Om støy og andre mennesker

[Mimmy]

Skulle av og til ønske at jeg var som andre mennesker, og kunne ta alt som var sosialt like lett. Ofte syns jeg det bare blir som støy, på en måte. Og tåler ikke så godt støy heller, hverken maskinstøy eller annen støy. Blir lett veldig sliten, både av støy og andre mennesker. Så jeg sover veldig mye for tiden. Tror jeg har både søvn og matproblemer i tillegg til alt det andre.

Og selv om jeg ikke ER funksjonshemmingen, så er det en veldig kjent (og faktisk kjær) del av meg. Problemet er alle de andre, som jeg føler forventer ting av meg hele tiden. Det er DET som skaper problemer for meg, ikke så mye selve funksjonshemmingen, føler jeg, selv om den naturligvis gjør det også.

En del av meg ønsker desperat å få lov til å være helt alene. Og isolere meg fullstendig, og føle den fantastiske tryggheten som finnes i det. Mens en annen del ønsker å være sammen med andre, men mislykkes i det sosiale.

[Kizza1365380506]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du sier. Jeg har også problemer når det blir for mye støy.

Merker at jeg vegrer meg fra å delta i sosiale sammenhenger der jeg vet at det blir mye mas. Aller helst ville jeg blitt hjemme der det er trygt og godt og hver dag er lik den andre.

Jeg sover også mye for tiden. Legen sier det er depresjonen som gjør det.

Kan det være at du har fått en depresjon med tanke på alt du har gjennomgått og det som venter deg på jobben?

Dette var jo egentlig ikke til noen hjelp eller trøst for deg annet enn at jeg kjenner med deg

[ulva]

Jeg føler med deg - og det samme som deg. Tåler svært dårlig stress, og det gjelder også positivt stress i forbindelse med sosialt liv. Mennesker kan også være en form for støy. Av og til trenger jeg virkelig et mørkt, stille rom helt for meg selv bare for å slappe av. Opplever du også stimuli som smertefullt til tider? At lyder, lys og bevegelser gjør vondt?

[Gjest Rovjan]

Jeg føler med deg - og det samme som deg. Tåler svært dårlig stress, og det gjelder også positivt stress i forbindelse med sosialt liv. Mennesker kan også være en form for støy. Av og til trenger jeg virkelig et mørkt, stille rom helt for meg selv bare for å slappe av. Opplever du også stimuli som smertefullt til tider? At lyder, lys og bevegelser gjør vondt?

HUff. kjenner meg igjen. Så lenge jeg har kontroll over situasjonen og har overskudd(eller har så lite overskudd at det føles ut som jeg har masse overskudd),så går det på et vis men..

Jeg sover også mye. Blir fort sliten av ting. Sosiale ting og ting som må gjøres. Alt er et slit. Sover mye å typen skjønner ikke hvorfor.

[Mimmy]

Jeg føler med deg - og det samme som deg. Tåler svært dårlig stress, og det gjelder også positivt stress i forbindelse med sosialt liv. Mennesker kan også være en form for støy. Av og til trenger jeg virkelig et mørkt, stille rom helt for meg selv bare for å slappe av. Opplever du også stimuli som smertefullt til tider? At lyder, lys og bevegelser gjør vondt?

Akkurat slik er det jeg føler det, ja. Og kjenner igjen det med å ha et stille og mørkt rom helt for meg selv også. Er du sikker på at du ikke har det samme som meg, Ulva? Det er ikke ukjent at mennesker med min diagnose ofte blir feildiagnostisert av psykiatere, og derfor får både feil medisin og/eller oppfølging.

Hva er kriteriene for å sette den diagnosen scizofreni på deg? Har du for eksempel hallusinasjoner eller andre ting som jeg har forstått er typiske for mennesker med scizofreni?

Hører du stemmer? Jeg mener IKKE at mennesker i nærmest tilhørende rom snakker, men stemmer inne i hodet ditt, for eksempel.

[Mimmy]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du sier. Jeg har også problemer når det blir for mye støy.

Merker at jeg vegrer meg fra å delta i sosiale sammenhenger der jeg vet at det blir mye mas. Aller helst ville jeg blitt hjemme der det er trygt og godt og hver dag er lik den andre.

Jeg sover også mye for tiden. Legen sier det er depresjonen som gjør det.

Kan det være at du har fått en depresjon med tanke på alt du har gjennomgått og det som venter deg på jobben?

