NHD/Andre - når en blir for " trygg" i pasientrollen

[Kizza1365380506]

Jeg mener ikke at alle andre skal gjøre som jeg - kanskje er det ikke tiden for mange ennå. Jeg tror litt på at en må finne sin vei ut, på sin måte.

Det jeg ville med denne "diskusjonen" var å få en litt bedre forståelse for hvorfor så mange av oss blir såpass sterkt knyttet til og "glad" i å være pasient.

Og kanskje en slags kritikk til helsevesenet/psykiatrien som noen ganger er alt for snille mot de av oss som mener at vi har rett til å bli utagerende, truende eller som reagerer på så negative måter at det skader andre.

Jeg mente også at jeg hadde rett til å oppføre meg sånn som jeg gjorde.

I dag ser jeg jo at det var fullstendig sinnsykt!

Jeg var/er egentlig ikke så veldig sterk heller, men jeg har alltid hatt en ressurssterk familie i ryggen, samt venner som ikke har latt seg skremme bort.

Kanskje jeg har hatt ren, skjær flaks?

For gudene skal vite at jeg har villet gi opp mange, mange ganger.

Jeg har ønsket meg tilbake til psykehuset, tryglet og bedt fengselsledelsen om å legge meg inn...Uten at jeg fikk viljen min.

Kanskje var det derfor jeg fikk opp øynene for at det kunne finnes et annet liv også?

Jeg mener ikke at alle andre skal komme ut av pasientrollen hvis de ikke er klare for det.

Jeg vet at det er trygt og godt å være innlagt i mange tilfeller.

Dette innlegget er ikke ment som en personlig kritikk mot noen som helst. Kan jo ikke dømme folk en ikke kjenner.

Men dette med å være pasient har jeg snakket mye med både behandleren min og familien min om og jeg undres over hvorfor ting blir som de blir og når disse tingene har blitt et problem.

Kanskje får jeg tilbakefall en gang? De aller fleste får jo det.

En blir vel kanskje aldri "frisk" av en personlighetsforstyrrelse? Men friskere, kanskje?

Fortsatt god sommer!

Ta vare på dere selv, uansett om dere er inne eller ute.

Jeg skjønner hva du mener. Og det er vel viktig å gå frem i sitt eget tempo. Det er forståelig at noen ønsker å bli i den rollen hvor de ikke trenger å ta ansvar ialle fall dersom det er dette som har ført dem inn i pasientrollen i første omgang. Etter mange år å ha tatt på seg ansvar for alt og alle rundt seg, kanskje også for ting som ligger langt utenfor det naturlige ansvarsområdet. Vil nok mange synes det er en kjempelettelse og få slippe. Og lene seg tilbake og bare "skylde" på sykdommen. Jeg tror faktisk det er veldig vanlig når jeg får tenkt meg om.

Men av og til trenger vi en litt dytt for å komme videre. For deg ble det kanskje litt vel drastisk. For andre kan det være nok å komme seg i jobb igjen. Det er en vanskelig balansegang det med å ikke ta for store skritt/begynne for tidlig og det å vente for lenge.

Det er så fint å høre at du mener det endelig fungerer for deg. La oss håpe at det er fler som ser lysningen snart.

Klem fra

[PieLill]

Hei

Synes kanskje du har litt lite innsikt i din egen situasjon med det du sier her. Du skriver masse innlegg her på dol, og virker veldig opptatt av dine psykiske plager og medisiner og behandling osv. Jeg opplever deg som selvdestruktiv ved at du hele tiden skriver at du ikke følger psykiateren din sine råd om medisinering, og heller ikke vil fortelle han om åssen du har det og hva du driver med. Dette synes jeg er et klart tegn på at du ønsker mye oppmerksomhet rundt medisinene dine og sykdommen din....i alle fall fra alle andre enn psykiateren din. Ergo må man også regne med at du trives godt i pasientrollen siden dette tydeligvis er en av rollene du bruker for å få oppmerksomhet.

Selvfølgelig har du lov til å like pasientrollen, og selvfølgelig har du rett til å skrike ut din frustrasjon over sykdommen din her. Men tror du trenger å bli flinkere til å se deg selv utenfra hvis du mener at du ikke befinner deg trygt plantet i pasientrollen....

