbeidstaker. Det er ikke rart at du føler deg såret over dette - og det bør dine overordnede bli gjort oppmerksom på. Men det er viktig å være realistisk i forhold til hva som kan oppnås - så derfor tror jeg at det å utarbeide noen konkrete ønsker om hva som kan forbedres er nyttig.

Når jeg leser hvor godt du som regel besvarer det andre skriver - så får det meg til å lure på om du ikke kunne jobbe med å nettopp besvare ting skriftlig?

Ja, og det hender det jeg også gjør(besvarer ting skriftlig). Iom at jeg arbeider på kontor. Men hoveddelen av arbeidsoppgavene mine er svært repetive.

Det er svært snilt av deg å si at jeg ikke er selvmedlidende, men ofte så er jeg nok det. Og DET har lite eller ingenting å gjøre med asperger syndrom, så DET er noe jeg burde kunne unngå. Syns jeg strever veldig mye for å oppnå veldig lite, så da synes jeg synd på meg selv.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er helt korrekt tenkt!

Har selv fått den der noen ganger. Uten å tenke så nøye over det. Det blir jo ofte sagt iforbindelse med at du forventer en eller annenform for hjelp fra lege eller trygdekontor eller omtanke fra familien.

Neste gang skal jeg si:

Er det sånn at det bare er de få menneskene her i landet som har det aller verst som bør få hjelp da? Og hvordan skal en bedømme det og finne dem? Og hvordan vet du at jeg kanskje ikke har det verre enn jeg SIER?

Noe sånt! Noen er uhøflige, andre uvitende og noen er misunnelige når de sier slikt.

Jeg har mange rundt meg som er misunnelige på at jeg nå 'bare går hjemme'. Kommentarer som 'Så heldig du er', 'Skulle ønske det var meg', 'Ja' da er det jo ikke farlig', 'Det er noen som har det!' osv i en lang rekke.

Jeg pleier svare at 'Hadde du villet ha min kropp og gått her hjemme og hatt det vond så ville jeg byttet på dagen. Mye bedre å være uten smerter og kunne jobbe. Jeg er ihvertall ikke noe å misunne'

Da tier de gjerne stille.

[Gjest ikke undertegnet]

Nei, jeg har ikke lyst til å være selvmedlidende, dersom det er slik du oppfatter meg. Jeg kan nok være det av og til allikevel, fordi jeg blir sliten, men det jeg har lyst til er å ha en tilværelse som gir meg glede og fremgang og som gjør meg i stand til å være der for de som betyr noe for meg.

Og det er jo det jeg hele tiden arbeider for, å få det bedre, men så føler jeg at jeg må gjøre meg så liten for å oppnå dette, og det er jeg heller ikke interessert i. Og så oppnår jeg det ikke allikevel, så var på en måte det offeret mitt forgjeves. Da er det nok lett for meg å synes litt synd på meg selv. Jeg har mange tunge stunder pga dette.

Det er ingenting som kan være mere frustrerende enn å be om hjelp til ting som andre ikke trenger hjelp til, men som jeg trenger hjelp til, og så oppleve at den personen som jeg ber om hjelp fra, ikke ser at jeg har problemer.

Men tror jeg fungerer mye bedre enn det jeg gjør. Da har jeg gjort meg liten til ingen nytte. Jeg beklager at du da oppfatter meg som sytete, dersom det er det du gjør. Jeg setter veldig stor pris på deg, og de svarene du gir. De gjør at jeg klarer å se framover, til tross for motgang.

Ja men, Mimmy, du GJØR deg jo ikke liten når du beskriver et problem du vitterlig HAR!

Du beskriver bare dIN virkelighet. Det er IKKE å gjøre seg liten.

Å gjøre seg liten ville være å gjøre seg dårligere enn en egentlig er for å oppnå noe.

Faktisk så er det en ganske vanlig oppfatning blant mange som har vært i kontakt med leger og trygdekontor at en ofte må nettopp DET. Gjøre seg verre enn en er altså. Jeg har blitt rådet til det når 'offentligheten' ikke har villet høre på meg. Men det greier ikke jeg. Det blir å juge i mine øyne.

Men å fortelle HVOR ille en har det, det er ikke å gjøre seg liten.

Tror du sliter med det samme som meg, at vi PYNTER på hvordan vi har det istedet. Gjør det bedre enn det er. Det er like ille som å gjøre det verre!!

Bare at når vi gjør det verre, er det andre det kan gå ut over, når vi gjørd et bedre enn det er går det bare ut over oss selv.

Jeg øver på å ALDRI bagatellisere noen av mine plger overfor folk som MÅ vite noe om det. Innenfor hjelpeapparatet. Og jeg begynner å bli flinkere.

Jeg sier ikke lenger 'Jeg kan jo prøve' når jeg mener 'Det klarer jeg ikke'.