Borderline..

[varga1365380532]

eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse om man vil...*smiler*

Jeg har nettopp fått denne diagnosen og skulle så gjerne snakket litt(skrevet egentlig) med noen som kan litt om dette, og gjerne med noen som har erfaring med diagnosen på et vis. Har lett en del på nett og finner veldig lite,og stort sett det samme som står...mulig jeg er dårlig på å søke altså*ler*

På en måte falt ting veldig på plass når diagnosen var satt, men syns også det er ganske skremmende med slike stempel... Jeg er gift og har barn og tenker en del på dem i denne settingen også, så det hadde vært godt å kunne dele litt med andre i samme situasjon eller lese litt om det et eller annet sted.

Leste et innlegg her for litt siden om hvor skille gikk mellom å ha en farverik personlighet og sykdom...likte det*smiler* Der stod mine tanker på trykk gitt*ler* Har alltid visst jeg er litt anderledes, men det er vi da alle? unike mener jeg:)

Er første gang jeg "snakker" her inne så vis meg barmhjertighet da

Mvh

varga

[soleil]

Hei, velkommen til psykiatriforumet!

Her er det mange som er i samme båt, i hvertfall mange som har erfaringer med psykiske lidelser av ulike slag.

Det viktigste, uansett diagnose er å finne måter å fungere normalt i hverdagen på. Funksjonsevne er like viktig som eventuelle diagnoser.

Håper du finner ut behandlingsmåter og mestringsmetoder som fungerer for deg!

[varga1365380532]

Hei, velkommen til psykiatriforumet!

Her er det mange som er i samme båt, i hvertfall mange som har erfaringer med psykiske lidelser av ulike slag.

Det viktigste, uansett diagnose er å finne måter å fungere normalt i hverdagen på. Funksjonsevne er like viktig som eventuelle diagnoser.

Håper du finner ut behandlingsmåter og mestringsmetoder som fungerer for deg!

Takk for raskt og hyggelig svar:) satt her og svetta ved tastene jeg vettu*ler*

Syns behandlingstilbudene jeg fikk var ganske labre...psykologen mente jeg burde gå på en dagavdelig hele uka,men da kunne jeg like gjerne jobbet om jeg skulle klare det*rister litt oppgitt på hodet* Ellers kunne jeg gå i gruppeterapi langt vekk eller pludre med en psykiatrisk sykepleier...Men skal siste time til psykologen min til uka, så håper han hjelper meg å finne en jeg kan gå fast til,alene og som jeg kan få litt tiltro til.Det blir spennende å se:) Kom jo til psykologen for å få hjelp til å hekle litt i hverdagen min og håndtere stress litt bedre, og fikk en diagnose i stedet*ler* håper vi kommer til poenget en dag:)

mvh

[soleil]

Takk for raskt og hyggelig svar:) satt her og svetta ved tastene jeg vettu*ler*

Syns behandlingstilbudene jeg fikk var ganske labre...psykologen mente jeg burde gå på en dagavdelig hele uka,men da kunne jeg like gjerne jobbet om jeg skulle klare det*rister litt oppgitt på hodet* Ellers kunne jeg gå i gruppeterapi langt vekk eller pludre med en psykiatrisk sykepleier...Men skal siste time til psykologen min til uka, så håper han hjelper meg å finne en jeg kan gå fast til,alene og som jeg kan få litt tiltro til.Det blir spennende å se:) Kom jo til psykologen for å få hjelp til å hekle litt i hverdagen min og håndtere stress litt bedre, og fikk en diagnose i stedet*ler* håper vi kommer til poenget en dag:)

mvh

Hvis du kan få oppfølging fra psykolog eller en psykiatrisk sykepleier så kan jo det være ålreit. Spørs hva slags behov du har.

Hvis du er i stand til å jobbe så er jo det fint, så lenge det ikke går på bekostning av helse og barn.

Dagavdeling kan sikkert være greit, men kanskje ikke hver dag?

Har du ikke vært i kontakt med psykiatrien før nå?

Har du hatt mistanke om at noe var galt før?

