løsrivning

[Gjest ei som ikke vil dra på familie-besøk mer]

hei. nok en gang sitter jeg her med den gufne følelsen i hele meg. skriver dikt på dikt og tenker mye på hvordan jeg skal klare å løsrive meg fra alle problemene i familien min. skulle ønske jeg hadde time til psykologen min nå, men den erikke før på tirsdagen. så jeg skriver et innlegg her i stedet.enn så lenge

saken er at familien min alltid har vært litt sær. alle er syke. moren min har hatt angst og depresjoner lenge, faren min er en dominerende person som viser lite følelser, den eldste søstra mi har gått gjennom seksuelle berøringer fra en fremmed da hun var liten og går nå konsekvensene av prematur fødsel nummer to, den andre søstra mi har også slitt med dette, og broren min er den...nesten den eneste uten problemer. så har du meg. helt bakerst i køa liksom. som alle mener har gjort opprør, men selv synes jeg aldri har gjort det fordi det forandret ingenting. hadde mine første selvmordstraumer på ungdomsskolen. de fortsatte utover vgs. for noen år siden begynte psyken å gå utover kroppen min. merker at jeg blir fysisk syk av det psykiske gjennom mye kvalme, total slapphet, mister følelsen av balanse osv. har også spydd av det. folk i familien min har blitt fortalt dette. de har til og med skrevet ut resept til medisin til meg når ventetiden hos legen har vært for lang (mor er psykiater, ene søster lege). likevel virker det som om problemene mine ikke er her. og i det siste har jeg faktisk ikke hatt kontakt med den eldste søsteren min, selv om hun har en nyfødt. dette fordi dette er tredje gangen dette skjer. jeg takler ikke mer. føler det låse seg fullstendig. psykologen sier jeg har all rett til ål beskytte meg selv. jeg prøver å si det til familien min. men jeg føler meg slem. jeg har lyst til å si alt jeg føler har skjedd opp gjennom årene, fordi vi alle er så "syke" og en alltid skal være sykere eller friskere enn den andre. jeg har bare lyst til å rømme. flytte til utlandet. bryte kontakten. i dag sa den søstra mi som ikke har gjennomgått fødsel nå nylig at hun forstår at jeg må beskytte meg selv. men setningen etterpå. og alle setningene deretter, handler om akkurat det jeg sa jeg måtte beskytte meg fra. jeg ble helt fjern. kald. så ikke på henne. sa ikke noe. hun bare fortsatte. hva jeg skal si til henne, til dem. det virker som de aldri tar det inn. er det noen som har noen forslag?

synes dette er veldig vanskelig, fordi det er så mange faktorer å tenke på hele tiden. spes det med å såre folk. egentlig tror jeg hele familien min kunne trengt samtaleterapi, iallefoll oss kvinnfolka ,o) men jeg er den eneste som gjør det. bare familieterapi hadde vært noe. men jeg er for liten i terrenget til å bety noe. og vi bor milevis fra hverandre

[Gjest Magna]

Hei.

Selvfølgelig fikk jeg som driver med det samme som deg lyst til å svare deg.

Det er en fin overskrift du hadde på innlegget ditt. Jeg vil oppmuntre deg til å fortsette arbeidet med løsrivining.

Det er veldig nødvendig at de som oppdager at familien trekker en ned gjør noe aktivt med seg selv og sine følelser ift. familien sin.

Da kan du lære deg til å forholde deg til dem uten å bli trukket ned i drittten selv. Det er viktig med en del bevisstgjøring og grensesttting fra din side ift. familien din.

Du kan ikke redde familien din og jentene i familien din. MEN du kan redde deg selv med det du allerede har begynt på.... Nemlig prosessen med psykolog og hjelp for DIN egen del.

Tenk hele tiden på hva som er bra for deg og tenk egoistisk og redd deg selv. Annet kan du ikke få gjort. Det handler om at du tar ansvar kun for deg selv, mer får du ikke gjort.

Dette er vanskelig. Men du klrer det du vil klare, og ha målet for øye.....løsriving, så hjelper psykologen deg fram til hvilken form løsrivingen skal få.

Skal du ha kontakt med familien eller må du for din egen del ikke ha det?

Det blir opp til deg å finne ut av.

Lykke til.

[Temine]

Hei.

Selvfølgelig fikk jeg som driver med det samme som deg lyst til å svare deg.

Det er en fin overskrift du hadde på innlegget ditt. Jeg vil oppmuntre deg til å fortsette arbeidet med løsrivining.

Det er veldig nødvendig at de som oppdager at familien trekker en ned gjør noe aktivt med seg selv og sine følelser ift. familien sin.

Da kan du lære deg til å forholde deg til dem uten å bli trukket ned i drittten selv. Det er viktig med en del bevisstgjøring og grensesttting fra din side ift. familien din.

Du kan ikke redde familien din og jentene i familien din. MEN du kan redde deg selv med det du allerede har begynt på.... Nemlig prosessen med psykolog og hjelp for DIN egen del.

Tenk hele tiden på hva som er bra for deg og tenk egoistisk og redd deg selv. Annet kan du ikke få gjort. Det handler om at du tar ansvar kun for deg selv, mer får du ikke gjort.

Dette er vanskelig. Men du klrer det du vil klare, og ha målet for øye.....løsriving, så hjelper psykologen deg fram til hvilken form løsrivingen skal få.

Skal du ha kontakt med familien eller må du for din egen del ikke ha det?

Det blir opp til deg å finne ut av.

Lykke til.

Forstår veldig godt hva du skriver her - og er så enig med Magna i det hun skriver.

Du kan ikke være der for alle -særlig nå når du sliter så med alt selv - du må ta vare på deg selv - prøve så godt du kan å huske at du skal vare ei stund du også..Om du ikke får støtte fra dem - prøv å husk at du trenger støtte og prøv å øv deg på å gi deg selv støtte.Sliter med dette selv.

[Gjest ei som ikke vil dra på familie-besøk mer]

Forstår veldig godt hva du skriver her - og er så enig med Magna i det hun skriver.

Du kan ikke være der for alle -særlig nå når du sliter så med alt selv - du må ta vare på deg selv - prøve så godt du kan å huske at du skal vare ei stund du også..Om du ikke får støtte fra dem - prøv å husk at du trenger støtte og prøv å øv deg på å gi deg selv støtte.Sliter med dette selv.

tusen takk for svarene. blir litt rørt over å vite at det er flere som strever med det samme. jeg synes det er så utrolig vanskelig å forholde seg til det at de, plutselig en gang i blant, kan finne på å skjønne og forstå meg. mens i 90-95% prosent av tilfellene ikke gjør det. er veldig oppsatt på å få et bedre liv enn dem, for min egen del.vanskelig å være egoistisk, fordi de spiller på så såre strenger hele tiden. huff. men takk for dere *klemme* kommer vel mer innlegg fra meg, om dette, etterhvert.