"Flinke piker" samarbeider med legen sin om medisineringen og følger pliktskyldig legens råd. "Flinke piker" legger seg inn når de rundt dem synes det er nødvendig, fordi de er redd for å være til bry for dem rundt seg. Ut fra det du skriver her på dol, synes det som om du har en umoden måte å takle dine pykiske problemer på og at du har et stort ønske om å dramatisere situasjonen din slik at du får oppmerksomhet. Vil tro du passer godt inn i en borderline-diagnose?

Håper dette kan være et nyttig innspill på hvordan du blir oppfattet utenfra (i dol-situasjon).

Med så mye krass personlig kritikk burde du ha mot og vett til å bruke ditt vanlige nick.

Det passer seg dårlig å komme med noe sånt annonymt. Har du ikke mot til å stå for det du skriver som den vi kjenner deg som til vanlig her på forum, hadde det vært bedre å ikke skrive i det hele tatt.

mvh

[huufsa]

Hei, firebird!

Dette var et utrolig bra innlegg, tydelig at du har kommet langt på bedringens vei, hvertfall!

Jeg har tenkt på deg... - og lurt på om du har 'kommet deg ut' fra der du var forrige gang vi 'møttes' her )

Det var jo ikke så veldig lenge igjen å vente da?

Håper det, firebird!

Og ønsker deg så inmari masse lykke til videre i livet ditt!

*masse klemmer*

[frosken]

Hei firebird!

Dette er en viktig problemstilling - men den har etter min oppfatning mange nyanser...

Det forundrer meg at sykehuset ikke gjorde noe forsøk på å ansvarliggjøre deg. I de fleste tilfeller så opplever vel borderlinepasientene mye "avvisning" nettopp fordi man forsøker å ansvarliggjøre dem. Men kanskje var du ikke mottakelig for evt. forsøk på ansvarliggjøring?

Ofte blir det langvarige konflikter nettopp rundt hvem som skal ta ansvaret for at pasienten holder seg levende. Behandlerne forsøker å legge ansvaret på pasienten - og pasienten er villig til å gå til hvilket som helst skritt for at ansvaret skal legges på de "voksne" - dvs. behandlerne. Hvis slike konflikter blir omfattende, kan det ta år å komme ut av gjørma igjen.

Jeg tror dette er en problematikk som i utpreget grad gjelder enkelte pasientgrupper (visse typer personlighetsforstyrrelser?) - mens andre sliter med helt andre ting, og er ikke preget av dette.

Når man har kommet seg videre og ikke lenger holder på med denne konflikten, kan det være vanskelig å forstå hvordan det hele kunne foregå.

Flott at du har kommet deg videre, firebird! Håper du får en bra tid fremover.

En liten kommentar til slutt: Du er kanskje litt "nyfrelst" om dagen - så det blir vel viktig å huske på at også andre kan trenge lang tid på å bearbeide sine grunnleggende konflikter.

[frosken]

Hei

Synes kanskje du har litt lite innsikt i din egen situasjon med det du sier her. Du skriver masse innlegg her på dol, og virker veldig opptatt av dine psykiske plager og medisiner og behandling osv. Jeg opplever deg som selvdestruktiv ved at du hele tiden skriver at du ikke følger psykiateren din sine råd om medisinering, og heller ikke vil fortelle han om åssen du har det og hva du driver med. Dette synes jeg er et klart tegn på at du ønsker mye oppmerksomhet rundt medisinene dine og sykdommen din....i alle fall fra alle andre enn psykiateren din. Ergo må man også regne med at du trives godt i pasientrollen siden dette tydeligvis er en av rollene du bruker for å få oppmerksomhet.

Selvfølgelig har du lov til å like pasientrollen, og selvfølgelig har du rett til å skrike ut din frustrasjon over sykdommen din her. Men tror du trenger å bli flinkere til å se deg selv utenfra hvis du mener at du ikke befinner deg trygt plantet i pasientrollen....

"Flinke piker" samarbeider med legen sin om medisineringen og følger pliktskyldig legens råd. "Flinke piker" legger seg inn når de rundt dem synes det er nødvendig, fordi de er redd for å være til bry for dem rundt seg. Ut fra det du skriver her på dol, synes det som om du har en umoden måte å takle dine pykiske problemer på og at du har et stort ønske om å dramatisere situasjonen din slik at du får oppmerksomhet. Vil tro du passer godt inn i en borderline-diagnose?

