NHD/Andre - når en blir for " trygg" i pasientrollen

[firebird1365380441]

Etter mange år med mye opp og ned og en hel del traumatiske opplevelser som pasient i psykiatrien/psykehuset, føler jeg meg nå mye friskere og savner ikke lenger rollen som pasient.

Tiden som en "typisk" og svært psyk Borderliner ser ut til å være fortid. Takk og pris.

Men noe jeg husker veldig godt , og som faktisk er temmelig skremmende å tenke på, er hvor godt jeg likte meg og hvor trygg jeg følte meg i rollen som pasient.

Å være pasient uten å måtte tenke på konsekvenser av mine handlinger var trygt! Å kunne gjøre alle mulige, psyke, uansvarlige handlinger som ikke bare gikk ut over meg selv, men også ut over andre mennesker(familie, pleiere, leger, venner....) var greit det også.

Ingen sa til meg at jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv og mine handlinger eller utsagn. Ikke ville jeg det heller, greide ikke, psykehuset tok jo uansett ansvaret for meg samme hva jeg fant på.

Det ble trygt og godt å være pasient, ganske bekymringsløst i bunn og grunn.

Helt til jeg gjorde noe så alvorlig at jeg ble pokka nødt til å ta kontrollen over meg selv, ta konsekvenser og skjønne hvorfor de kom.

Etter vel 3 år i fengsel, der jeg soner dommen for det jeg hadde gjort, kan jeg se på meg selv som friskere enn noen hadde trodd jeg skulle kunne bli.

Det som var vanskeligst, var nok å kvitte meg med "savnet" av min rolle som psyk, min rolle som en person som var for psyk til å ta ansvar og ha kontroll.

For det er lettvint når du slipper å bli ansvarliggjort, eller hva?

Når handlingene dine blir unnskyldt med psykdommen...

Når du slipper unna de alvorligste konsekvensene...

Når du blir passet på og medisinert til du slipper å tenke selv.

Når du kan gi faen i alt og alle og kun leve gjennom psykdommen og rollen som pasient...

Jeg ser andre som ganske åpenbart sliter med de samme problemene.

Jeg husker at jeg ikke turte å bli bedre , fordi det var så alt for trygt på psykehuset. Det var nesten det eneste livet jeg kunne leve - der inne, skjermet, passet på, uansvarliggjort. Trygg!

Jeg har flere venninner med så store psykiske problemer at mange av dem har blitt såkalte "svingdørspasienter" - slik jeg en gang var. Noen av dem tror jeg sliter mye med å gi slipp på rollen som pasient, nettopp fordi det innebærer en viss trygghet å være i den settingen.

En av venninnene mine sier at hun ikke kan noe annet enn å være innlagt. Hun føler seg utrygg uten psykehuset i ryggen. Selv om hun vil bli bedre, friskere, er pasientrollen fremdeles den rollen hun mestrer best. På det området er hun ekspert, profesjonell.

Jeg underes mye på hva dette egentlig kommer av?

Er det et faresignal når man kommer så langt at en vil forbli på psykehuset?

Og hva kan gjøres for å få folk på "rett" spor - ut av pasientrollen , men fremdeles med "ære og verdighet" i behold?

Er psykehusene og psykiatrien generellt for lite flinke til å ansvarliggjøre pasientene?

Burde enkelte pasienter ansvarliggjøres for det de finner på ( av negative handlinger, selvsagt) i stedet for bli omtrent umyndiggjort?

Med forbehold om at jeg muligens har fornærmet noen med dette innlegget, håper jeg på mange interessante synspunkter på dette.

Fint om vår høyst ærede Nils Håvard Dahl også kan komme med sin(e) meninger.

På forhånd takk for alle svar .

Med vennlig hilsen

))))))

[ulva]

Jeg tror det er mye sant i det du skriver. Men så finnes det også pasienter som meg - som har slitt med å spille frisk så lenge at de har låst seg i en situasjon som de ikke mestrer. Jeg har nektet å ta medisiner, nektet innleggelser, nektet å godta diagnoser, nektet å bli stigmatisert som psyk. Så nå sitter jeg her, da, og er alvorlig sinnslidende uten å få den oppfølgingen jeg trenger. Livet mitt er et helvete jeg ikke holder ut, men som jeg må fordi jeg påtatt meg så mye ansvar som ingen kan ta for meg. Jeg sliter hver dag med å holde alt under kontroll. Hva med den siden, da? Hva med sånne som meg, som faller utenfor alt? Alle snakker hele tiden om å ta ansvar: Men hva når man faktisk ikke kan, og er for syk? Å tvinge meg gjennom en vanlig dag med forpliktelser og vanlig sosial kontakt er som å tvinge en hjertesyk til å løpe maraton. Det ender stort sett med forverringer.

Ville bare bringe den andre siden av saken inn i diskusjonen. Hva med sånne "flinke jenter" som meg?

