Tanker knyttet til selvmord...

[vil bli borte]

Jeg tenker ”vil noen klandre meg dersom jeg tar livet av meg”, jeg er jo en psykiatrisk diagnose kasus. Det skulle vell kunne forsvare at jeg tok livet av meg. Ingen kunne klandre meg for et selvmord. Det var jo en naturlig utgang for en person med min sykdomshistorie og diagnose. En kan da vell ikke klandre en syk person for sin død? Nei jeg synes ikke det. Mange sier at et selvmord utløser så mange spørsmål som forblir ubesvarte når en person har tatt sitt liv. Svaret for min del burde være enkelt: jeg var syk av en sykdom som enkelte ganger resulterte i dødsfall. Er det da noe mer å lure på? De sitter igjen med en sorg over at denne katastrofen rammet akkurat dem. Det gjør også folk som har mistet sine nærmeste i kreft. De lurer også på hvorfor denne sykdommen rammet nettopp deres familie. Det samme burde gjelde når en person som er syk tar sitt eget liv. Det vil nok utløse en del spørsmål om hva de hadde gjort galt siden det ble sånn. Svaret er jo egentlig ganske enkelt. Det ble sånn fordi den som var syk ikke tålte ting som de fleste andre tåler. De var svekket av dette, og når en krise rammet dem så forlot livskraften dem. Det er akkurat som når en fysisk svekket person blir rammet av en alvorlig infeksjon. Sannsynligheten for at pasienten skal dø er høyere. Og noen dør, de overlever krisen, mens andre overlever.

Noen personer er ikke så hardt angrepet av sykdommen som andre. Jo hardere en person er angrepet dess større sjanse er det for at personen ikke kommer til å overleve.

Mens andre igjen har to sykdommer som forsterker hverandre, og de har jo igjen større sjanse før å dø enn de som ”bare” har en sykdom. I alle fall dersom begge sykdommene var av alvorlig art. Vet et slikt tilfelle kunne en jo ikke bebereide den som døde. Det var jo ikke noe h*n kunne noe for.

Det er klart det ville utløse sorg hos de som sitter igjen. Det ville det ha gjort hos alle som mistet en de var glad i. Men kanskje ville det utløst mer sinne enn sorg. Kanskje er det bare bra for sorgprosessen? Sannsynligvis vil det utløse mest forakt, men for min del er ikke det en aktuell problemstilling. Jeg kan neppe bli mer foraktet enn jeg er.

Men så er det to som er igjen og som jeg skylder å leve fordi de har gjort så mye godt for meg. Og fordi jeg alltid har hvert godtatt som den jeg er, som meg, Verken mer eller mindre.

Men i møte med all forakten og alle feilene og manglene som alle synes jeg har, så vet jeg ikke om jeg klarer å leve særlig lengre.

Mye på grunn av at disse er fastsatt og vedtatt nå. Men mest pga. at jeg ikke kan forstå at det er noe galt med meg. Og fordi jeg aldri kan bli kvitt disse problemene uten å måtte utslette meg selv.

Vær så snill og ikke kjeft på meg. Jeg takler ikke mere nå. Vet jeg er en stor egoist. Men jeg er en B-vare som alle kommentere manglene på...

jeg ser ingen mening med livet mitt. Skal ta kontakt med psykiateren i morgen før det går alt for langt.

Vær så snill og fortell meg at livet erverdt og leve og at det helt sikkert ikke er så mye galt med meg som jeg selv tror. Jeg hater, forakter og skjemmes over meg selv som person.

vet tanken om selvmord er egoistisk, men jeg greier snart ikke mere og sånn er det bare. Det er ikke med lett hjerte jeg tar livet mitt (noe jeg ikke skal gjøre nå, skal ta kontakt med psykiateren min i morgen) men det går en grense for hva jeg kan klare av dritt fra andre.

Meningen med livet har forsvunnet nå, som blåst vekk. I forrige uke var alt hekt topp, nå er alt så ufattelig meningsløst.