Håper dette kan være et nyttig innspill på hvordan du blir oppfattet utenfra (i dol-situasjon).

Hei!

Jeg oppfatter ikke ulva slik du beskriver - og synes du er unødvendig krass i ditt innspill.

[PieLill]

For et flott og reflektert innlegg, Firebird!

Jeg tror du setter søkelys på noe svært vesentlig og ømtålig. Ingen av oss liker vel å innrømme at vi skulker unna.

Det å forholde seg til at alt en gjør får konsekvenser begynner allered når man er tre år og klater for høyt og ramler ned. Uteblir disse erfaringene kan man til slutt gå på en kjempesmell.

I en livkrise, som for eksempel psykisk lidelse, kan både evnen og VILJEN til ansvar bli stilt på harde prøver. Det er voksent og se sine begrensninger og be om hjelp. Det er barnslig og fraskrive seg et hvert ansvar og stille krav til alle andre enn seg selv. Det er barnslig å tro at en lidelse, psykisk eller fysisk, fritar en fra utøvelse av alminnelig folkeskikk.

Jeg tror enkelte mennesker i enkelte situasjoner er totalt ute av stand til å ta ansvaret for noe som helst. Den naturlige konsekvens av dette er umyndiggjøring.

Alle vi andre har en eller annen grad av mulighet til å ta en viss mengde ansvar, noen mye og andre lite. Noe kan løpe, for andre handler det om å krype når de ikke kan gå.

Det øyeblikke vi slutter å ta ansvar for det vi kan ta ansvar for, er vi ute på en farlig vei. Hvis vi da har omgivelser som ikke krever ansvar av oss, går det lett nedover.

Mitt inntrykk er at manglende evne eller muligheter til å stille folk til ansvar er et problem i psykiatrien. Det er lite rom for og stille krav og komme med sanksjoner. - Uten at jeg har noe fasitsvar. Grenseoppgangen mellom omsorg, romslighet og frivillighet kontra tvang og negative konsekvenser av handlinger, er ikke enkel.

Det kan være et stort sprang mellom det vi tror vi klarer og det vi faktisk kan klare. Hvor mye lengre enn det vi tror ville vi klart å gå om vi hadde en pistol i ryggen? (Men er man lam fra nakken og ned kan man selvsagt ikke gå, om man så hadde 100 maskingevær mot seg.)

Eksempel:

"Jeg klarer bare ikke å slutte å skrike til mannen min når jeg er sint!" Telefonen ringer midt i en krangel, man tar opp røret og sier med verdens vennligste stemme. "Hallo, det er hos Hansen.".... Vil eller kan ikke?...

Iblant har vi en tendens til å bortforklare manglende vilje med manglende evne.

Selv er evig takknemlig for noen venner som kjørte meg grundig til veggs da jeg var ganske ung. Den runden gav meg noe absolutte grenser for hva jeg tillater meg selv. Har spart meg for veldig mye trøbbel. Trøbbel får man alltid nok av uansett.

En venninne som jobbet i Rowanda rett etter de forferdelige blodighetene fortalte: "De måtte gå videre. Det hjalp ikke hvor mange av familien som var blitt drept, eller at de var blitt voldtatt. De MÅTTE hente vann fra brønnen." Min venninne så helt klart noe av verdien ved å måtte. Har tenkt mye på dette siden.

Du peker på noe veldig vesentlig, Firebird. Som gjelder oss alle i større eller mindre grad. Du har fått lære det på den virkelige tøffe måten.

Jeg håper du kan få ta hver minste bit av din dyrekjøpte lærdom og bruke den for alt den er verdt, slik at ingen ting har vært forgjeves.

Klem fra

[frosken]

For et flott og reflektert innlegg, Firebird!

Jeg tror du setter søkelys på noe svært vesentlig og ømtålig. Ingen av oss liker vel å innrømme at vi skulker unna.

Det å forholde seg til at alt en gjør får konsekvenser begynner allered når man er tre år og klater for høyt og ramler ned. Uteblir disse erfaringene kan man til slutt gå på en kjempesmell.