[varga1365380532]

Hvis du kan få oppfølging fra psykolog eller en psykiatrisk sykepleier så kan jo det være ålreit. Spørs hva slags behov du har.

Hvis du er i stand til å jobbe så er jo det fint, så lenge det ikke går på bekostning av helse og barn.

Dagavdeling kan sikkert være greit, men kanskje ikke hver dag?

Har du ikke vært i kontakt med psykiatrien før nå?

Har du hatt mistanke om at noe var galt før?

Setter så absolutt pris på at jeg har tilbud i det hele tatt selv om det kanskje ikke så sånn ut*smiler*

Gruppeterapien og dagavdelingen ligger sånn til at jeg må kave veldig for å komme meg dit og da jeg ikke takler det stresset særlig godt,så ser jeg egentlig ikke på det som en mulighet, om du skjønner...Psykiatrisk sykepleier har jeg ikke så veldig tro på, og skammer meg litt for det...men sånn er det faktisk...Og for at jeg skal komme noen vei så er det viktig for meg å ha veldig tiltro til behandler...Mitt håp er at min psykolog har klart å finne en mulighet for at jeg skal kunne gå til en psykolog jevnlig, uten å kave meg i hjel med busser og tog*smiler* Han jeg går til sa det var vanskelig, de gjør ikke dette på poliklinikken og privat er så dyrt....men er lov å håpe!

Når det gjelder dagavdeligen så hadde det vært topp en dag eller to i uka,men det var alle eller ingen forstod jeg...og da jeg ikke klarer å være på "tur" hver dag og derfor ikke jobber, så falt den bort.

Jeg gikk til psykolog for 6år siden, og hun mente jeg var deprimert. Hun var ikke akkurat en psykolog jeg ville anbefalt noen å gå til så sluttet der etter en stund.

Når det gjelder om jeg hadde noen mistanke om at noe var galt....egentlig ikke...Jeg har alltid visst at jeg ikke takler stress,har et voldsomt sinne,raske humørsvingninger og lett sklir inn og ut av roller(kommer godt med som modell ) Men galt trodde jeg ikke det var...jeg syns det er leit å hate og elske om hverandre og sånt, men har egentlig bare sett på det som en del av meg...sånn er jeg og andre er på sine måter om du skjønner? Har alltid interessert meg for psykologi og husker jeg leste om boarderline og tenkte; jøss, hvordan skal de finne ut hvem som har det da...skille de ut fra oss vanlige*ler* Og der skulle det kanskje ringt en bjelle,men det gjorde det altså ikke....

Mvh

[soleil]

Setter så absolutt pris på at jeg har tilbud i det hele tatt selv om det kanskje ikke så sånn ut*smiler*

Gruppeterapien og dagavdelingen ligger sånn til at jeg må kave veldig for å komme meg dit og da jeg ikke takler det stresset særlig godt,så ser jeg egentlig ikke på det som en mulighet, om du skjønner...Psykiatrisk sykepleier har jeg ikke så veldig tro på, og skammer meg litt for det...men sånn er det faktisk...Og for at jeg skal komme noen vei så er det viktig for meg å ha veldig tiltro til behandler...Mitt håp er at min psykolog har klart å finne en mulighet for at jeg skal kunne gå til en psykolog jevnlig, uten å kave meg i hjel med busser og tog*smiler* Han jeg går til sa det var vanskelig, de gjør ikke dette på poliklinikken og privat er så dyrt....men er lov å håpe!

Når det gjelder dagavdeligen så hadde det vært topp en dag eller to i uka,men det var alle eller ingen forstod jeg...og da jeg ikke klarer å være på "tur" hver dag og derfor ikke jobber, så falt den bort.

Jeg gikk til psykolog for 6år siden, og hun mente jeg var deprimert. Hun var ikke akkurat en psykolog jeg ville anbefalt noen å gå til så sluttet der etter en stund.