[frosken]

Det er vanligvis forskjell på å velge å ta sitt eget liv - og det å dø av en kreftsykdom. Forskjellen ligger i at det vanligvis ligger et valg til grunn for selvmordet. Såfremt man ikke er så psykotisk at man ikke er i stand til å skille det virkelige fra det uvirkelige, så ser jeg ingen grunn til å være aksepterende i forhold til det å velge å ta livet av seg. Man påfører sine etterlatte for mye smerte...

Det er bra at du vil kontakte psykiateren din og snakke om dette :-)

Du vurderer livet dit ut fra hvordan det er akkurat nå - og kanskje ut fra hvordan det har vært. Men det sier ikke nødvendigvis noe om hvordan det kommer til å bli i fremtiden...

Du sier i et innlegg under her at du stadig skifter nick. Det gjør det vanskelig å gi deg noen tilbakemelding med mening fordi du sier så lite om hva du sliter med. Du sier blant annet ikke hva det er du oppfatter at noen mener er "feil" med deg.

Kanskje vil du ha mer nytte av å skrive her dersom du velger å bruke et fast nick?

Håper du får en god samtale med psykiateren din om den fortvilelsen som ligger til grunn for at du skriver om selvmord.

[u100066722]

Sliter svært så mye med selvmordstanker selv. Vet virkelig hvordan du har det. Og det er ikke greit, egentlig.

Jeg syns, at istendenfor å satse på å "holde deg i live" for de som bryr seg om deg, burde du satse på å gjøre det for deg selv. Uansett så vondt du har det får du det ikke bedre av at *noen andre* går rundt og ikke sørger, så du må virkelig satse på å få det bedre med deg selv. Du skal vite at du ikke er egoistisk fordi du vil ha slutt på smerten. Men det er andre, BETYDELIG bedre måter å gjøre det på. Tenk på alt det gode DU går glipp av hvis du tar selvmord. Det hadde vel vært kjekt å få opplevd de, eller?

Husk at her på forumet er det en svært så stor gjeng med folk som tilsynelatende ikke har bedre ting å gjøre enn å føle med deg, og høre på hva du har å si. Du burde utnytte den ressursen for det den er verdt...

Lykke til, hilsen

[ulva]

Det er vanligvis forskjell på å velge å ta sitt eget liv - og det å dø av en kreftsykdom. Forskjellen ligger i at det vanligvis ligger et valg til grunn for selvmordet. Såfremt man ikke er så psykotisk at man ikke er i stand til å skille det virkelige fra det uvirkelige, så ser jeg ingen grunn til å være aksepterende i forhold til det å velge å ta livet av seg. Man påfører sine etterlatte for mye smerte...

Det er bra at du vil kontakte psykiateren din og snakke om dette :-)

Du vurderer livet dit ut fra hvordan det er akkurat nå - og kanskje ut fra hvordan det har vært. Men det sier ikke nødvendigvis noe om hvordan det kommer til å bli i fremtiden...

Du sier i et innlegg under her at du stadig skifter nick. Det gjør det vanskelig å gi deg noen tilbakemelding med mening fordi du sier så lite om hva du sliter med. Du sier blant annet ikke hva det er du oppfatter at noen mener er "feil" med deg.

Kanskje vil du ha mer nytte av å skrive her dersom du velger å bruke et fast nick?

Håper du får en god samtale med psykiateren din om den fortvilelsen som ligger til grunn for at du skriver om selvmord.

Kan virkelig en frisk person begå selvmord? Og er det riktig å pålegge noen ansvaret dersom de er syke? Før tenkte jeg at det var mitt liv, at jeg eide det, og at jeg hadde rett til å avslutte det. Om NOE virkelig er mitt her i livet, er det bestemmelsen over min egen kropp. Men så innså jeg at jeg faktisk er virkelig syk i disse periodene da jeg tar overdoser. Jeg har faktisk ikke noe valg, og skader meg dersom ingen hindrer meg i det. Så godtar jeg heller tvangstiltak. Iallefall i ettertid. Men så sliter jeg da også med psykoser... Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror det gir dette fordreide følelsesmessige bildet av virkeligheten som får det til å tippe over for meg og ta alle disse pillene for å dø.