I en livkrise, som for eksempel psykisk lidelse, kan både evnen og VILJEN til ansvar bli stilt på harde prøver. Det er voksent og se sine begrensninger og be om hjelp. Det er barnslig og fraskrive seg et hvert ansvar og stille krav til alle andre enn seg selv. Det er barnslig å tro at en lidelse, psykisk eller fysisk, fritar en fra utøvelse av alminnelig folkeskikk.

Jeg tror enkelte mennesker i enkelte situasjoner er totalt ute av stand til å ta ansvaret for noe som helst. Den naturlige konsekvens av dette er umyndiggjøring.

Alle vi andre har en eller annen grad av mulighet til å ta en viss mengde ansvar, noen mye og andre lite. Noe kan løpe, for andre handler det om å krype når de ikke kan gå.

Det øyeblikke vi slutter å ta ansvar for det vi kan ta ansvar for, er vi ute på en farlig vei. Hvis vi da har omgivelser som ikke krever ansvar av oss, går det lett nedover.

Mitt inntrykk er at manglende evne eller muligheter til å stille folk til ansvar er et problem i psykiatrien. Det er lite rom for og stille krav og komme med sanksjoner. - Uten at jeg har noe fasitsvar. Grenseoppgangen mellom omsorg, romslighet og frivillighet kontra tvang og negative konsekvenser av handlinger, er ikke enkel.

Det kan være et stort sprang mellom det vi tror vi klarer og det vi faktisk kan klare. Hvor mye lengre enn det vi tror ville vi klart å gå om vi hadde en pistol i ryggen? (Men er man lam fra nakken og ned kan man selvsagt ikke gå, om man så hadde 100 maskingevær mot seg.)

Eksempel:

"Jeg klarer bare ikke å slutte å skrike til mannen min når jeg er sint!" Telefonen ringer midt i en krangel, man tar opp røret og sier med verdens vennligste stemme. "Hallo, det er hos Hansen.".... Vil eller kan ikke?...

Iblant har vi en tendens til å bortforklare manglende vilje med manglende evne.

Selv er evig takknemlig for noen venner som kjørte meg grundig til veggs da jeg var ganske ung. Den runden gav meg noe absolutte grenser for hva jeg tillater meg selv. Har spart meg for veldig mye trøbbel. Trøbbel får man alltid nok av uansett.

En venninne som jobbet i Rowanda rett etter de forferdelige blodighetene fortalte: "De måtte gå videre. Det hjalp ikke hvor mange av familien som var blitt drept, eller at de var blitt voldtatt. De MÅTTE hente vann fra brønnen." Min venninne så helt klart noe av verdien ved å måtte. Har tenkt mye på dette siden.

Du peker på noe veldig vesentlig, Firebird. Som gjelder oss alle i større eller mindre grad. Du har fått lære det på den virkelige tøffe måten.

Jeg håper du kan få ta hver minste bit av din dyrekjøpte lærdom og bruke den for alt den er verdt, slik at ingen ting har vært forgjeves.

Klem fra

Bra overskrift!

[E.T.3311]

Med så mye krass personlig kritikk burde du ha mot og vett til å bruke ditt vanlige nick.

Det passer seg dårlig å komme med noe sånt annonymt. Har du ikke mot til å stå for det du skriver som den vi kjenner deg som til vanlig her på forum, hadde det vært bedre å ikke skrive i det hele tatt.

mvh

Er igrunn enig med PieLill her.

Men hvorvidt dette er interessant, avhenger jo også litt av om "sett utenifra" har skrevet noe på dette forumet tidligere.

Mvh.

[PieLill]

Er igrunn enig med PieLill her.

Men hvorvidt dette er interessant, avhenger jo også litt av om "sett utenifra" har skrevet noe på dette forumet tidligere.

Mvh.

Det er jeg enig i.

Men jeg oppfatter "sett utenifra" som et typisk 'annonymt' nick.

Også ut fra det "sett utenifra" skriver virker det lite sansynlig at det er en førstgangsskribent.

[goliane]

Hei firebird!

Dette er en viktig problemstilling - men den har etter min oppfatning mange nyanser...

