Har jeg en form for angst?

[Gjest Haifa]

I det siste har jeg gjort meg selv oppmerksom på hvordan jeg oppfører meg når jeg er ute og går turer på egenhånd. jeg har rett og slett litt små-problemer. Ikke noe stort egentlig, men nok til at jeg irriterer meg og lurer litt på hva som er galt med meg?

F.eks når jeg skal krysse en traffikert vei, så løper jeg hellr over fremfor å vente ved et fotgjengerfelt. Rett og slett fordi jeg ikke orker å bli "sett på" i det jeg går over. Vet heller aldri om jeg skal smile til vedkommende i bilen eller ei.

Ellers har jeg også problmer når jeg treffer mennesker jeg går fordi. Skal jeg se dem i øynene? jeg tør iallefall aldri i livet å smile til dem..vel, kanskje til en gammel dame, men det er alt.

Jeg har generelt problemer med å se folk i øynene. Hvorfor det, tro? jeg føler ofte de ser rett igjennom meg.

Vel, det er ikke de aller størtse problemene dette, men det plager meg litt. Jeg lurer på om det er en form for sosial angst?

Jeg har ikke noen form for psykisk lidelse, men har vært utsatt for misbruk tidligere, og føler meg ofte veldig liten og lite verdt.

Går det annn å trene seg på å se folk i øynene feks? Hvordan..? Og hva kommer det av at jeg ikke klarer det? Iallefall ikke over lengre tid?

Usj. Håper noen kanskje kjenner seg igjen.

klem,

[Gjest Jeg også]

Jeg har trent meg opp til å se folk i øynene. Som ung (er snart 50 nå) klarte jeg ikke det. Det var plagsomt.

Som du sier så er det det at du føler at du ikke er noe verdt, dvs lav selvfølelse, som gir deg litt problemer. Ganske så vanlige problemer riktignok.

Terapi for å styrke selvfølelsen vil nok også hjelpe.

Hvis du ikke kikker folk i øynene så fest blikket på neseroten istedet, så er det ikke så påfallende at dere ikke har øyekontakt.

Husk at øyekontakt under en samtale foregår på den måten at blikket møtes i korte øyeblikk (kanskje to-tre sekunder) før en kikker bort og så tilbake for en rask øyekontakt igjen. Slik veksler en på.

Hvis en holder blikket for lenge kan det oppfattes som stirring, eller rett og slett som en utfordring (feks seksuelt eller fiendtlig).

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har trent meg opp til å se folk i øynene. Som ung (er snart 50 nå) klarte jeg ikke det. Det var plagsomt.

Som du sier så er det det at du føler at du ikke er noe verdt, dvs lav selvfølelse, som gir deg litt problemer. Ganske så vanlige problemer riktignok.

Terapi for å styrke selvfølelsen vil nok også hjelpe.

Hvis du ikke kikker folk i øynene så fest blikket på neseroten istedet, så er det ikke så påfallende at dere ikke har øyekontakt.

Husk at øyekontakt under en samtale foregår på den måten at blikket møtes i korte øyeblikk (kanskje to-tre sekunder) før en kikker bort og så tilbake for en rask øyekontakt igjen. Slik veksler en på.

Hvis en holder blikket for lenge kan det oppfattes som stirring, eller rett og slett som en utfordring (feks seksuelt eller fiendtlig).

Tror dette heller dreier seg om lav selvtillit.