Egoistisk, er det iallefall ikke. Ikke mer enn å ta sovemedisiner for å sove eller sterke smertestillende ved sterke smerter. Det er en løsning på en umulig situasjon, en situasjon man umulig kan holde ut. Og hva skal man gjøre da?

[Gjest prust]

Forrige torsdag kveld tok kusinen min så mange tabletter at hun regnet med å dø. Hun er 36 år og har 3 barn. Hun skrev brev til mannen (de er nylig separert) og la seg på et annet rom enn vanlig.

Fredag morgen fant datteren hennes på ni år henne, nesten livløs, i koma. De fikk henne på sykehus, og etter 1-1,5 døgn i koma våknet hun.

En av søstrene hennes har henne hos seg nå.

Håper virkelig hun får livsmotet tilbake. Å se barna sine vokse opp, å se våren komme på ny og på ny, å kjenne at en kommer seg gjennom vanskelige perioder i livet, å kjenne varmen fra venner og familie - DET gjør vel livet verdt å leve?

[frosken]

Kan virkelig en frisk person begå selvmord? Og er det riktig å pålegge noen ansvaret dersom de er syke? Før tenkte jeg at det var mitt liv, at jeg eide det, og at jeg hadde rett til å avslutte det. Om NOE virkelig er mitt her i livet, er det bestemmelsen over min egen kropp. Men så innså jeg at jeg faktisk er virkelig syk i disse periodene da jeg tar overdoser. Jeg har faktisk ikke noe valg, og skader meg dersom ingen hindrer meg i det. Så godtar jeg heller tvangstiltak. Iallefall i ettertid. Men så sliter jeg da også med psykoser... Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror det gir dette fordreide følelsesmessige bildet av virkeligheten som får det til å tippe over for meg og ta alle disse pillene for å dø.

Egoistisk, er det iallefall ikke. Ikke mer enn å ta sovemedisiner for å sove eller sterke smertestillende ved sterke smerter. Det er en løsning på en umulig situasjon, en situasjon man umulig kan holde ut. Og hva skal man gjøre da?

Jeg mener at en "frisk" person så avgjort kan begå selvmord - akkurat som svært syke kan overleve mot alle odds... Men det vanligste er vel at vedkommende har en psykisk lidelse - men det betyr ikke at sykdommen var en tilstrekkelig betingelse for utfallet. Man gjør et valg - mer eller mindre bevisst. For meg er det en vesentlig forskjell på det å ha vært psykotisk eller ikke i "gjerningsøyeblikket". Mine tanker knyttet selvmord gjelder i hovedsak for handlinger utført når man ikke er psykotisk.

For meg går det en viss forskjell på hva jeg mener prinsipielt om det å velge å ta sitt eget liv - og hva jeg tenker om en som har gjort et forsøk på nettopp dette. For en som ikke er psykotisk og som veier frem og tilbake - så ser jeg ingen grunn til å benekte at dette handler om valg - og at man som menneske også har et ansvar for de lidelser man påfører andre. Å frata et menneske ethvert ansvar for sine handlinger, er også å redusere dets menneskeverd - mener jeg...

Hvis jeg snakker om en som har gjort et forsøk på å ta livet av seg, vil jeg ikke "moralisere" over handlingen - men heller akseptere at det lå gode subjektive grunner til valg for handlingen. Likeledes kan det kanskje være godt for evt. etterlatte å tenke at det var sykdom som forårsaket handlingen.

Enkelte har hevdet at ingen handling er mer aggressiv mot ens medmennesker enn selvmordet... Jeg tror ikke dette alltid stemmer, men synes det er et aspekt som i en del tilfeller heller ikke skal forties.

[vil bli borte]

Jeg mener at en "frisk" person så avgjort kan begå selvmord - akkurat som svært syke kan overleve mot alle odds... Men det vanligste er vel at vedkommende har en psykisk lidelse - men det betyr ikke at sykdommen var en tilstrekkelig betingelse for utfallet. Man gjør et valg - mer eller mindre bevisst. For meg er det en vesentlig forskjell på det å ha vært psykotisk eller ikke i "gjerningsøyeblikket". Mine tanker knyttet selvmord gjelder i hovedsak for handlinger utført når man ikke er psykotisk.

