Sint på syk

[Gjest Sliten pårørende]

Jeg er samboer med en kreftsyk (akutt leukemi) mann. Han ble diagnostisert i fjor og gjennomgikk en langvarig (fire måneder) cellegiftbehandling. I hele vinter har han fått såkalt "vedlikeholdsbehandling",men likevel blusset faenskapet opp igjen rett over påske. Nå har vi fått beskjed om at det eneste som kan redde livet hans er en benmargstransplantasjon.

Jeg påstår at jeg var en god støtte for han i fjor sommer, selv om det holdt hardt innimellom. I vinter har jeg imidlertid tidvis vært kjempesliten og lei av både egen angst og hans påstander om at "nå er han frisk". Og når han nå er syk igjen, makter jeg ikke å stille opp slik jeg føler at jeg burde. Jeg er lei av sykehuslukt, leger som ikke kan - eller vil - svare på spørsmålene våre, evinnelige poser med cellegift og blodplater og antibiotika, av en gubbe som ser ut som og oppfører seg som en dårlig gjengivelse av Munchs "Skrik", av at aldri noen spør hvordan JEG har det, av ødelagte ferier og manglende nattesøvn,av hans tisseflasker og angstsvette, av å være alene med alle tankene, av alle som spør om de kan bidra med noe - men som ikke har tid når jeg spør, og all den dårlige samvittigheten fordi jeg tenker slemme tanker om at det ville være best om han døde for da slapp jeg alt dette.......Jeg vil ha livet vårt tilbake! Jeg vil ikke ha det sånn! Jeg er så lei meg !

[Gjest en som overlevde]

Jeg vet hvordan du har det.

Send innlegget ditt på mail til Kreftforeningen, de kjenner godt til problemstillingen. Kanskje har de noen i nærmiljøet deres som du kan snakke med.

[Gjest douah]

Jeg vet hvordan du har det.

Send innlegget ditt på mail til Kreftforeningen, de kjenner godt til problemstillingen. Kanskje har de noen i nærmiljøet deres som du kan snakke med.

Da jeg leste innlegget ditt tenkte jeg: dette er tragisk.

Og det andre jeg tenkte: jeg må skrive noe til henne... men hva skulle jeg skrive...hva skulle jeg si..jeg ble målløs.

Du fortjener å bli "sett" og "hørt", du trenger det. En tanke slår meg ofte i livet: at livet er urettferdig..ting gir ingen mening..ingenting henger sammen.

Hvorfor skal vi mennesker gjennom prøvelser i livet som ofte er vonde- hvorfor akkurat meg/oss....det gir ingen mening.

Jeg vet det ikke er det mest oppløftende og høre det jeg har skrevet...men sannheten slik jeg kjenner den.

Syns du skal slutte å ta på deg den tøffe maska- du har rett til å bli sett og hørt-

KREV DET!!

Du må ha nok tro til å slåss mot oppgittheten!!

Oppriktig: DETTE KLARER DU!!

Vårklem fra meg til deg..

[jon blund]

Hei og klem fra meg.

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men føler med deg. Skrik ut og la noen høre deg også, det er viktig at noen også bryr seg om deg og ditt. Jeg er selv utsatt for en psykopat som jeg snart tror tar livet av meg, men ingen hører meg og tror på meg.

La dem høre deg, og si hva du ønsker før du selv er fanget i ringen.

Tenker på deg, mange klemmer fra meg. Du er et enestående menneske.

[Gjest eks. pårørende]

Har opplevd det, og ble så brukt opp at det er slutt nå. Ventet til han var frisk. Enig i at du burde kontakte kreftforeningen, de hadde i alle fall før grupper for pårørende. Angrer ikke på at det er slutt, men kanskje det ikke hadde blitt nødvendig, hvis jeg hadde gått dit. Det er ganske vanlig at parforhold opphører når man blir utsatt for så store påkjenninger, så du er ikke alene.