Det forundrer meg at sykehuset ikke gjorde noe forsøk på å ansvarliggjøre deg. I de fleste tilfeller så opplever vel borderlinepasientene mye "avvisning" nettopp fordi man forsøker å ansvarliggjøre dem. Men kanskje var du ikke mottakelig for evt. forsøk på ansvarliggjøring?

Ofte blir det langvarige konflikter nettopp rundt hvem som skal ta ansvaret for at pasienten holder seg levende. Behandlerne forsøker å legge ansvaret på pasienten - og pasienten er villig til å gå til hvilket som helst skritt for at ansvaret skal legges på de "voksne" - dvs. behandlerne. Hvis slike konflikter blir omfattende, kan det ta år å komme ut av gjørma igjen.

Jeg tror dette er en problematikk som i utpreget grad gjelder enkelte pasientgrupper (visse typer personlighetsforstyrrelser?) - mens andre sliter med helt andre ting, og er ikke preget av dette.

Når man har kommet seg videre og ikke lenger holder på med denne konflikten, kan det være vanskelig å forstå hvordan det hele kunne foregå.

Flott at du har kommet deg videre, firebird! Håper du får en bra tid fremover.

En liten kommentar til slutt: Du er kanskje litt "nyfrelst" om dagen - så det blir vel viktig å huske på at også andre kan trenge lang tid på å bearbeide sine grunnleggende konflikter.

Du berører sykehuset og hvordan behandlerne ansvarliggjør pasienter.

Det tror jeg faktisk varierer fra sykehus til sykehus. Firebirds sykehus skrev henne ut (kasta henne ut) når hun ble for "farlig". Når hun ble voldelig, var hun for farlig til å være innlagt. Hun ble da sendt hjem til oss foreldre.Når hun var suicidal,var det synd på henne og da tok de vare på henne.

På en ferietur med oss foreldre måtte hun innlegges akutt på et annet sykehus enn det hun sognet til, fordi hun ble suicidal. Vi foreldre ble kalt inn til samtale med en lege på sykehuset. Sammen ble vi enige om å gi henne ansvaret for eget liv. Hun ble skrevet ut etter en samtale med psykiateren, og resten av ferien gikk etter planen.

Å ansvarliggjøre pasienter er ikke lett, men det er nok eneste farbare vei. Uansett utgangspunkt må den enkelte før eller senere ta ansvaret for eget liv. Mange trenger hjelp en del år, men hvordan livet til syvende og sist skal leves må bli den enkeltes ansvar når en er blitt voksen.

Hva er det så å bli voksen? Det som kjennetegner en "borderliner" er vel at deler av personligheten ikke er modnet.Jeg tror at kognitiv terapi er et godt hjelpemiddel når det gjelder å "reparere" personligheten.

Om pasientrollen, så kjenner jeg den fra pårørendesiden. Det var en merkelig/skremmende opplevelse å se hvor avhengig firebird var av sykehuset, og hvor mye "rart" hun gjorde for å komme dit.Også skremmende å se hvor avhengig hun ble av oppmerksomhet, og hvor sint og fortvilt hun til tider var over situasjonen hun befant seg i. Men det var akkurat som det at hun var pasient var en unnskyldning for å utagere og for å skade seg selv. Hun var på en måte ikke ansvarlig for egne handlinger.

Årene i fengsel har endret dette. Stramme grenser, forutsigbarhet og kognitiv terapi har modnet henne. Nå skal hun ut i frihet og prøve å få skape seg et liv der erfaringene kan brukes til noe meningsfyllt.

Gjett om det blir spennende!!

Til frosken og dere andre som har svart firebird: Hun mener ikke å kritisere de som er pasienter. Hun vil få folk og kanskje også behandlere til å tenke gjennom hva som er viktig i behandlingen av folk med personlighetsforstyrrelse.

Syns du, frosken, har gode kommentarer, og er også imponert over hvor mye fornuftig mange andre skriver.

Ønsker alle her inne en god sommer!!

[frosken]

Du berører sykehuset og hvordan behandlerne ansvarliggjør pasienter.