[Kizza1365380506]

Jeg tror det er mye sant i det du skriver. Men så finnes det også pasienter som meg - som har slitt med å spille frisk så lenge at de har låst seg i en situasjon som de ikke mestrer. Jeg har nektet å ta medisiner, nektet innleggelser, nektet å godta diagnoser, nektet å bli stigmatisert som psyk. Så nå sitter jeg her, da, og er alvorlig sinnslidende uten å få den oppfølgingen jeg trenger. Livet mitt er et helvete jeg ikke holder ut, men som jeg må fordi jeg påtatt meg så mye ansvar som ingen kan ta for meg. Jeg sliter hver dag med å holde alt under kontroll. Hva med den siden, da? Hva med sånne som meg, som faller utenfor alt? Alle snakker hele tiden om å ta ansvar: Men hva når man faktisk ikke kan, og er for syk? Å tvinge meg gjennom en vanlig dag med forpliktelser og vanlig sosial kontakt er som å tvinge en hjertesyk til å løpe maraton. Det ender stort sett med forverringer.

Ville bare bringe den andre siden av saken inn i diskusjonen. Hva med sånne "flinke jenter" som meg?

Tror det er ganske mange av oss ulva. Nå er jo ikke jeg alvorlig psyk men sliter gjør jeg. Konsekvens etter å ha slitt og tatt på meg alt ansvar i mange år. Her sitter jeg som ett aspeløv etter å ha plantet ut noen blomster og ringt å klaget til upc. Ting jeg ikke burde reflektert over en gang, bagateller egentlig. Skulle ønske jeg kunne gi f... men klarer det ikke.

Fattig trøst jeg vet det..

[hu']

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg var også svingdørspasient i noen år, og var redd for å klare meg selv. Jeg har barn og ga nok ikke fullt sa mye f.... som deg, men jeg orket ikke ansvaret for dem heller.

Men jeg ble til slutt presset av legen og sykehuset til å måtte ta ansvar for meg og min familie igjen, det ble for store konsekvenser for barna. Jeg fikk mye god støtte til å klare dette.

Fremdeles kan jeg savne det ansvarsfrie livet som psykiatrisk pasient. Det er faktisk beintøfft å klatre veien opp i det normale livet igjen. Men jeg biter tenna sammen og står på, og merker da at jeg mestrer det og det igjen gir meg motivasjon til å klare veien videre.

Jeg tror det er viktig å finne andre arenaer å være på enn den psykisk syke. Det være seg en hobby eller å tilnærme seg et yrke; å finne en annen identitet enn psykiatrisk pasient. Selv har jeg en diagnose som nok vil henge ved meg i mange (alle) år, men jeg er ikke lenger den diagnosen. Den er noe jeg må ta hensyn til i mitt "nye" friske liv!

[hu']

Jeg tror det er mye sant i det du skriver. Men så finnes det også pasienter som meg - som har slitt med å spille frisk så lenge at de har låst seg i en situasjon som de ikke mestrer. Jeg har nektet å ta medisiner, nektet innleggelser, nektet å godta diagnoser, nektet å bli stigmatisert som psyk. Så nå sitter jeg her, da, og er alvorlig sinnslidende uten å få den oppfølgingen jeg trenger. Livet mitt er et helvete jeg ikke holder ut, men som jeg må fordi jeg påtatt meg så mye ansvar som ingen kan ta for meg. Jeg sliter hver dag med å holde alt under kontroll. Hva med den siden, da? Hva med sånne som meg, som faller utenfor alt? Alle snakker hele tiden om å ta ansvar: Men hva når man faktisk ikke kan, og er for syk? Å tvinge meg gjennom en vanlig dag med forpliktelser og vanlig sosial kontakt er som å tvinge en hjertesyk til å løpe maraton. Det ender stort sett med forverringer.

Ville bare bringe den andre siden av saken inn i diskusjonen. Hva med sånne "flinke jenter" som meg?

Kjære deg, Ulva og andre som er i din situasjon; Jeg ser at bilde ikke er så sort/hvitt at det bare er å ta seg sammen så blir alt bra.... Alt til sin tid; Jeg har også slitt med å være flink pike i mange år før jeg bare ikke klarte det mer og falt helt sammen. På det tidspunktet var det ikke aktuellt eller mulig å komme meg ut av noen pasientrolle; jeg var for syk. Og det må være aksept for å være psykisk syk akkurat som det er å være fysisk syk. Men etter en tid ble det på en måte det eneste jeg klarte å forholde meg til. Systemet tok for mye over - og det er jo ikke bra!

Da er det godt å ha noen som ser andre muligheter og som forsiktig støtter en tilbake til det normale livet. Det livet virker veldig krevende og vanskelig når man har vært skånet for det en stund og man må vite at ting tar tid - små skritt er nødvendig - kanskje noen tilbakeskritt kommer også. Men etterhvert kan man kjenne at man mestrer noe av hverdagen igjen og det er godt.

Din tid kommer, Ulva, det er jeg sikker på. Jeg trodde ikke dem som sa det til meg jeg heller i en periode - men nå ser jeg det selv!

Ta godt vare på deg selv nå og prøv å få all den hjelp du kan. Lykke til!

