Om sorg-reaksjoner

[Gjest Hannah b]

For fire dager siden fikk jeg en beskjed om at en tragisk sykdom hadde rammet en av mine nærmeste. Jeg fikk sjokk, gråt og gråt, ble redd og følte meg liten og maktesløs. I tillegg var det så utroligsmertefullt å høre hvor vondt denne personen hadde det....Jeg trodde det skulle gå helt rundt for meg.

Dagen etter ringer denne personen og forteller at H*n hadde fått en kontrabeskjed fra legen. Legen hadde tatt feil, og det var ikke slik likevel. Vedkommende ble selvsagt veldig gla, og klarte raskt å bli lettet og smerten har gradvis sluppet taket.

For min del var det ikke så lett. Jeg reagerte aller først med sinne overfor legen som kunne komme med en så belastende beskjed og omtrent rive et menneske i filler, for så å komme med noe annet dagen etter...?

Jeg klarer enda ikke glede meg. Det er som om sorgen har slått rot...og det er gått fire dager. Jeg forstår ikke hvorfor ikke lettelsen kommer. Jeg klarer det bare ikke. Det hele var et så stort sjokk for meg at jeg tror soreg ble så overveldende. Det er ikke bare å skru på en knapp for meg for å så gå videre...

Men si meg, er det vanlig dette? Å bli litt hengende igjen i følelsene? Er det vanlig at sorgen kan sitte i, selvom den burde erstattes med glede?

Håper noen kan fortelle meg det....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er ikke vanlig ( eller det er ikke så uvanlig, men det er ikke friskt).

[Gjest Hannah b]

Nei, det er ikke vanlig ( eller det er ikke så uvanlig, men det er ikke friskt).

Du skriver at dette ikke er friskt? Mulig jeg har misforstått deg her, men det svaret var på grensen til å provosere meg. Jeg er en 100% oppegående jente og anser meg selv som frisk både fysisk og psykisk. Også får jeg høre at dette ikke er "friskt"? Var ikke det et litt feil ord å bruke?

Jaja, hva vet jeg. Uansett har det begynt å løsne nå, men det har tatt meg tid å komme over sjokket. Er det virkelig så rart at når man får en tragedie over seg den ene dagen, og en kontrabeskjed den andre, så klarer man ikke bare hoppe av glede?

Hrmpf!

[Mimmy]

Du skriver at dette ikke er friskt? Mulig jeg har misforstått deg her, men det svaret var på grensen til å provosere meg. Jeg er en 100% oppegående jente og anser meg selv som frisk både fysisk og psykisk. Også får jeg høre at dette ikke er "friskt"? Var ikke det et litt feil ord å bruke?

Jaja, hva vet jeg. Uansett har det begynt å løsne nå, men det har tatt meg tid å komme over sjokket. Er det virkelig så rart at når man får en tragedie over seg den ene dagen, og en kontrabeskjed den andre, så klarer man ikke bare hoppe av glede?

Hrmpf!

Ja, vet sannelig ikke jeg heller....har nå hørt at det ikke er så rart å kunne uttrykke følelser, jeg da. Skulle ikke tro at det var sykt heller, men jeg er ikke psykiater, og har mine egne problemer.

Men det jeg tror, er at psykiatere er så vant til å undersøke mennesker som har uttalte psykiske problemer, og spesielt trenede til å oppdage unormaliteter, at de blir veldig opptatte av hva som er normalt/ikke normalt. Det kan fort bli litt sneversynt, tror jeg. At alt som befinner seg litt utenfor "normalbildet" blir definert som sykt.

Det er noe av det som er forskjellen, også, mellom psykologer og psykiatere. Psykologer er mere opptatt av å forklare og finne ut av nåsituasjon utifra et "friskt" perspektiv, mens psykiatere er mer opptatte av å finne og kurere sykdom.

Ikke rart du blir provosert da, når du oppfatter deg selv som frisk. Men hvis du fungerer godt i jobb, har brukbart utnyttet fritid og godt forhold til menneskene rundt deg, så vil nå jeg si at du så absolutt er frisk. Uten å være psykiater og psykolog.

[Gjest Little Madam]

Du skriver at dette ikke er friskt? Mulig jeg har misforstått deg her, men det svaret var på grensen til å provosere meg. Jeg er en 100% oppegående jente og anser meg selv som frisk både fysisk og psykisk. Også får jeg høre at dette ikke er "friskt"? Var ikke det et litt feil ord å bruke?

Jaja, hva vet jeg. Uansett har det begynt å løsne nå, men det har tatt meg tid å komme over sjokket. Er det virkelig så rart at når man får en tragedie over seg den ene dagen, og en kontrabeskjed den andre, så klarer man ikke bare hoppe av glede?

Hrmpf!

Selv om NHD svarte deg at reaskjonen ikke var "friskt", så sa han IKKE at du er psykisk syk!! Det er en vesentlig forskjell...

Ikke ta det så alvorlig :-)

[soleil]

Du skriver at dette ikke er friskt? Mulig jeg har misforstått deg her, men det svaret var på grensen til å provosere meg. Jeg er en 100% oppegående jente og anser meg selv som frisk både fysisk og psykisk. Også får jeg høre at dette ikke er "friskt"? Var ikke det et litt feil ord å bruke?

Jaja, hva vet jeg. Uansett har det begynt å løsne nå, men det har tatt meg tid å komme over sjokket. Er det virkelig så rart at når man får en tragedie over seg den ene dagen, og en kontrabeskjed den andre, så klarer man ikke bare hoppe av glede?

Hrmpf!

Han vurderte din reaksjon, ikke din person. En viss forskjell.

Dessuten sier ditt innlegg her at du selv lurte på hvorvidt du reagerte på en normal måte. Sier ikke det litt?

Er du blitt noe bedre da?

[Gjest hannah b]

Han vurderte din reaksjon, ikke din person. En viss forskjell.

Dessuten sier ditt innlegg her at du selv lurte på hvorvidt du reagerte på en normal måte. Sier ikke det litt?

Er du blitt noe bedre da?

Ok,ok,forstår forskjellen ;-) reagerte nok bare litt på ordbruken om at det ikke var friskt.

Joda, det har løsnet helt hos meg nå. Omsider klarer jeg å glede meg over at sykdommen ikke finnes likevel,men enda er jeg nok litt småsint på den legen som kom med feil-info. Det må jeg nok erkjenne - og antakelig vil jeg være sint lenge. Men trist er jeg ikke lenger :-)

Mvh Hannah

[Gjest rota]

Du skriver at dette ikke er friskt? Mulig jeg har misforstått deg her, men det svaret var på grensen til å provosere meg. Jeg er en 100% oppegående jente og anser meg selv som frisk både fysisk og psykisk. Også får jeg høre at dette ikke er "friskt"? Var ikke det et litt feil ord å bruke?

Jaja, hva vet jeg. Uansett har det begynt å løsne nå, men det har tatt meg tid å komme over sjokket. Er det virkelig så rart at når man får en tragedie over seg den ene dagen, og en kontrabeskjed den andre, så klarer man ikke bare hoppe av glede?

Hrmpf!

Er enig med deg at den - ikke friskt - uttalelsen var litt vel drøy. Man må få lov til å reagere og bruke den tiden man trenger på og fordøye ting uten at det skal gå over i noe sykelig med en gang. Du trodde jo helt på den første beskjeden, og det kan ta litt tid før man tror helt på den motsatte. Noen klarer sikkert det på noen minutter, mens andre bruker lengre tid. Vi er forskjellige og reagerer også forskjellig på ting. Det må aksepteres synes jeg.