For meg går det en viss forskjell på hva jeg mener prinsipielt om det å velge å ta sitt eget liv - og hva jeg tenker om en som har gjort et forsøk på nettopp dette. For en som ikke er psykotisk og som veier frem og tilbake - så ser jeg ingen grunn til å benekte at dette handler om valg - og at man som menneske også har et ansvar for de lidelser man påfører andre. Å frata et menneske ethvert ansvar for sine handlinger, er også å redusere dets menneskeverd - mener jeg...

Hvis jeg snakker om en som har gjort et forsøk på å ta livet av seg, vil jeg ikke "moralisere" over handlingen - men heller akseptere at det lå gode subjektive grunner til valg for handlingen. Likeledes kan det kanskje være godt for evt. etterlatte å tenke at det var sykdom som forårsaket handlingen.

Enkelte har hevdet at ingen handling er mer aggressiv mot ens medmennesker enn selvmordet... Jeg tror ikke dette alltid stemmer, men synes det er et aspekt som i en del tilfeller heller ikke skal forties.

Takk for svar:) Det er jo et valg, men det er ikke alltid det føles som et reelt valg.

Når det blir mørkere tenker jeg at det er like greit at jeg ble borte. Jeg er bare en feilkasus. Spørs om ikke de vil savne meg? Hvem skal de påpeke feil og mangler hos når jeg er borte?

Nå ringer psykiateren min om en liten stund. Skal si alt som det er da.

Så må jeg vell snart prøve å ta kvell. Holder på å årøve å snu døgnet mitt tilbake.Fikk ikke sove i går natt. Når klokken var halv elleve om formiddagen ble jeg så irritert på denne kroppen min, den tingen, som ikke får såve.

Må begynne å pakke tingene mine nå. Skal bort å gå på skole. Vet ikke hvordan det går. Her hvor jeg er nå har jeg en gutt som er så snill og god, holder rundt meg og lytter til meg. Er sammen med meg nesten hele dagen.

Angrer på at jeg har valgt å dra bort for å studere...

Er redd det går på dunken som det gjorde i fjor...

Akkurat i dag tenker jeg ikke så mye på døden. Jeg tenker mere på det at jeg ikke tør vise hele meg selv i behandlingen. Jeg er så redd for å bli stigmatisert med en pf. diagnose. Behandleren min sier hun ikke vil sette den, men jeg tenker: Hva om jeg viser hele meg selv. Vil hun da stigmatisere meg?

Det at jeg er så redd for at andre skal se på meg som en det er noe feil med er et av mine største problemer. JEg har alltid blitt fortalt at det er noe galt med meg.

Det er min dypeste frykt et jeg skal bli sviktet igjen og at jeg ikke kommer til å tåle det dersom det er fra en person som jeg har blottlagt hele sjela min for...

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er så ambivalent. Hun gir bare tåkesvar når jeg spør. Lurer på om jeg skal be om å få lese journalnotatene hun har på meg. Jeg kan ikke fortsette i behandling hos en person som mener det er noe grunnleggende galt med meg. Dersom jeg skulle hørt på alle som på død og liv skal påpeke feil så ville jeg ikke eksistert lengre.

Samtidig kan det vell bli en dyrekjøpt er faring dersom jeg velger å slutte og trenger hjelp igjen. Dessuten ville detvell også stigamtisere:typisk for en forstyrret pasient å avbryte behandlingen".

Vet ikke opp vet ikke ned...

[frosken]

Takk for svar:) Det er jo et valg, men det er ikke alltid det føles som et reelt valg.

Når det blir mørkere tenker jeg at det er like greit at jeg ble borte. Jeg er bare en feilkasus. Spørs om ikke de vil savne meg? Hvem skal de påpeke feil og mangler hos når jeg er borte?

Nå ringer psykiateren min om en liten stund. Skal si alt som det er da.

Så må jeg vell snart prøve å ta kvell. Holder på å årøve å snu døgnet mitt tilbake.Fikk ikke sove i går natt. Når klokken var halv elleve om formiddagen ble jeg så irritert på denne kroppen min, den tingen, som ikke får såve.