[firebird1365380441]

Tror det er ganske mange av oss ulva. Nå er jo ikke jeg alvorlig psyk men sliter gjør jeg. Konsekvens etter å ha slitt og tatt på meg alt ansvar i mange år. Her sitter jeg som ett aspeløv etter å ha plantet ut noen blomster og ringt å klaget til upc. Ting jeg ikke burde reflektert over en gang, bagateller egentlig. Skulle ønske jeg kunne gi f... men klarer det ikke.

Fattig trøst jeg vet det..

Jeg kan godt skjønne behovet for å virkelig få lov til å gi faen i det aller meste.

Problemet er vel at en kan bli for lenge i akkurat den situasjonen. Jeg tror at selv om man i en del situasjoner har godt av å slippe å ta ansvaret for mye, så er faremomentet med det at en kan synes det er så godt å være i den rollen at en ikke helt tør å gi slipp på den.

En ting er å få slippe å ha ansvar og kontroll for en begrenset periode når en er veldig psyk. En annen ting er å være villig til å se at en ikke kan bli i den situasjonen for evig og alltid.

Det var det jeg sleit med, men i fengselet var rammene og reglene så stramme og forutsigende at jeg var nødt til å fikse det hvis jeg skulle overleve der inne.

Nå har jeg jo overlevd og jeg har greid å løsrive meg fra pasientrollen. Det som kanskje kan bli vanskelig nå, er å frigjøre seg fra rollen som "fange" - fordommene fra andre mennesker er nok det verste jeg må greie å takle! Hjelp!!!

Men jeg skal greie det også, nemlig!

Noen ganger når jeg har det helt for jævlig, da savner jeg virkelig å være pasient.

Men i de tilfellene er jeg pokka nødt til å få tankene ut i et annet spor.

Det kan være beinhardt.

Å frigjøre seg fra rollen som uansvarlig, farlig og alvorlig psyk har med andre ord ikke vært enkelt.

Jeg drev med selvskading også, noe som nesten ble min merkelapp i løpet av de 6-7 årene jeg var som psykest.

Å kutte ut det var ingen enkel sak.

Nå har jeg vært så og si skadefri i 2 1/2 år. For 1 mnd siden fikk jeg operet bort en del av arrene fra kutting/risping, etter flere år på venteliste.

Det føles bra!

Jeg håper virkelig det vil gå bedre og bedre for alle dere som fortsatt sliter.

Min hverdag har heldigvis blitt enklere nå og jeg føler meg priviligert som har greid å komme dit jeg er i dag.

Ha en så god sommer som mulig, alle sammen!

Stor klem & ))

[Soria]

Jeg tok ansvaret for meg selv så lenge at jeg ble mye sykere enn jeg hadde trengt å bli før jeg ba om hjelp. Når den kritiske fasen var over den gangen gikk jeg over i en "stabil" depresjon. Jeg ba ikke om hjelp da på mange år. Satt isolert og "klarte meg selv". Det endte med en ny krise etter ti år i isolasjon. Den tiden med selvmordsforøk, selvskading og spiseproblemer føltes ikke mye trygg selv om jeg da var i en pasientrolle.

Det som hjalp meg var de riktige medisinene, og det at jeg var trygg på at hjelpeapparatet var der selv om jeg klarte mer selv. Jeg savner ikke den tiden jeg var så syk. Jeg er fremdeles ikke helt i stand til å klare meg selv, men jeg er nærmere enn på tolv år. Og dette føles mye tryggere enn det gjorde da jeg var på det sykeste.

[Gjest sett utenifra]

Jeg tror det er mye sant i det du skriver. Men så finnes det også pasienter som meg - som har slitt med å spille frisk så lenge at de har låst seg i en situasjon som de ikke mestrer. Jeg har nektet å ta medisiner, nektet innleggelser, nektet å godta diagnoser, nektet å bli stigmatisert som psyk. Så nå sitter jeg her, da, og er alvorlig sinnslidende uten å få den oppfølgingen jeg trenger. Livet mitt er et helvete jeg ikke holder ut, men som jeg må fordi jeg påtatt meg så mye ansvar som ingen kan ta for meg. Jeg sliter hver dag med å holde alt under kontroll. Hva med den siden, da? Hva med sånne som meg, som faller utenfor alt? Alle snakker hele tiden om å ta ansvar: Men hva når man faktisk ikke kan, og er for syk? Å tvinge meg gjennom en vanlig dag med forpliktelser og vanlig sosial kontakt er som å tvinge en hjertesyk til å løpe maraton. Det ender stort sett med forverringer.

Ville bare bringe den andre siden av saken inn i diskusjonen. Hva med sånne "flinke jenter" som meg?

Hei

Synes kanskje du har litt lite innsikt i din egen situasjon med det du sier her. Du skriver masse innlegg her på dol, og virker veldig opptatt av dine psykiske plager og medisiner og behandling osv. Jeg opplever deg som selvdestruktiv ved at du hele tiden skriver at du ikke følger psykiateren din sine råd om medisinering, og heller ikke vil fortelle han om åssen du har det og hva du driver med. Dette synes jeg er et klart tegn på at du ønsker mye oppmerksomhet rundt medisinene dine og sykdommen din....i alle fall fra alle andre enn psykiateren din. Ergo må man også regne med at du trives godt i pasientrollen siden dette tydeligvis er en av rollene du bruker for å få oppmerksomhet.