Når det gjelder om jeg hadde noen mistanke om at noe var galt....egentlig ikke...Jeg har alltid visst at jeg ikke takler stress,har et voldsomt sinne,raske humørsvingninger og lett sklir inn og ut av roller(kommer godt med som modell ) Men galt trodde jeg ikke det var...jeg syns det er leit å hate og elske om hverandre og sånt, men har egentlig bare sett på det som en del av meg...sånn er jeg og andre er på sine måter om du skjønner? Har alltid interessert meg for psykologi og husker jeg leste om boarderline og tenkte; jøss, hvordan skal de finne ut hvem som har det da...skille de ut fra oss vanlige*ler* Og der skulle det kanskje ringt en bjelle,men det gjorde det altså ikke....

Mvh

"Psykiatrisk sykepleier har jeg ikke så veldig tro på, og skammer meg litt for det...men sånn er det faktisk..."

Skammer du deg for å ha samtaler med psykiatrisk sykepleier, at du ikke har tro på det, eller skammer du deg for diagnosen?

*trøtt*

Hvorfor kan du ikke fortsette hos den psykologen du har vært til?

Hvorfor kan du ikke få behandling på poliklinikken?

Kanskje er det noen private psykologer eller psykiatere med driftstøtte der du bor?

Spesielt med tanke på at du har barn er det viktig at du får skikkelig behandling.

[varga1365380532]

"Psykiatrisk sykepleier har jeg ikke så veldig tro på, og skammer meg litt for det...men sånn er det faktisk..."

Skammer du deg for å ha samtaler med psykiatrisk sykepleier, at du ikke har tro på det, eller skammer du deg for diagnosen?

*trøtt*

Hvorfor kan du ikke fortsette hos den psykologen du har vært til?

Hvorfor kan du ikke få behandling på poliklinikken?

Kanskje er det noen private psykologer eller psykiatere med driftstøtte der du bor?

Spesielt med tanke på at du har barn er det viktig at du får skikkelig behandling.

Jeg skammer meg for at jeg ikke har tro på psykiatriske sykepleiere*smiler* Er ganske bevandret i helsesystemet på andre måter og er også helsearbeider selv. Noe av problematikken er at jeg vil riste litt skikkelig i dette og finne ut av ting, og da trenger jeg en som kan og vet mer enn meg for at jeg i det hele tatt skal ta de alvorlig. For å legge hverdagen til rette og snakke om det, er nok en psykiatrisk sykepleier fint, men som sagt så har jeg behov for å vite "alt" og da er jeg redd hun kommer for kort...men de finnes i forskjellige utgaver de også, så det er vel verdt et forsøk egentlig:)

Har veldig lyst til å fortsette der jeg går, men forstod at det ikke var mulig siden de der utredet og sendte videre,men jeg får spørre igjen....

Dette med driftsstøtte hadde jeg faktisk ikke tenkt på, så det var bra du sa! Skal forhøre meg om det:)

Jeg er også opptatt av å ikke falle ut av systemet siden jeg har barn å ta vare på, og vil lære å unngå de største fellene...

Tusen takk for at du har tatt deg tiden å svare meg så mye, det gjorde godt:)

Ønsker deg en fortsatt god natt så titter jeg nok innom igjen i morra.

mvh

[Gjest been there - done that]

Hei varga, jeg er bare en av dem som kan anbefale dagavdeling på det varmeste.

Var på en slik for etpar år siden..4 dager pr uke i 18 uker. Det blir ikke som i en vanlig jobb. Du slipper å måtte ta deg sammen og prestere noe overfor andre. Synes du snakket noe om turer, om det var trimmen du mente så går en i det tempoet en føler for. Ingen blir presset. En blir fort en fast sammensveiset gjeng og det er trygt og godt å vite at alle sliter med sitt. En trenger ikke holde maska. Det som er hardt (kanskje mer enn i en vanlig jobb) er det å jobbe med seg selv og kunne se sine egne problemer. Gruppeterapi etc. Jeg var så sliten de første dagene at jeg måtte legge meg rett ned og sove etter middagen. Men det gikk over når jeg ble vant til rutinene. Men som sagt, kan bare anbefales. Du burde ta sjansen. Lykke til videre : )

[firebird1365380441]