Må begynne å pakke tingene mine nå. Skal bort å gå på skole. Vet ikke hvordan det går. Her hvor jeg er nå har jeg en gutt som er så snill og god, holder rundt meg og lytter til meg. Er sammen med meg nesten hele dagen.

Angrer på at jeg har valgt å dra bort for å studere...

Er redd det går på dunken som det gjorde i fjor...

Akkurat i dag tenker jeg ikke så mye på døden. Jeg tenker mere på det at jeg ikke tør vise hele meg selv i behandlingen. Jeg er så redd for å bli stigmatisert med en pf. diagnose. Behandleren min sier hun ikke vil sette den, men jeg tenker: Hva om jeg viser hele meg selv. Vil hun da stigmatisere meg?

Det at jeg er så redd for at andre skal se på meg som en det er noe feil med er et av mine største problemer. JEg har alltid blitt fortalt at det er noe galt med meg.

Det er min dypeste frykt et jeg skal bli sviktet igjen og at jeg ikke kommer til å tåle det dersom det er fra en person som jeg har blottlagt hele sjela min for...

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er så ambivalent. Hun gir bare tåkesvar når jeg spør. Lurer på om jeg skal be om å få lese journalnotatene hun har på meg. Jeg kan ikke fortsette i behandling hos en person som mener det er noe grunnleggende galt med meg. Dersom jeg skulle hørt på alle som på død og liv skal påpeke feil så ville jeg ikke eksistert lengre.

Samtidig kan det vell bli en dyrekjøpt er faring dersom jeg velger å slutte og trenger hjelp igjen. Dessuten ville detvell også stigamtisere:typisk for en forstyrret pasient å avbryte behandlingen".

Vet ikke opp vet ikke ned...

Du er den du er - enten du skjuler det for andre eller ikke. Du er deg!

Diagnoser er i en del tilfeller kun et forsøk på å sette en merkelapp som passer best mulig på det du sliter med. Jeg er enig i at personlighetsforstyrrelsesdiagnosene i en del tilfeller kan virke stigmatiserende. Men hvis dine problemer mest ligner på det man kaller pf - så gjør de det enten du viser det til behandleren din eller ikke...

Diagnoser er ikke noe som skal spres rundt i omgangskretsen din - det er kun noe som angår deg og din behandler - samt trygdekontoret i visse sammenhenger.

Det er bra at du er opptatt av at du ikke viser hele deg i terapien. Det kan være starten på at du begynner å være mer ærlig - og du kan få større utbytte av behandlingen.

Å flytte til et nytt sted for å begynne på studier, kan være en ganske stor belastning både for folk som sliter ekstra mye og andre. Kan du fortsette i terapi selv om du flytter, slik at du har noen å prate med om det som skjer?

[ulva]

Forrige torsdag kveld tok kusinen min så mange tabletter at hun regnet med å dø. Hun er 36 år og har 3 barn. Hun skrev brev til mannen (de er nylig separert) og la seg på et annet rom enn vanlig.

Fredag morgen fant datteren hennes på ni år henne, nesten livløs, i koma. De fikk henne på sykehus, og etter 1-1,5 døgn i koma våknet hun.

En av søstrene hennes har henne hos seg nå.

Håper virkelig hun får livsmotet tilbake. Å se barna sine vokse opp, å se våren komme på ny og på ny, å kjenne at en kommer seg gjennom vanskelige perioder i livet, å kjenne varmen fra venner og familie - DET gjør vel livet verdt å leve?

Ja, men hva om det er umulig for oss å oppleve? Jeg har ikke hatt en slik opplevelse på 5-6 år, og livet var ingen fryd før den tid, heller. Jeg er enig med deg - men det du sier er jo at hun må være frisk for å bli frisk. Du peker på det som er problemet: Mangelen på livsglede og evne til å se ting positivt. Bruker hun noen medisiner? Hun kunne kanskje komme seg med anti-depressiva. Noen heldige gjør visst det. Uansett; lykke til. Håper det blir bedre tider for dere alle sammen.