Selvfølgelig har du lov til å like pasientrollen, og selvfølgelig har du rett til å skrike ut din frustrasjon over sykdommen din her. Men tror du trenger å bli flinkere til å se deg selv utenfra hvis du mener at du ikke befinner deg trygt plantet i pasientrollen....

"Flinke piker" samarbeider med legen sin om medisineringen og følger pliktskyldig legens råd. "Flinke piker" legger seg inn når de rundt dem synes det er nødvendig, fordi de er redd for å være til bry for dem rundt seg. Ut fra det du skriver her på dol, synes det som om du har en umoden måte å takle dine pykiske problemer på og at du har et stort ønske om å dramatisere situasjonen din slik at du får oppmerksomhet. Vil tro du passer godt inn i en borderline-diagnose?

Håper dette kan være et nyttig innspill på hvordan du blir oppfattet utenfra (i dol-situasjon).

[Gjest sett utenifra]

Jeg tror det er mye sant i det du skriver. Men så finnes det også pasienter som meg - som har slitt med å spille frisk så lenge at de har låst seg i en situasjon som de ikke mestrer. Jeg har nektet å ta medisiner, nektet innleggelser, nektet å godta diagnoser, nektet å bli stigmatisert som psyk. Så nå sitter jeg her, da, og er alvorlig sinnslidende uten å få den oppfølgingen jeg trenger. Livet mitt er et helvete jeg ikke holder ut, men som jeg må fordi jeg påtatt meg så mye ansvar som ingen kan ta for meg. Jeg sliter hver dag med å holde alt under kontroll. Hva med den siden, da? Hva med sånne som meg, som faller utenfor alt? Alle snakker hele tiden om å ta ansvar: Men hva når man faktisk ikke kan, og er for syk? Å tvinge meg gjennom en vanlig dag med forpliktelser og vanlig sosial kontakt er som å tvinge en hjertesyk til å løpe maraton. Det ender stort sett med forverringer.

Ville bare bringe den andre siden av saken inn i diskusjonen. Hva med sånne "flinke jenter" som meg?

Glemte å skrive hvem innlegget mitt var til...

[Gjest angrende og skamfull]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver om å bli for trygg i pasientrollen.

Var innlagt på akuttpost i litt over en måned. Jeg var ikke psykotisk, men gikk litt i min egen verden fordi jeg var utkjørt, deprimert og medisinert.

Da trengte jeg det...

Men nå tar jeg meg i å lengte tilbake dit når dagene bare såvidt bakker i mot...

Først og fremst fordi de da får jeg medisiner så jeg slipper å tenke. Kan gå rundt i min egen vival verden...

Heldigvis får jeg jo ikke bli lagt inn når jeg ikke trenger det. Men jeg er redd for at denne lengselen skal føre til at jeg tillater meg selv å bli så dårlig igjen...

OVER TIL DET MED ANSVAR FOR SINE HANDLINGER....

Etter å ha vært en stund på akuttpost ble jeg flyttet over til en ny avdeling. I forbindelse med dette oppstod det en rekke feil fra sykehuset sin side.

Men så var det reaksjonen min.JEG ER HELT RYSTET OVER MEG SELV!!!Jeg ble så rasende at det ikke finnes ord for å beskrive.Jeg VILLE ikke kontrollere sinnet mitt. Jeg VISSTE at jeg oppførte meg helt uhørt.

Men av en eller annen grunn MENTE jeg at det var min fulle rett til å reagere helt uhørt fordi jeg var på sykehus.

Jeg har aldri oppført meg sånn før, og ikke etterpå heller...

For mange er det vell dessverre slik at de ikke KLARER å kontrolere slikt, og det har jeg forståelse for og tenker at det må være forferdeliig tøft og ha det slik.

MEN jeg VALGTE å oppføre meg slik...

Og DET er jeg ikke stolt av.

Men straffen mi føler jeg at jeg har fått til fulle. Jeg sitter med en diagnose, og en epikrise som jeg aldri blir kvitt.(jeg har fått en annen diagnose, men den blir jo fortsatt stående uansett)

Et evigtalende vitne om en utgave av meg selv som jeg ikke vil vedkjennes.

[zaxxon]

Sikkert veldig mye sant i det du skriver Firebird.

Det blir litt høna og egget det her. Med det mener jeg at mulighetene til å "ta seg selv i nakken" avhenger av flere ting, deriblant typen psykisk lidelse. Når man prøver og prøver å gjøre noe med livet sitt på egen hånd, men ender opp med å bare gjøre ting verre og verre så er man i en annen ende en det du beskriver. For mange grupper er det nok ikke "en stor hendelse" som skal til for å få skikk på livet sitt. Det er en hel rekke faktorer som må spille sammen, som f.eks sammfundet rundt deg, medisinereing, terapi osv.

Som sagt så er det nok mye riktig i det du sier, men det er nok noen også noen som føler seg urettmessig truffet.