Jeg skammer meg for at jeg ikke har tro på psykiatriske sykepleiere*smiler* Er ganske bevandret i helsesystemet på andre måter og er også helsearbeider selv. Noe av problematikken er at jeg vil riste litt skikkelig i dette og finne ut av ting, og da trenger jeg en som kan og vet mer enn meg for at jeg i det hele tatt skal ta de alvorlig. For å legge hverdagen til rette og snakke om det, er nok en psykiatrisk sykepleier fint, men som sagt så har jeg behov for å vite "alt" og da er jeg redd hun kommer for kort...men de finnes i forskjellige utgaver de også, så det er vel verdt et forsøk egentlig:)

Har veldig lyst til å fortsette der jeg går, men forstod at det ikke var mulig siden de der utredet og sendte videre,men jeg får spørre igjen....

Dette med driftsstøtte hadde jeg faktisk ikke tenkt på, så det var bra du sa! Skal forhøre meg om det:)

Jeg er også opptatt av å ikke falle ut av systemet siden jeg har barn å ta vare på, og vil lære å unngå de største fellene...

Tusen takk for at du har tatt deg tiden å svare meg så mye, det gjorde godt:)

Ønsker deg en fortsatt god natt så titter jeg nok innom igjen i morra.

mvh

Jeg fikk Borderline diagnosen for vel 12 - 13 år siden - har nesten glemt når...

Jeg har alltid vært en såkalt fargerik person, kanskje en ganske opprørsk type. Men sånn var det jo mange som var og jeg tror ikke at f.eks familien min så på det som noe galt.

Helt til jeg ble kjempe deppa og svingende i humøret som en berg og dalbane. Begynte å skade meg og havnet til slutt hos en psykiater og deretter ble det en del innleggelser også.

Etter mange år med mye "turbulens" har det utrolig nok roet seg mye ned.

Jeg tror det har mye å si med hva slags behandling en får og at en finner en behandlingsmåte ( som kan bestå av mye rart) som en selv føler funker. En må kanskje lete litt både her og der , men som regel tror jeg folk finner ut hva det er som hjelper for dem etterhvert.

Jeg tror også at det er viktig at en går fast til en behandler over lang tid - her er jo kjemien omtrent alfa og omega. Tillit til behandleren er uhyre viktig, at en føler en kan være 110% åpen .

I noen tilfeller kan medisiner hjelpe mot depresjon og humørsvingninger. Flere jeg kjenner bruker de nye antidepressivaene , f.eks efexor, fontex, zoloft m.fl.

Selv har jeg brukt zoloft i nærmere 3 år nå og synes at den hjelper svært bra mot alle de "ups and downs" som jeg sleit mye med før. Tror også det kan ha en bra effekt mot oppfarenhet og eksplosivt sinne. Men en og hver bør jo finne det de synes hjelper , selv om en medisin funker for meg, så trenger den ikke nødvendigvis å funke for alle andre.

En annen greie som jeg har bra erfaring med er kognitiv terapi.

Å lære seg å tenke annerledes i situasjoner en vet en vil ha trøbbel med å mestre , kan forhindre at du kommer inn i settinger som kan gå galt.

Psykiatere jeg har gått til sier dessuten ofte at Borderline diagnosen som regel "brenner ut" når en kommer opp i alder( 30 -slutten av 40 års alderen).

Jeg har aldri hørt noen fortelle om sine erfaringer med akkurat det, men det hadde kanskje vært ok å vite noe om.

Jeg ønsker deg i hvert fall lykke til videre i livet og håper at noe av det vi skriver her inne kan være til hjelp for deg!

Stå på!

Med vennlig hilsen ))

...og god sommer!

[soleil]

Jeg fikk Borderline diagnosen for vel 12 - 13 år siden - har nesten glemt når...

Jeg har alltid vært en såkalt fargerik person, kanskje en ganske opprørsk type. Men sånn var det jo mange som var og jeg tror ikke at f.eks familien min så på det som noe galt.

Helt til jeg ble kjempe deppa og svingende i humøret som en berg og dalbane. Begynte å skade meg og havnet til slutt hos en psykiater og deretter ble det en del innleggelser også.