[ulva]

Jeg mener at en "frisk" person så avgjort kan begå selvmord - akkurat som svært syke kan overleve mot alle odds... Men det vanligste er vel at vedkommende har en psykisk lidelse - men det betyr ikke at sykdommen var en tilstrekkelig betingelse for utfallet. Man gjør et valg - mer eller mindre bevisst. For meg er det en vesentlig forskjell på det å ha vært psykotisk eller ikke i "gjerningsøyeblikket". Mine tanker knyttet selvmord gjelder i hovedsak for handlinger utført når man ikke er psykotisk.

For meg går det en viss forskjell på hva jeg mener prinsipielt om det å velge å ta sitt eget liv - og hva jeg tenker om en som har gjort et forsøk på nettopp dette. For en som ikke er psykotisk og som veier frem og tilbake - så ser jeg ingen grunn til å benekte at dette handler om valg - og at man som menneske også har et ansvar for de lidelser man påfører andre. Å frata et menneske ethvert ansvar for sine handlinger, er også å redusere dets menneskeverd - mener jeg...

Hvis jeg snakker om en som har gjort et forsøk på å ta livet av seg, vil jeg ikke "moralisere" over handlingen - men heller akseptere at det lå gode subjektive grunner til valg for handlingen. Likeledes kan det kanskje være godt for evt. etterlatte å tenke at det var sykdom som forårsaket handlingen.

Enkelte har hevdet at ingen handling er mer aggressiv mot ens medmennesker enn selvmordet... Jeg tror ikke dette alltid stemmer, men synes det er et aspekt som i en del tilfeller heller ikke skal forties.

For meg har det hele tiden handlet om retten til å bestemme over mitt eget liv og også det ultimate valget - leve eller dø. Et menneske som ligger med umenneskelige pinsler og liten utsikt til bedring, får ofte støtte og sympati for sitt ønske om å dø. Hvorfor skal det være annerledes med psykisk lidelse? Jeg har også hatt smerter så sterke at jeg har vært sterkt psykotisk og ligget skrikende i timesvis. Men det er visst ingen som unnder meg frihet fra et slikt liv allikevel. Nei, for jeg skal jo bare ta meg sammen og ta hensyn til andre...

Siden du mener at man ikke skal velge å ta sitt eget liv av hensyn til de etterlatte; hva er så din endelige og fantastiske løsning på problemet? Ta meg som et eksempel: Jeg har slitt med psykoser hele livet, har multiple diagnoser, er alvorlig deprimert og sliter med angst. Har dissosiative symptomer som minner om epilepsi, har spiseforstyrrelser og søvnforstyrrelser. Jeg har prøvd alle medisingrupper av AD og anti-psykotika som er på markedet; også medisiner som kun fås med registreringsfritak. Jeg klarer meg kun gjennom dagen ved hjelp av tung medisinering, og har gått to ganger i uka i terapi i fire-fem år uten tegn til bedring. Jeg har søkt om ECT-behandling to ganger, og fått avslag begge gangene. Det er ingen glede i livet mitt; jeg vil helst ligge til sengs og forsvinne i meg selv. På toppen av det hele sliter jeg meg sterke psykosomatiske smerter i muskler og ledd, og har en relativt ødelagt fordøyelse etter anorektiske ungdomsår. Når jeg spør psykiateren min om hva jeg skal gjøre nå, rister han bare på hodet. Han vet ikke lenger hva han kan gjøre for å hjelpe meg, og er tom for ideer om medisiner.

Hvor lenge skal jeg leve dette livet for andres skyld? Jeg er ikke istand til å tilføre andre noe lenger; jeg er alt for ødelagt og har nok med å komme meg gjennom en vanlig dag. All rest av stahet og stolthet bruker jeg på de få timene jeg orker å bruke på sønnen min. Jeg lider av schizofreni, og får ikke mye ut av samvær med andre. De kognitive funksjonene er avtagende de siste to årene. Folk som møter meg og som ikke har sett meg på lenge, på noen år, får sjokk. De sier jeg bare er en skygge av den jeg engang var. Så hvor lenge - hvor lenge skal jeg lide for at sønnen min og mannen min ikke skal det. Tror du ikke de lider nå, når de ser hvor vondt jeg har det? Alt jeg oppnår ved å være i live er å gi falske håp om bedring som aldri kommer. Å utsette dem for å alltid måtte ta hensyn til meg, å alltid bekymre seg. Var jeg død, var det hele over. Da kunne de omsider sørge ferdig den sorgprosessen de allerede er inne i, og legge meg bak seg. De kunne starte nye liv, og få inn i livene sine nye og positive mennesker. Mennesker som ikke er schizofrene, og som alltid krever tålmodig, tid og omsorg.