Aller beste hilsner

[zaxxon]

Sikkert veldig mye sant i det du skriver Firebird.

Det blir litt høna og egget det her. Med det mener jeg at mulighetene til å "ta seg selv i nakken" avhenger av flere ting, deriblant typen psykisk lidelse. Når man prøver og prøver å gjøre noe med livet sitt på egen hånd, men ender opp med å bare gjøre ting verre og verre så er man i en annen ende en det du beskriver. For mange grupper er det nok ikke "en stor hendelse" som skal til for å få skikk på livet sitt. Det er en hel rekke faktorer som må spille sammen, som f.eks sammfundet rundt deg, medisinereing, terapi osv.

Som sagt så er det nok mye riktig i det du sier, men det er nok noen også noen som føler seg urettmessig truffet.

Aller beste hilsner

[Kizza1365380506]

Jeg kan godt skjønne behovet for å virkelig få lov til å gi faen i det aller meste.

Problemet er vel at en kan bli for lenge i akkurat den situasjonen. Jeg tror at selv om man i en del situasjoner har godt av å slippe å ta ansvaret for mye, så er faremomentet med det at en kan synes det er så godt å være i den rollen at en ikke helt tør å gi slipp på den.

En ting er å få slippe å ha ansvar og kontroll for en begrenset periode når en er veldig psyk. En annen ting er å være villig til å se at en ikke kan bli i den situasjonen for evig og alltid.

Det var det jeg sleit med, men i fengselet var rammene og reglene så stramme og forutsigende at jeg var nødt til å fikse det hvis jeg skulle overleve der inne.

Nå har jeg jo overlevd og jeg har greid å løsrive meg fra pasientrollen. Det som kanskje kan bli vanskelig nå, er å frigjøre seg fra rollen som "fange" - fordommene fra andre mennesker er nok det verste jeg må greie å takle! Hjelp!!!

Men jeg skal greie det også, nemlig!

Noen ganger når jeg har det helt for jævlig, da savner jeg virkelig å være pasient.

Men i de tilfellene er jeg pokka nødt til å få tankene ut i et annet spor.

Det kan være beinhardt.

Å frigjøre seg fra rollen som uansvarlig, farlig og alvorlig psyk har med andre ord ikke vært enkelt.

Jeg drev med selvskading også, noe som nesten ble min merkelapp i løpet av de 6-7 årene jeg var som psykest.

Å kutte ut det var ingen enkel sak.

Nå har jeg vært så og si skadefri i 2 1/2 år. For 1 mnd siden fikk jeg operet bort en del av arrene fra kutting/risping, etter flere år på venteliste.

Det føles bra!

Jeg håper virkelig det vil gå bedre og bedre for alle dere som fortsatt sliter.

Min hverdag har heldigvis blitt enklere nå og jeg føler meg priviligert som har greid å komme dit jeg er i dag.

Ha en så god sommer som mulig, alle sammen!

Stor klem & ))

Det er så sterkt å lese det du skriver. Det at du klarer å løsrive deg fra roller og ta ett skritt om gangen er jo helt utrolig. Du må jo ha en kjempereserve inni deg. Jeg kan ikke en gang begynne å fatte hva du har gått igjennom. Men det er fint å se hvordan du har lært deg å ta ett skritt om gangen mot det som kan være din frihet.

Lykke til videre og god sommer til deg og.

[E.T.3311]

Flott innlegg, firebird! Det er ikke bare et viktig tema du tar opp her, men også et som kanskje er litt tabu. Spesielt på et forum som dette...

Vi hadde en liknende diskusjon gående for en tid tilbake, som dreide seg om sekundærgevinst. Jeg mener det er viktig å tørre å prate om dette her, fordi jeg tror dette er en av de verste fellene man kan gå i - som pasient.

Den tiden da man igjen må ta ansvar for sitt eget liv, vil komme. Enten man vil det eller ei. Egentlig tror jeg det er en fordel for de fleste å hele tiden prøve å holde seg igang så godt man kan. Hvis ikke man gjør det, vil det bli stadig vanskeligere å vende tilbake til en normal tilværelse etter hvert som tiden går.

Mvh.

[ulva]

Hei

Synes kanskje du har litt lite innsikt i din egen situasjon med det du sier her. Du skriver masse innlegg her på dol, og virker veldig opptatt av dine psykiske plager og medisiner og behandling osv. Jeg opplever deg som selvdestruktiv ved at du hele tiden skriver at du ikke følger psykiateren din sine råd om medisinering, og heller ikke vil fortelle han om åssen du har det og hva du driver med. Dette synes jeg er et klart tegn på at du ønsker mye oppmerksomhet rundt medisinene dine og sykdommen din....i alle fall fra alle andre enn psykiateren din. Ergo må man også regne med at du trives godt i pasientrollen siden dette tydeligvis er en av rollene du bruker for å få oppmerksomhet.

Selvfølgelig har du lov til å like pasientrollen, og selvfølgelig har du rett til å skrike ut din frustrasjon over sykdommen din her. Men tror du trenger å bli flinkere til å se deg selv utenfra hvis du mener at du ikke befinner deg trygt plantet i pasientrollen....