Etter mange år med mye "turbulens" har det utrolig nok roet seg mye ned.

Jeg tror det har mye å si med hva slags behandling en får og at en finner en behandlingsmåte ( som kan bestå av mye rart) som en selv føler funker. En må kanskje lete litt både her og der , men som regel tror jeg folk finner ut hva det er som hjelper for dem etterhvert.

Jeg tror også at det er viktig at en går fast til en behandler over lang tid - her er jo kjemien omtrent alfa og omega. Tillit til behandleren er uhyre viktig, at en føler en kan være 110% åpen .

I noen tilfeller kan medisiner hjelpe mot depresjon og humørsvingninger. Flere jeg kjenner bruker de nye antidepressivaene , f.eks efexor, fontex, zoloft m.fl.

Selv har jeg brukt zoloft i nærmere 3 år nå og synes at den hjelper svært bra mot alle de "ups and downs" som jeg sleit mye med før. Tror også det kan ha en bra effekt mot oppfarenhet og eksplosivt sinne. Men en og hver bør jo finne det de synes hjelper , selv om en medisin funker for meg, så trenger den ikke nødvendigvis å funke for alle andre.

En annen greie som jeg har bra erfaring med er kognitiv terapi.

Å lære seg å tenke annerledes i situasjoner en vet en vil ha trøbbel med å mestre , kan forhindre at du kommer inn i settinger som kan gå galt.

Psykiatere jeg har gått til sier dessuten ofte at Borderline diagnosen som regel "brenner ut" når en kommer opp i alder( 30 -slutten av 40 års alderen).

Jeg har aldri hørt noen fortelle om sine erfaringer med akkurat det, men det hadde kanskje vært ok å vite noe om.

Jeg ønsker deg i hvert fall lykke til videre i livet og håper at noe av det vi skriver her inne kan være til hjelp for deg!

Stå på!

Med vennlig hilsen ))

...og god sommer!

Hei

I tillegg til de medisinene du nevnte så kan en bruke stemningstabiliserende medikamenter. Dette kan være Lamictal for eksempel. (Eller andre epilepsi-medisiner som Tegretol og Orfiril)

Tror de medisinene som er anbefalt for hurtigsvingende bipolare kan benyttes. (rapid cycling)

Uansett hva slags teorier eller bakgrunn som behandleren har så er det relasjonen, tillit sammen med god veiledning som gjør at det blir positive endringer.

Hvis man i utgangspunktet ikke har tro på den andres kompetanse så spørs det hvordan relasjonen blir. Kan hende behandleren føler at h*n må bevise at h*n kan faget sitt osv.

En psykiatrisk sykepleier har grunnutdanning som sykepleier og også videreutdanning i psykiatri, men vedkommende har ikke den samme kompetansen som en psykolog eller en psykiater.

(Men det finnes inkompetente psykologer/psykiatere og, så det er litt peronavhengig)

Uansett hva du får tilbud om så håper jeg det er til hjelp. Hører gjerne mer fra deg, varga!

[varga1365380532]

Hei varga, jeg er bare en av dem som kan anbefale dagavdeling på det varmeste.

Var på en slik for etpar år siden..4 dager pr uke i 18 uker. Det blir ikke som i en vanlig jobb. Du slipper å måtte ta deg sammen og prestere noe overfor andre. Synes du snakket noe om turer, om det var trimmen du mente så går en i det tempoet en føler for. Ingen blir presset. En blir fort en fast sammensveiset gjeng og det er trygt og godt å vite at alle sliter med sitt. En trenger ikke holde maska. Det som er hardt (kanskje mer enn i en vanlig jobb) er det å jobbe med seg selv og kunne se sine egne problemer. Gruppeterapi etc. Jeg var så sliten de første dagene at jeg måtte legge meg rett ned og sove etter middagen. Men det gikk over når jeg ble vant til rutinene. Men som sagt, kan bare anbefales. Du burde ta sjansen. Lykke til videre : )