Verden er ikke så enkel når det kommer til stykket, og filosofi lar seg sjelden benytte på alle livssituasjoner. Slik er det også med min.

[vil bli borte]

Du er den du er - enten du skjuler det for andre eller ikke. Du er deg!

Diagnoser er i en del tilfeller kun et forsøk på å sette en merkelapp som passer best mulig på det du sliter med. Jeg er enig i at personlighetsforstyrrelsesdiagnosene i en del tilfeller kan virke stigmatiserende. Men hvis dine problemer mest ligner på det man kaller pf - så gjør de det enten du viser det til behandleren din eller ikke...

Diagnoser er ikke noe som skal spres rundt i omgangskretsen din - det er kun noe som angår deg og din behandler - samt trygdekontoret i visse sammenhenger.

Det er bra at du er opptatt av at du ikke viser hele deg i terapien. Det kan være starten på at du begynner å være mer ærlig - og du kan få større utbytte av behandlingen.

Å flytte til et nytt sted for å begynne på studier, kan være en ganske stor belastning både for folk som sliter ekstra mye og andre. Kan du fortsette i terapi selv om du flytter, slik at du har noen å prate med om det som skjer?

Jeg har snakket med behandleren min im hvor stigmatiserende en fp. diagnose kan være. Hun sa at jeg ikke hadde noen pf. og jeg sa tilbake at dersom jeg vågte å fortelle henne om alle de rare tankene mine så ville hun ombestemme seg ang.diagnosen. Hun sa et en elik diagnose er noen man får på grunnlag av adfert ikke pga. tanker.

Så akkurat det fikk jeg roet meg litt ned på...

Jeg fortalte at selvmordstanker kom ofte nå. Vi snakket litt om det, og det lettet.

Skal i behandling på Mandag, det skal bli så godt å fåkomme di igjen. Har hatt det levelig lenge så jeg har ikke hvert det siden i mars. Men nå trenger jeg å få snakket med henne. Jeg skal åpne meg selv så mye jeg bare greier. Har så mange ting jrg har bært på alene. Nå skal jehg dele..

.

[frosken]

For meg har det hele tiden handlet om retten til å bestemme over mitt eget liv og også det ultimate valget - leve eller dø. Et menneske som ligger med umenneskelige pinsler og liten utsikt til bedring, får ofte støtte og sympati for sitt ønske om å dø. Hvorfor skal det være annerledes med psykisk lidelse? Jeg har også hatt smerter så sterke at jeg har vært sterkt psykotisk og ligget skrikende i timesvis. Men det er visst ingen som unnder meg frihet fra et slikt liv allikevel. Nei, for jeg skal jo bare ta meg sammen og ta hensyn til andre...

Siden du mener at man ikke skal velge å ta sitt eget liv av hensyn til de etterlatte; hva er så din endelige og fantastiske løsning på problemet? Ta meg som et eksempel: Jeg har slitt med psykoser hele livet, har multiple diagnoser, er alvorlig deprimert og sliter med angst. Har dissosiative symptomer som minner om epilepsi, har spiseforstyrrelser og søvnforstyrrelser. Jeg har prøvd alle medisingrupper av AD og anti-psykotika som er på markedet; også medisiner som kun fås med registreringsfritak. Jeg klarer meg kun gjennom dagen ved hjelp av tung medisinering, og har gått to ganger i uka i terapi i fire-fem år uten tegn til bedring. Jeg har søkt om ECT-behandling to ganger, og fått avslag begge gangene. Det er ingen glede i livet mitt; jeg vil helst ligge til sengs og forsvinne i meg selv. På toppen av det hele sliter jeg meg sterke psykosomatiske smerter i muskler og ledd, og har en relativt ødelagt fordøyelse etter anorektiske ungdomsår. Når jeg spør psykiateren min om hva jeg skal gjøre nå, rister han bare på hodet. Han vet ikke lenger hva han kan gjøre for å hjelpe meg, og er tom for ideer om medisiner.