"Flinke piker" samarbeider med legen sin om medisineringen og følger pliktskyldig legens råd. "Flinke piker" legger seg inn når de rundt dem synes det er nødvendig, fordi de er redd for å være til bry for dem rundt seg. Ut fra det du skriver her på dol, synes det som om du har en umoden måte å takle dine pykiske problemer på og at du har et stort ønske om å dramatisere situasjonen din slik at du får oppmerksomhet. Vil tro du passer godt inn i en borderline-diagnose?

Håper dette kan være et nyttig innspill på hvordan du blir oppfattet utenfra (i dol-situasjon).

Ja, hva kan jeg si annet enn at du allerede har en egen mening om meg og min situasjon? Jeg skriver om min frustrasjon her på nettet som anonym nettopp fordi jeg i det vanlige livet ikke kan ha rollen som psyk - det ser det ut til at du ikke har forstått. Hvordan jeg fremstår på DOL, helt ærlig med de plager jeg har, og overfor venner og familie, er ganske ulikt. Jeg er mor til en liten gutt på to år - tror du han forstår at mor er sliten og psykotisk? Jeg har brukt de siste tre årene av mitt liv på å kamuflere en begynnende schizofreni, og klart det strålende. Jeg er en flink skuespiller, i og med at jeg ble straffet hjemme som barn når jeg viste følelser.

Jeg har ikke tatt en pasientrolle - og noe av mitt opprør mot psykiatrien i disse dager går nettopp på det at jeg aldri har tillatt meg selv og heller ikke fått støtte til å ta denne rollen. Jeg kommer ingen vei - jeg erkjenner ikke at jeg er syk. Det har vært en lang og hard prosess for å forstå hvor syk jeg faktisk er, og bittert å måtte oppgi alt jeg var og ønsket å bli. For meg er det viktigste nå å bære denne erkjennelsen videre til noe konstruktivt, og finne løsninger på de problemene jeg har i hverdagslivet slik at det blir levelig for meg.

Det er ironisk at du beskylder meg for å være tilfreds med en pasientrolle og dramatisere min egen sykdom - det er nettopp min motstand mot dette som gjort at de siste tre årene med terapi ikke har ført noe sted. Først da jeg begynte å åpne meg og fortelle psykiateren min om hva som virkelig plager meg, har jeg kommet videre. Men vil du ikke tro på meg, og heller anse meg som selvsentrert og manipulerende, er du selvsagt velkommen til det. Det gjør ikke de som omgir meg til vanlig, og som kjenner meg som en pliktoppfyllende, ansvarsfull kvinne som har tatt seg godt av både studier, jobb og barn. Slik sett er det utrolig hva jeg hra fått til, og ikke spesielt merkelig at jeg har vært så sliten at jeg har forsøkt å ta livet av meg fire ganger. Det blir for mye - det blir alltid for mye til slutt for "flinke piker".

[ulva]

Jeg kan godt skjønne behovet for å virkelig få lov til å gi faen i det aller meste.

Problemet er vel at en kan bli for lenge i akkurat den situasjonen. Jeg tror at selv om man i en del situasjoner har godt av å slippe å ta ansvaret for mye, så er faremomentet med det at en kan synes det er så godt å være i den rollen at en ikke helt tør å gi slipp på den.

En ting er å få slippe å ha ansvar og kontroll for en begrenset periode når en er veldig psyk. En annen ting er å være villig til å se at en ikke kan bli i den situasjonen for evig og alltid.

Det var det jeg sleit med, men i fengselet var rammene og reglene så stramme og forutsigende at jeg var nødt til å fikse det hvis jeg skulle overleve der inne.

Nå har jeg jo overlevd og jeg har greid å løsrive meg fra pasientrollen. Det som kanskje kan bli vanskelig nå, er å frigjøre seg fra rollen som "fange" - fordommene fra andre mennesker er nok det verste jeg må greie å takle! Hjelp!!!

Men jeg skal greie det også, nemlig!

Noen ganger når jeg har det helt for jævlig, da savner jeg virkelig å være pasient.

Men i de tilfellene er jeg pokka nødt til å få tankene ut i et annet spor.

Det kan være beinhardt.

Å frigjøre seg fra rollen som uansvarlig, farlig og alvorlig psyk har med andre ord ikke vært enkelt.

Jeg drev med selvskading også, noe som nesten ble min merkelapp i løpet av de 6-7 årene jeg var som psykest.

Å kutte ut det var ingen enkel sak.

Nå har jeg vært så og si skadefri i 2 1/2 år. For 1 mnd siden fikk jeg operet bort en del av arrene fra kutting/risping, etter flere år på venteliste.

Det føles bra!

Jeg håper virkelig det vil gå bedre og bedre for alle dere som fortsatt sliter.

Min hverdag har heldigvis blitt enklere nå og jeg føler meg priviligert som har greid å komme dit jeg er i dag.

Ha en så god sommer som mulig, alle sammen!