Dette var jo egentlig ikke til noen hjelp eller trøst for deg annet enn at jeg kjenner med deg

Jo, jeg har hele tiden mens jeg har gått i behandling (og det er flere år nå) hatt en depresjon gående. Men jeg tror ikke det er det hele bildet, allikevel. Jeg føler meg veldig svak kroppslig også, og har stadige sykdomsperioder med influensa og forkjølelse osv.

Og har høyt blodtrykk også, og blir lett andpusten. Føler meg svært dårlig, faktisk. Og sover derfor veldig mye, når jeg får sjansen til det. Skulle ønske jeg kunne bli sykehusinnlagt, bare for å få slappet av og sovet nok, faktisk.

Så jeg tror faktisk det er noe fysisk galt med meg også, selv om legen min ikke er enig. Men jeg skal ta en ny blodtrykkskontroll (24 timers) snart.

[soleil]

Når du opplever at det blir for mye med folk og støy, så er det fint om du kan trekke deg tilbake et sted.

Enten at du går på et rom for deg selv, på do, ut i skogen.. hva som helst.

Slapp av og kosentrer deg om stillheten. Pust med magen.

[Kizza1365380506]

Jo, jeg har hele tiden mens jeg har gått i behandling (og det er flere år nå) hatt en depresjon gående. Men jeg tror ikke det er det hele bildet, allikevel. Jeg føler meg veldig svak kroppslig også, og har stadige sykdomsperioder med influensa og forkjølelse osv.

Og har høyt blodtrykk også, og blir lett andpusten. Føler meg svært dårlig, faktisk. Og sover derfor veldig mye, når jeg får sjansen til det. Skulle ønske jeg kunne bli sykehusinnlagt, bare for å få slappet av og sovet nok, faktisk.

Så jeg tror faktisk det er noe fysisk galt med meg også, selv om legen min ikke er enig. Men jeg skal ta en ny blodtrykkskontroll (24 timers) snart.

Det var jo kjempebra. Når du er hos legen alikevel kan du jo be om å få tatt en senkning ögså, om ikke annet så for å bli beroliget.

Jeg har perioder hvor jeg har influensaliknende symptomer og vond hals. Disse varer i et par dager hvor jeg føler allmenntilstanden er helt ute av lage men jeg blir ikke syk. Dette kommer somregel i forkant av en depresjon (sånn føles det ialle fall). Hadde en slik runde i februar/mars og ble sykemeldt 26. mars for depresjoner/angst.

Det er veldig kjedelig når det føles som om legen ikke tar en alvorlig. Men en blodprøve for å berolige deg kan vel ikke være så vanskelig å gjøre.

[Mimmy]

Når du opplever at det blir for mye med folk og støy, så er det fint om du kan trekke deg tilbake et sted.

Enten at du går på et rom for deg selv, på do, ut i skogen.. hva som helst.

Slapp av og kosentrer deg om stillheten. Pust med magen.

Eneste stedet jeg kan være alene på jobb, er å gå på do. Men ikke uten å bli forstyrret, der også. For det er alltid folk som skal på do samtidig med meg, så banker de på døren, trekker i håndtaket eller noe. Og det må de jo få lov til, for de jobber jo der de også.

Og uansett så finnes det støy.

Det er bare så håpløst. Det er jo derfor jeg trenger å få ordentlig tilrettelagt jobb, slik at jeg nettopp får mulighet til å trekke meg tilbake, og ikke være i angsten hele tiden, slik som jeg må nå. Det er faktisk definert som et minimum av hjelp mennesker med min sykdom/lidelse skal ha, retten til å kunne trekke seg tilbake til et rom, og ikke behøve å være i angsten hele tiden.

Så det er ikke så mye jeg forlanger, men for min arbeidsgiver er det tydeligvis for mye. Det er plassmangel i kommunen der jeg jobber, skjønner du. Så selv om kommunen er bundet av IA- avtalen så har jeg ikke noe jeg skal ha sagt, jeg som bare går på tiltak.

Så jeg kommer snart til å sykemelde meg, er lei av at de ikke tar meg på alvor der jeg jobber, og at de ikke ser meg. Det er et usynlig handikapp, dette her. Men jeg HAR fortalt mine arbeidskollegaer om lidelsen min, så de har egentlig ingen unnskyldning, de heller.

Tror kanskje de ikke tror på meg, eller hvis de gjør det, at de ikke bryr seg noe om det. Og det sårer meg, det også. Men nå skal jeg ha et møte med mine to arbeidsgivere (i sosialtjenesten) snart, og håper at det vil løse seg snart, på en eller annen måte.