Det tror jeg faktisk varierer fra sykehus til sykehus. Firebirds sykehus skrev henne ut (kasta henne ut) når hun ble for "farlig". Når hun ble voldelig, var hun for farlig til å være innlagt. Hun ble da sendt hjem til oss foreldre.Når hun var suicidal,var det synd på henne og da tok de vare på henne.

På en ferietur med oss foreldre måtte hun innlegges akutt på et annet sykehus enn det hun sognet til, fordi hun ble suicidal. Vi foreldre ble kalt inn til samtale med en lege på sykehuset. Sammen ble vi enige om å gi henne ansvaret for eget liv. Hun ble skrevet ut etter en samtale med psykiateren, og resten av ferien gikk etter planen.

Å ansvarliggjøre pasienter er ikke lett, men det er nok eneste farbare vei. Uansett utgangspunkt må den enkelte før eller senere ta ansvaret for eget liv. Mange trenger hjelp en del år, men hvordan livet til syvende og sist skal leves må bli den enkeltes ansvar når en er blitt voksen.

Hva er det så å bli voksen? Det som kjennetegner en "borderliner" er vel at deler av personligheten ikke er modnet.Jeg tror at kognitiv terapi er et godt hjelpemiddel når det gjelder å "reparere" personligheten.

Om pasientrollen, så kjenner jeg den fra pårørendesiden. Det var en merkelig/skremmende opplevelse å se hvor avhengig firebird var av sykehuset, og hvor mye "rart" hun gjorde for å komme dit.Også skremmende å se hvor avhengig hun ble av oppmerksomhet, og hvor sint og fortvilt hun til tider var over situasjonen hun befant seg i. Men det var akkurat som det at hun var pasient var en unnskyldning for å utagere og for å skade seg selv. Hun var på en måte ikke ansvarlig for egne handlinger.

Årene i fengsel har endret dette. Stramme grenser, forutsigbarhet og kognitiv terapi har modnet henne. Nå skal hun ut i frihet og prøve å få skape seg et liv der erfaringene kan brukes til noe meningsfyllt.

Gjett om det blir spennende!!

Til frosken og dere andre som har svart firebird: Hun mener ikke å kritisere de som er pasienter. Hun vil få folk og kanskje også behandlere til å tenke gjennom hva som er viktig i behandlingen av folk med personlighetsforstyrrelse.

Syns du, frosken, har gode kommentarer, og er også imponert over hvor mye fornuftig mange andre skriver.

Ønsker alle her inne en god sommer!!

Hei goliane!

Det er spennende at du og firebird skriver om samme prosess opplevd fra litt ulike synsvinkler.

Jeg mener også at ansvarliggjøring er eneste gangbare vei - men synes vel at helsepersonell ofte sliter noe med hvordan få til dette på en god måte. Det blir vel ofte slik du beskriver - enten er det "synd" på deg, og da vil de ta ansvar for deg - eller så er du "slem" og da får du ta ansvaret selv. Dette er med på å forsterke et mønster hvor pasienten forsøker å bli definert som syk - og ikke som "slem". Derfor blir det viktig for pasienten å bli oppfattet som uten mulighet for å ta ansvar (også kalt syk) - for i motsatt fall pålegges jo ansvar - og da ofte alt ansvar...

Jeg tror behandlere ofte har en tendens til å se ganske svart-hvitt på pasienter med borderlineproblematikk - slik at systemet nesten "lider" av en lignende problematikk som pasientene...

Jeg tror veien ut av "kampen om ansvaret" handler om frivillige avtaler. Frivillige avtaler om å avstå fra f.eks. selvskading av ulik type. Frivilligheten kan motiveres ut fra at behandlingens mulige utfall vil være avhengig av at begge parter yter sitt - pasienten må øve på å tåle impulspresset uten å handle - terapeuten må være forutsigbar og tilgjengelig i en rimelig og forhåndsavtalt grad.

Dersom det er mulig,tror jeg det er en fordel med mest mulig poliklinisk behandling - og færrest mulig innleggelser. Det skjer mye rart på de psykiatriske avdelingene - og jeg tror ikke man skal undervurdere den grad av "smittefare" som er tilstede. Når det indre presset og det mer eller mindre ubevisste ønsket om å bli sett er stort nok, kan alle slags umodne handlinger aktiveres - tror jeg.