Stor klem & ))

Jeg tviler ikke på at du har vært igjennom mye tøft - og jeg er glad på dine vegne for at du er kommet dit du er i dag - men det betyr ikke at andre er like sterke som deg, eller at du kan kreve av andre at de skal mestre det samme som deg.

Det virker som om du er så ferdig med pasientrollen at du er klar til å kreve det samme av andre - uansett hvor de måtte være i sin helbredelsesprosess. Det er en temmelig umoden tilnærming til en stor og variert pasientgruppe hvor vi er mange som virkelig prøver vårt beste. Jeg har faktisk prøvd alle medisiner jeg har blitt prakket på av psykiateren min, jeg har faktisk møtt opp til hver eneste time - selv den som var bare fem dager etter fødselen. Jeg har fulgt hele opplegget, men gjort den store tabben at jeg ikke ville innse at jeg var syk. Og holdt det verste for meg selv. Om alle år med psykisk terror, med seksuelt og fysisk misbruk.

Det er fullt mulig at mange liker rollen som psykiatrisk pasient, men vi er også en hel del som forsøker å bevare stoltheten og integriteten og av den grunn skader oss selv. Dersom dette får deg til å føle deg mindreverdig, og at din triumf over din egen lidelse er mindre verdt, er det selvsagt svært beklagelig. Du har utrettet noe stort som har klart deg. Men døm ikke andre av den grunn - det gir din egen lidelse og seier deg ingen rett til.

[Gjest sett utenifra]

Ja, hva kan jeg si annet enn at du allerede har en egen mening om meg og min situasjon? Jeg skriver om min frustrasjon her på nettet som anonym nettopp fordi jeg i det vanlige livet ikke kan ha rollen som psyk - det ser det ut til at du ikke har forstått. Hvordan jeg fremstår på DOL, helt ærlig med de plager jeg har, og overfor venner og familie, er ganske ulikt. Jeg er mor til en liten gutt på to år - tror du han forstår at mor er sliten og psykotisk? Jeg har brukt de siste tre årene av mitt liv på å kamuflere en begynnende schizofreni, og klart det strålende. Jeg er en flink skuespiller, i og med at jeg ble straffet hjemme som barn når jeg viste følelser.

Jeg har ikke tatt en pasientrolle - og noe av mitt opprør mot psykiatrien i disse dager går nettopp på det at jeg aldri har tillatt meg selv og heller ikke fått støtte til å ta denne rollen. Jeg kommer ingen vei - jeg erkjenner ikke at jeg er syk. Det har vært en lang og hard prosess for å forstå hvor syk jeg faktisk er, og bittert å måtte oppgi alt jeg var og ønsket å bli. For meg er det viktigste nå å bære denne erkjennelsen videre til noe konstruktivt, og finne løsninger på de problemene jeg har i hverdagslivet slik at det blir levelig for meg.

Det er ironisk at du beskylder meg for å være tilfreds med en pasientrolle og dramatisere min egen sykdom - det er nettopp min motstand mot dette som gjort at de siste tre årene med terapi ikke har ført noe sted. Først da jeg begynte å åpne meg og fortelle psykiateren min om hva som virkelig plager meg, har jeg kommet videre. Men vil du ikke tro på meg, og heller anse meg som selvsentrert og manipulerende, er du selvsagt velkommen til det. Det gjør ikke de som omgir meg til vanlig, og som kjenner meg som en pliktoppfyllende, ansvarsfull kvinne som har tatt seg godt av både studier, jobb og barn. Slik sett er det utrolig hva jeg hra fått til, og ikke spesielt merkelig at jeg har vært så sliten at jeg har forsøkt å ta livet av meg fire ganger. Det blir for mye - det blir alltid for mye til slutt for "flinke piker".

Hei

Har sagt mine synspunkter, så skal ikke diskutere videre.

Men én ting vil jeg bare få sagt; JA, jeg tror en 2 år gammel gutt skjønner at mamma er sliten og pyskotisk. Han vil selvfølgelig ikke kunne sett ord på det eller beskrive det, men du må huske at barn er svært sensitive for sine foreldres følelser. Jeg måtte gi fra meg hovedansvaret for min 3-åring da jeg ble psykotisk. Nettopp fordi psykiaterne sa at det kan være skadelig for barn som jo ikke har det så greit med å skille mellom virkelighet og fantasi alltid, at heller ikke mor mestrer dette. Kanskje noe å tenke på for deg også? Du skriver jo at psykosen også virkeligheten for deg.

Til slutt håper jeg for din, og ikke minst din lille sønns skyld, at du ikke prøver flere ganger å ta livet av deg. Husk at de vil være grusomt for sønnen din hvis mamma dør.

Vennlig hilsen

[ulva]

Jeg tviler ikke på at du har vært igjennom mye tøft - og jeg er glad på dine vegne for at du er kommet dit du er i dag - men det betyr ikke at andre er like sterke som deg, eller at du kan kreve av andre at de skal mestre det samme som deg.