Og så har jeg som sagt tidligere, fått hjelp av en koordinator for autismeforeningen, som kom hjem til oss, og som skal hjelpe meg å forfatte et brev til kommunen, og der etterlyse de tjenester jeg har behov for, som funksjonshemmet. Han var veldig imponert over hvor klartenkt jeg var, og hvor flink jeg hadde vært til å klare å definere behovene mine.

Noe som ikke er helt vanlig, for mennesker med min lidelse, sa han. Og det var heller ikke helt vanlig å ha et ønske om å være så aktiv, som det jeg ønsker. Så han trodde ikke det skulle være så vanskelig å få imøtekommet mine behov, i og med at jeg hadde gjort så grundig forarbeide, og at behovene var så klart definerte.

Men det er takket være min tid her på DOL. Ellers hadde jeg aldri i verden klart å fått sagt hva det var jeg hadde behov for, og kanskje ikke engang vært klar over det.

[frosken]

Eneste stedet jeg kan være alene på jobb, er å gå på do. Men ikke uten å bli forstyrret, der også. For det er alltid folk som skal på do samtidig med meg, så banker de på døren, trekker i håndtaket eller noe. Og det må de jo få lov til, for de jobber jo der de også.

Og uansett så finnes det støy.

Det er bare så håpløst. Det er jo derfor jeg trenger å få ordentlig tilrettelagt jobb, slik at jeg nettopp får mulighet til å trekke meg tilbake, og ikke være i angsten hele tiden, slik som jeg må nå. Det er faktisk definert som et minimum av hjelp mennesker med min sykdom/lidelse skal ha, retten til å kunne trekke seg tilbake til et rom, og ikke behøve å være i angsten hele tiden.

Så det er ikke så mye jeg forlanger, men for min arbeidsgiver er det tydeligvis for mye. Det er plassmangel i kommunen der jeg jobber, skjønner du. Så selv om kommunen er bundet av IA- avtalen så har jeg ikke noe jeg skal ha sagt, jeg som bare går på tiltak.

Så jeg kommer snart til å sykemelde meg, er lei av at de ikke tar meg på alvor der jeg jobber, og at de ikke ser meg. Det er et usynlig handikapp, dette her. Men jeg HAR fortalt mine arbeidskollegaer om lidelsen min, så de har egentlig ingen unnskyldning, de heller.

Tror kanskje de ikke tror på meg, eller hvis de gjør det, at de ikke bryr seg noe om det. Og det sårer meg, det også. Men nå skal jeg ha et møte med mine to arbeidsgivere (i sosialtjenesten) snart, og håper at det vil løse seg snart, på en eller annen måte.

Og så har jeg som sagt tidligere, fått hjelp av en koordinator for autismeforeningen, som kom hjem til oss, og som skal hjelpe meg å forfatte et brev til kommunen, og der etterlyse de tjenester jeg har behov for, som funksjonshemmet. Han var veldig imponert over hvor klartenkt jeg var, og hvor flink jeg hadde vært til å klare å definere behovene mine.

Noe som ikke er helt vanlig, for mennesker med min lidelse, sa han. Og det var heller ikke helt vanlig å ha et ønske om å være så aktiv, som det jeg ønsker. Så han trodde ikke det skulle være så vanskelig å få imøtekommet mine behov, i og med at jeg hadde gjort så grundig forarbeide, og at behovene var så klart definerte.

Men det er takket være min tid her på DOL. Ellers hadde jeg aldri i verden klart å fått sagt hva det var jeg hadde behov for, og kanskje ikke engang vært klar over det.

Kanskje du kan finne noe informasjonsmateriell om asperger og gi det til arbeidsgiverne i forbindelse med møtet. Det er mulig at de har sin egen oppfatning av hva "som er bra for deg" - og at de egentlig tenker at det er bra trening å ikke få lov til å trekke seg tilbake... Derfor kan det være nyttig med noe informasjonsmateriell som sier noe om dette, og som dermed støtter din oppfatning av hva som vil være bra for deg.

[Mimmy]

Kanskje du kan finne noe informasjonsmateriell om asperger og gi det til arbeidsgiverne i forbindelse med møtet. Det er mulig at de har sin egen oppfatning av hva "som er bra for deg" - og at de egentlig tenker at det er bra trening å ikke få lov til å trekke seg tilbake... Derfor kan det være nyttig med noe informasjonsmateriell som sier noe om dette, og som dermed støtter din oppfatning av hva som vil være bra for deg.