Avtaler, tilgjengelighet, alternative handlingsmåter - og tid og romslighet er det jeg har tro på.

Og igjen tror jeg at man skal skille mellom ulike pasientgrupper. Denne problematikken gjelder slett ikke alle - og dersom andre pasientgrupper tolkes tilsvarende, kan det bli ganske feil.

[Gjest Tussii19]

Det er jeg enig i.

Men jeg oppfatter "sett utenifra" som et typisk 'annonymt' nick.

Også ut fra det "sett utenifra" skriver virker det lite sansynlig at det er en førstgangsskribent.

Jeg bare lurer på noe:

Firebird, måtte du i fengsel fordi ikke noe annet kunne hjelpe deg?Var det fordi du ikke ble frisk av annen hjelp, og derfor ble du satt i fengsel?

Uæh, høres skummelt ut.

Håper det går bra med deg. Lykke til i "ditt nye liv" utenfor murene

[goliane]

Hei goliane!

Det er spennende at du og firebird skriver om samme prosess opplevd fra litt ulike synsvinkler.

Jeg mener også at ansvarliggjøring er eneste gangbare vei - men synes vel at helsepersonell ofte sliter noe med hvordan få til dette på en god måte. Det blir vel ofte slik du beskriver - enten er det "synd" på deg, og da vil de ta ansvar for deg - eller så er du "slem" og da får du ta ansvaret selv. Dette er med på å forsterke et mønster hvor pasienten forsøker å bli definert som syk - og ikke som "slem". Derfor blir det viktig for pasienten å bli oppfattet som uten mulighet for å ta ansvar (også kalt syk) - for i motsatt fall pålegges jo ansvar - og da ofte alt ansvar...

Jeg tror behandlere ofte har en tendens til å se ganske svart-hvitt på pasienter med borderlineproblematikk - slik at systemet nesten "lider" av en lignende problematikk som pasientene...

Jeg tror veien ut av "kampen om ansvaret" handler om frivillige avtaler. Frivillige avtaler om å avstå fra f.eks. selvskading av ulik type. Frivilligheten kan motiveres ut fra at behandlingens mulige utfall vil være avhengig av at begge parter yter sitt - pasienten må øve på å tåle impulspresset uten å handle - terapeuten må være forutsigbar og tilgjengelig i en rimelig og forhåndsavtalt grad.

Dersom det er mulig,tror jeg det er en fordel med mest mulig poliklinisk behandling - og færrest mulig innleggelser. Det skjer mye rart på de psykiatriske avdelingene - og jeg tror ikke man skal undervurdere den grad av "smittefare" som er tilstede. Når det indre presset og det mer eller mindre ubevisste ønsket om å bli sett er stort nok, kan alle slags umodne handlinger aktiveres - tror jeg.

Avtaler, tilgjengelighet, alternative handlingsmåter - og tid og romslighet er det jeg har tro på.

Og igjen tror jeg at man skal skille mellom ulike pasientgrupper. Denne problematikken gjelder slett ikke alle - og dersom andre pasientgrupper tolkes tilsvarende, kan det bli ganske feil.

Takk for godt svar.

Du skriver at behandlere har en tendens til å se ganske "svart/hvitt" på pasienter med borderlineproblematikk. Det gjelder helt klart for noen. På noen psykehus er tilbudet når det gjelder kognitiv terapi dårlig, og medisinering blir eneste alternativ.

Noen psykehus sliter med underbemanning. Historiestudenter og andre uten helsefagutdanning går vakter, og har ikke mulighet til å forstå denne pasientgruppen. Det blir mye "Du er slem" ved utagering og "Du er dum" ved sjølskading og "Det er synd på deg" ved overdoser.

"Kampen om ansvaret" - en god og treffende formulering. Det handler mye om å endre pasientens tankemønster og det er en tøff prosess.

Også enig om at poliklinisk behandling er å foretrekke. Så hvor avhengig firebird ble av avdelinga. Var også sjokkert over hva de gjorde med henne der, og hva hun fikk seg til å gjøre når hun var innlagt. Hun har aldri vært voldelig her hjemme, men på sykehuset måtte hun reimlegges utallige ganger. Hun utagerte bare mot de som var trent i å møte voldelige personer!

