Depresjon i familien

[Gjest ikke navn]

Jeg har kommet i en situasjon jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle, og ville derfor prøve å skrive hit, hvor det finnes folk med mer erfaring på området enn meg, i håp om at jeg kan få noen kommentarer.

Saken er at jeg har en mor som har slitt med depresjon en god stund. Hun får behandling og medisiner, og det har stort sett gått bra ut fra forholdene. Det var faktisk så bra at hun sluttet med medisiner tidligere i år, men samtidig skjedde det et par uventede ting i familien, og dermed var alt tilbake.

På samme tid gikk mitt samboerforhold i vasken, og jeg måtte flytte hjem midlertidig. Jeg var helt innstilt på at alt var slutt, men min samboer ville prøve igjen, og etter et par måneder har vi funnet ut at vi vil prøve på nytt. Vi jobber med forholdet vårt siden jeg har problemer med å stole 100% på ham, og jeg føler at jeg trenger å finne ut av dette på en eller annen måte, og hvordan ellers enn å gi det en sjanse til... men min mor takler det ikke. Når jeg prøver å snakke med henne blir det galt, men om jeg ikke gjør det blir det like galt. Jeg kan jo forstå hennes tvil, men jeg gjør jo det jeg føler er det jeg vil.

Likevel påvirker reaksjonene hennes meg veldig, og jeg blir fryktelig lei meg. Samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet overfor henne og alle andre. Jeg er en dårlig datter, fordi jeg ikke gjør det foreldrene mine ønsker, en dårlig kjæreste som ikke klarer å satse ordentlig på forholdet vårt, en dårlig venninne som bruker all energi på alle andre problemer og ikke lenger orker å være sosial. Når noen foreslår ting er jeg ikke lenger interessert, og da jeg var på tur med en venninne nylig lå jeg våken og tenkte på hvordan det ville være å hoppe ut av hotellvinduet. Det skremmer meg at jeg tenker sånt, fordi jeg alltid har sett på meg selv som en sterk jente, men jeg orker snart ikke å ha dårlig samvittighet for alt mulig.

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til min mor. Jeg vet ikke hvordan jeg kan gjøre det jeg føler jeg må uten å ødelegge enda mer i forholdet vårt, og jeg ønsker heller ikke å gjøre depresjonen verre. Alle jeg snakker med sier at jeg selvfølgelig må gjøre det jeg føler, men jeg føler samtidig at alt jeg gjør blir feil. Det er nesten som om min mors depresjon smitter over på humøret, noe som kanskje ikke er så rart når man bor oppå hverandre uten å ha gjort det de siste årene.

Dette ble litt rotete, og jeg vet ikke helt om jeg hadde noe spørsmål heller, men det måtte ut...

[MinnieM]

Jeg skjønner at du har det tøft... Jeg tror det viktigste er at du setter deg ned og sorterer hva som er dine problemer og hva som er din mors problemer.

Det er også viktig at du velger ditt liv og din fremtid, og ikke lar din mor påvirke valgene dine. Det at du fikk lyst til å hoppe ut av vinduet er nok et innfall som kom fordi du føler deg presset og har lyst til å komme unna alt.

Du bør også tenke på om du kan bo et annet sted enn hjemme hos din mor. Hun trenger ikke vite alt om deg, du er voksen nå og bør som sagt gjøre dine egne valg og leve ditt eget liv.

Sluttet din mor raskt med medisinene? Det er kjempevikig med sakte nedtrapping av antidepressive medisiner...

Lykke til!