Det virker som om du er så ferdig med pasientrollen at du er klar til å kreve det samme av andre - uansett hvor de måtte være i sin helbredelsesprosess. Det er en temmelig umoden tilnærming til en stor og variert pasientgruppe hvor vi er mange som virkelig prøver vårt beste. Jeg har faktisk prøvd alle medisiner jeg har blitt prakket på av psykiateren min, jeg har faktisk møtt opp til hver eneste time - selv den som var bare fem dager etter fødselen. Jeg har fulgt hele opplegget, men gjort den store tabben at jeg ikke ville innse at jeg var syk. Og holdt det verste for meg selv. Om alle år med psykisk terror, med seksuelt og fysisk misbruk.

Det er fullt mulig at mange liker rollen som psykiatrisk pasient, men vi er også en hel del som forsøker å bevare stoltheten og integriteten og av den grunn skader oss selv. Dersom dette får deg til å føle deg mindreverdig, og at din triumf over din egen lidelse er mindre verdt, er det selvsagt svært beklagelig. Du har utrettet noe stort som har klart deg. Men døm ikke andre av den grunn - det gir din egen lidelse og seier deg ingen rett til.

Ble litt hårsår... Beklager om jeg virker litt krass med innlegget - jeg er jo enig i mye av det du skriver.

[ulva]

Hei

Har sagt mine synspunkter, så skal ikke diskutere videre.

Men én ting vil jeg bare få sagt; JA, jeg tror en 2 år gammel gutt skjønner at mamma er sliten og pyskotisk. Han vil selvfølgelig ikke kunne sett ord på det eller beskrive det, men du må huske at barn er svært sensitive for sine foreldres følelser. Jeg måtte gi fra meg hovedansvaret for min 3-åring da jeg ble psykotisk. Nettopp fordi psykiaterne sa at det kan være skadelig for barn som jo ikke har det så greit med å skille mellom virkelighet og fantasi alltid, at heller ikke mor mestrer dette. Kanskje noe å tenke på for deg også? Du skriver jo at psykosen også virkeligheten for deg.

Til slutt håper jeg for din, og ikke minst din lille sønns skyld, at du ikke prøver flere ganger å ta livet av deg. Husk at de vil være grusomt for sønnen din hvis mamma dør.

Vennlig hilsen

Dersom jeg hadde hatt ansvaret for sønnen min alene, så hadde jeg ikke klart det. Det er kun takket være en støttende mann og svigerforeldre at jeg fortsatt har han. Han vet at mamma er syk, men det er ingenting som tyder på at han lider noen nød. Han er en nydelig, selvsikker, og sosial liten gutt. Jeg håper også at vi slipper flere selvmordsforsøk. Det nye, positive, er at jeg har lagt meg inn frivillig to ganger for å forhindre at jeg skader meg selv.

[firebird1365380441]

Det er så sterkt å lese det du skriver. Det at du klarer å løsrive deg fra roller og ta ett skritt om gangen er jo helt utrolig. Du må jo ha en kjempereserve inni deg. Jeg kan ikke en gang begynne å fatte hva du har gått igjennom. Men det er fint å se hvordan du har lært deg å ta ett skritt om gangen mot det som kan være din frihet.

Lykke til videre og god sommer til deg og.

Jeg mener ikke at alle andre skal gjøre som jeg - kanskje er det ikke tiden for mange ennå. Jeg tror litt på at en må finne sin vei ut, på sin måte.

Det jeg ville med denne "diskusjonen" var å få en litt bedre forståelse for hvorfor så mange av oss blir såpass sterkt knyttet til og "glad" i å være pasient.

Og kanskje en slags kritikk til helsevesenet/psykiatrien som noen ganger er alt for snille mot de av oss som mener at vi har rett til å bli utagerende, truende eller som reagerer på så negative måter at det skader andre.

Jeg mente også at jeg hadde rett til å oppføre meg sånn som jeg gjorde.

I dag ser jeg jo at det var fullstendig sinnsykt!

Jeg var/er egentlig ikke så veldig sterk heller, men jeg har alltid hatt en ressurssterk familie i ryggen, samt venner som ikke har latt seg skremme bort.

Kanskje jeg har hatt ren, skjær flaks?

For gudene skal vite at jeg har villet gi opp mange, mange ganger.

Jeg har ønsket meg tilbake til psykehuset, tryglet og bedt fengselsledelsen om å legge meg inn...Uten at jeg fikk viljen min.

Kanskje var det derfor jeg fikk opp øynene for at det kunne finnes et annet liv også?

Jeg mener ikke at alle andre skal komme ut av pasientrollen hvis de ikke er klare for det.

Jeg vet at det er trygt og godt å være innlagt i mange tilfeller.

Dette innlegget er ikke ment som en personlig kritikk mot noen som helst. Kan jo ikke dømme folk en ikke kjenner.

Men dette med å være pasient har jeg snakket mye med både behandleren min og familien min om og jeg undres over hvorfor ting blir som de blir og når disse tingene har blitt et problem.

Kanskje får jeg tilbakefall en gang? De aller fleste får jo det.

En blir vel kanskje aldri "frisk" av en personlighetsforstyrrelse? Men friskere, kanskje?

Fortsatt god sommer!

Ta vare på dere selv, uansett om dere er inne eller ute.