Takk for positivt svar:) Jeg har tenkt mye på dette med dagavdeling og det blir til bare stress i hodet mitt og jeg føler jeg må velge. Velge mellom å kunne ta vare på barn og hjem eller behandling og senga om du skjønner...har ikke sjans til begge deler...men det kan jo forandre seg da, det er jo håpet! Syns gruppeterapi virker veldig spennende, men syns det er litt dumt at man ikke har "alene-timer" med psykolog i tillegg...Takker for litt info fra innsiden i alle fall! Så skal jeg tenke litt mer på dette med behandling, må ha et svar til psykologen på onsdag...siste time*spennende*

Mvh

[varga1365380532]

Jeg fikk Borderline diagnosen for vel 12 - 13 år siden - har nesten glemt når...

Jeg har alltid vært en såkalt fargerik person, kanskje en ganske opprørsk type. Men sånn var det jo mange som var og jeg tror ikke at f.eks familien min så på det som noe galt.

Helt til jeg ble kjempe deppa og svingende i humøret som en berg og dalbane. Begynte å skade meg og havnet til slutt hos en psykiater og deretter ble det en del innleggelser også.

Etter mange år med mye "turbulens" har det utrolig nok roet seg mye ned.

Jeg tror det har mye å si med hva slags behandling en får og at en finner en behandlingsmåte ( som kan bestå av mye rart) som en selv føler funker. En må kanskje lete litt både her og der , men som regel tror jeg folk finner ut hva det er som hjelper for dem etterhvert.

Jeg tror også at det er viktig at en går fast til en behandler over lang tid - her er jo kjemien omtrent alfa og omega. Tillit til behandleren er uhyre viktig, at en føler en kan være 110% åpen .

I noen tilfeller kan medisiner hjelpe mot depresjon og humørsvingninger. Flere jeg kjenner bruker de nye antidepressivaene , f.eks efexor, fontex, zoloft m.fl.

Selv har jeg brukt zoloft i nærmere 3 år nå og synes at den hjelper svært bra mot alle de "ups and downs" som jeg sleit mye med før. Tror også det kan ha en bra effekt mot oppfarenhet og eksplosivt sinne. Men en og hver bør jo finne det de synes hjelper , selv om en medisin funker for meg, så trenger den ikke nødvendigvis å funke for alle andre.

En annen greie som jeg har bra erfaring med er kognitiv terapi.

Å lære seg å tenke annerledes i situasjoner en vet en vil ha trøbbel med å mestre , kan forhindre at du kommer inn i settinger som kan gå galt.

Psykiatere jeg har gått til sier dessuten ofte at Borderline diagnosen som regel "brenner ut" når en kommer opp i alder( 30 -slutten av 40 års alderen).

Jeg har aldri hørt noen fortelle om sine erfaringer med akkurat det, men det hadde kanskje vært ok å vite noe om.

Jeg ønsker deg i hvert fall lykke til videre i livet og håper at noe av det vi skriver her inne kan være til hjelp for deg!

Stå på!

Med vennlig hilsen ))

...og god sommer!

Tusen takk for svar! Blir helt overveldet av at så mange tar seg tid til å svare godt og langt jeg:)

Jeg brukte Zoloft en tid mot depresjon, men er ikke spesielt flink til å ta piller. Etter å ha blitt bedre etter ti år med spisevegring,sitter fortsatt dette behovet for å ha full kontroll over hva man har i seg i.Håper å få bukt med akkurat det siden jeg også skulle tatt bla hjertemedisiner...hm..litt av ei gjørme jeg har satt meg i*ler*

Jeg håper på å få en person jeg kan gå fast til over lang tid som kan hjelpe meg å putte ting litt på plass...har ikke veldig lyst til å være på noe "sykehus" da jeg, etter å ha vært mye syk, har helt hetta for slike steder og som regel ender med å skrive meg ut på eget ansvar...Dessuten er jeg redd for å føle meg sykere enn jeg er...Menmen...jeg har en lang vei å gå foran meg ser jeg...men den var jo lenger før jeg begynte da, får trøste meg med det:)

Mvh