Ja, nå skal jo den samme psykologen som har satt diagnosen, (og som tidligere har arbeidet med autister) være med på møtet, så jeg tror ikke dette skal være nødvendig.

Dessuten har jeg tidligere gitt dem slikt materiale, faktisk samme uke som jeg selv fikk diagnosen, så de skulle være godt informerte. Jeg fikk diagnosen i desember. Så egentlig så er det ren motvilje ute og går, føler jeg.

Og han som jeg har hatt mest kontakt med, og som har med det tiltaket som jeg jobber under å gjøre, har også fått lese det skriv som ble sendt til trygdekontoret i fbm søknad om uføretrygd.

Han har også selv skrevet rapport om meg, som også ble sendt til trygdekontoret, som støtter psykologens rapport. Men det er ikke der jeg jobber mest, som sagt har jeg to "arbeidsgivere": det er et arbeidstreningsprosjekt jeg er "ansatt" under, og et arbeidssted jeg er tilknyttet.

Så jeg har pleid å jobbe 1 til 2 dager i uken på arbeidstreningsprosjektet, og resten av tiden på det andre stedet. Men nå har det vært mest på det andre stedet jeg har jobbet, pga tekniske fordeler ved det. Allikevel har jeg utført kontorarbeide der, som hører innunder arbeidstreningsprosjektet.

Så jeg tror ikke de kan tro at det er god trening for meg, jeg tror de gjør ting utifra andre prioriteringer (blant annet plassmangel). Hun psykologen ser ikke for seg, at det skal være så bra for meg å jobbe der jeg jobber, at det uansett blir å gjøre den tiden som er igjen, så bra som mulig, og at man må se seg om etter andre løsninger.

[ulva]

Akkurat slik er det jeg føler det, ja. Og kjenner igjen det med å ha et stille og mørkt rom helt for meg selv også. Er du sikker på at du ikke har det samme som meg, Ulva? Det er ikke ukjent at mennesker med min diagnose ofte blir feildiagnostisert av psykiatere, og derfor får både feil medisin og/eller oppfølging.

Hva er kriteriene for å sette den diagnosen scizofreni på deg? Har du for eksempel hallusinasjoner eller andre ting som jeg har forstått er typiske for mennesker med scizofreni?

Hører du stemmer? Jeg mener IKKE at mennesker i nærmest tilhørende rom snakker, men stemmer inne i hodet ditt, for eksempel.

Jeg hallusinerer livlig, ja, og hører stemmer, ser mennesker og dyr, kjenner lukter og at noen tar på meg. Dessuten har jeg hatt vrangforestillinger. Det er litt lettere å se det som psykose nå som jeg går på anti-psykotika. Men av og til kan man jo lure, for jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om hva du orker og ikke orker. Men kanskje det er felles for alle oss som har en svak psyke?

[Mimmy]

Jeg hallusinerer livlig, ja, og hører stemmer, ser mennesker og dyr, kjenner lukter og at noen tar på meg. Dessuten har jeg hatt vrangforestillinger. Det er litt lettere å se det som psykose nå som jeg går på anti-psykotika. Men av og til kan man jo lure, for jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om hva du orker og ikke orker. Men kanskje det er felles for alle oss som har en svak psyke?

Jeg har i utgangspunktet ikke en svak psyke, mine problemer er medfødte, akkurat som en som f. eks. er født med downs syndrom. Så de problemene som jeg har beskrevet, er problemer som jeg ALLTID har hatt.

Men andre kan også ha liknende problemer, uten å ha en slik medfødt lidelse. Så det var derfor jeg spurte deg slik som jeg gjorde. Jeg har ikke hallusinasjoner, ser ikke ting, hører ikke stemmer osv., med andre ord har jeg ingen psykose.

Men mennesker med min diagnose, kan bli feildiagnostiserte, fordi de misforstår spørsmålene som blir stilt dem av behandlerne. Men det ser ikke ut til å være tilfelle med deg.

Det er helt tilfeldig, egentlig, at jeg havnet innunder psykiatrien. Det er ikke alle med min diagnose som gjør det, ikke hvis diagnosen blir oppdaget, og man får tilrettelagt livet på en brukbar måte. Da vil man ikke ha bruk for psykiatrien.

Men i de tilfeller (som mitt) der ingen har oppdaget hva slags problemer man alltid har stridt med, så vil man ofte ha bruk for psykiatrisk hjelp etter hvert pga angst og depresjon. Og i mitt tilfelle, å ha en hverdag som omtrent tar livet av meg!