Har også fundert en del over "smitteeffekten" i avdelingen. Firebird var aldri voldelig før hun hadde vært pasient ei tid. Hun hadde aldri drevet med sjølskading før hun hadde vært innlagt ei tid. På psykehuset kom hun i kontakt med jenter som drev med begge deler, og fikk ideer/lærte av dem. I en periode virket hun faktisk stolt over hvor "flink" hun var til å utagere!

Vi har snakket om dette med "smitteeffekt" og hun mener det er noe i det.

Understreker at jeg kun er pårørende og kun har erfaring med en borderlinedatter, og at jeg er klar over at andre diagnosegrupper har andre behov.

Syns forøvrig firebird er tøff som har satt igang denne diskusjonen.

[goliane]

Jeg bare lurer på noe:

Firebird, måtte du i fengsel fordi ikke noe annet kunne hjelpe deg?Var det fordi du ikke ble frisk av annen hjelp, og derfor ble du satt i fengsel?

Uæh, høres skummelt ut.

Håper det går bra med deg. Lykke til i "ditt nye liv" utenfor murene

Hei!

Firebird er tilbake i fengslet igjen, og kan ikke svare deg. Hun hadde bare permisjon da hun skrev om pasientrollen. Men om et par uker kommer hun ut på frisikring. Det blir godt - og spennende!

Firebird fikk en dom (2 års fengsel, 3 års sikring) pga. en utageringsepisode mens hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Det var en alvorlig episode,med kniv og politi involvert, men heldigvis ble ingen skadet.

I fengslet var grensene snevre og alt veldig forutsigbart. Det, og at hun fikk timer hos en psykiater som drev med kognitiv terapi, gjorde at firebird har gjort fantastiske framskritt. Hun har virkelig jobba hardt med seg sjøl, og bestemt seg for å ta ansvar for eget liv!

Jeg er virkelig stolt av datra mi!

[frosken]

Takk for godt svar.

Du skriver at behandlere har en tendens til å se ganske "svart/hvitt" på pasienter med borderlineproblematikk. Det gjelder helt klart for noen. På noen psykehus er tilbudet når det gjelder kognitiv terapi dårlig, og medisinering blir eneste alternativ.

Noen psykehus sliter med underbemanning. Historiestudenter og andre uten helsefagutdanning går vakter, og har ikke mulighet til å forstå denne pasientgruppen. Det blir mye "Du er slem" ved utagering og "Du er dum" ved sjølskading og "Det er synd på deg" ved overdoser.

"Kampen om ansvaret" - en god og treffende formulering. Det handler mye om å endre pasientens tankemønster og det er en tøff prosess.

Også enig om at poliklinisk behandling er å foretrekke. Så hvor avhengig firebird ble av avdelinga. Var også sjokkert over hva de gjorde med henne der, og hva hun fikk seg til å gjøre når hun var innlagt. Hun har aldri vært voldelig her hjemme, men på sykehuset måtte hun reimlegges utallige ganger. Hun utagerte bare mot de som var trent i å møte voldelige personer!

Har også fundert en del over "smitteeffekten" i avdelingen. Firebird var aldri voldelig før hun hadde vært pasient ei tid. Hun hadde aldri drevet med sjølskading før hun hadde vært innlagt ei tid. På psykehuset kom hun i kontakt med jenter som drev med begge deler, og fikk ideer/lærte av dem. I en periode virket hun faktisk stolt over hvor "flink" hun var til å utagere!

Vi har snakket om dette med "smitteeffekt" og hun mener det er noe i det.

Understreker at jeg kun er pårørende og kun har erfaring med en borderlinedatter, og at jeg er klar over at andre diagnosegrupper har andre behov.

Syns forøvrig firebird er tøff som har satt igang denne diskusjonen.

Hei!

Jeg synes også firebird er tøff som tar opp disse temaene - (og så lurer jeg på om du er i ferd med å bli litt hønemor...*s*)

Håper dere får en fin sommer begge to!

[goliane]

Hei!

Jeg synes også firebird er tøff som tar opp disse temaene - (og så lurer jeg på om du er i ferd med å bli litt hønemor...*s*)

Håper dere får en fin sommer begge to!

Firebird kaller med dragemamma!!!

God sommer til deg, også!