Hvor lenge skal jeg leve dette livet for andres skyld? Jeg er ikke istand til å tilføre andre noe lenger; jeg er alt for ødelagt og har nok med å komme meg gjennom en vanlig dag. All rest av stahet og stolthet bruker jeg på de få timene jeg orker å bruke på sønnen min. Jeg lider av schizofreni, og får ikke mye ut av samvær med andre. De kognitive funksjonene er avtagende de siste to årene. Folk som møter meg og som ikke har sett meg på lenge, på noen år, får sjokk. De sier jeg bare er en skygge av den jeg engang var. Så hvor lenge - hvor lenge skal jeg lide for at sønnen min og mannen min ikke skal det. Tror du ikke de lider nå, når de ser hvor vondt jeg har det? Alt jeg oppnår ved å være i live er å gi falske håp om bedring som aldri kommer. Å utsette dem for å alltid måtte ta hensyn til meg, å alltid bekymre seg. Var jeg død, var det hele over. Da kunne de omsider sørge ferdig den sorgprosessen de allerede er inne i, og legge meg bak seg. De kunne starte nye liv, og få inn i livene sine nye og positive mennesker. Mennesker som ikke er schizofrene, og som alltid krever tålmodig, tid og omsorg.

Verden er ikke så enkel når det kommer til stykket, og filosofi lar seg sjelden benytte på alle livssituasjoner. Slik er det også med min.

Mitt hovedpoeng har vært at det i større eller mindre grad er et valg involvert i det å ta sitt eget liv - og at et selvmord som regel påfører andre mennesker stor smerte. Jeg har snakket med mennesker som har opplevd at deres foreldre har tatt sitt eget liv - og som føler at det har påvirket deres liv dramatisk.

Det betyr ikke at jeg vil frata deg og andre retten til selv å bestemme. Såfremt man ikke er psykotisk eller akutt har blitt suicidal slik at behandling ennå ikke er prøvd, så mener jeg at den enkelte til syvende og sist har rett til å bestemme selv. Men selv om man har rett til å bestemme, så kan man ikke kreve at andre mennesker skal synes at det å velge selvmord er greit.

Det finnes situasjoner hvor jeg vil ha stor forståelse for at selvmord velges.

Når det gjelder deg, ulva, så har jeg selvfølgelig ingen enkle løsninger å komme med. Men jeg tenker at du ennå er ung, du har nettopp fått en diagnose som kanskje vil styre behandlingen din inn i et litt annet spor - og som en annen sa til deg for noen dager siden, så virker det nærliggende å tro at til tross for din enorme smerte så er kanskje prognosen allikevel god... Jeg kjenner en dame som har tilbragt flere år på psykehus, og som først når hun nærmet seg 40 år fikk et leveverdig liv. Hun er glad hun fortsatt er i livet.

[Hawkwind]

Som så veldig mange som har eller har hatt selvmordstanker, rasjonaliserer du situasjonen for å rettferdiggjøre de valg du tenker på å foreta.

Kjenner meg igjen i dette.

Og når man først har begynt på denne karusellen, er det dessverre vanskelig å komme ut av denne igjen.

Skulle man komme til et punkt hvor livet ser bedre ut; er man nødt til å innrømme en del negative aspekter ved ens egen personlighet - man må innse hvem og hva man er og har vært.

Da kan det for en del mennesker være enklere å synke ned i avgrunnen igjen - fordi det tross alt er lettere å håndtere den situasjonen enn det er å måte erkjenne de rasjonaliseringer man foretatt tidligere.

Det er ihvertfall min lille erfaring på dette området.

[Gjest Dalli]

Hei, du!

Jeg støtter innlegget ditt. Har tenkt akkkurat disse tankene du beskriver om og om igjen. Gjør det fortsatt.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er eller noe, men det har vel lite å si.

Men jeg håper du kommer deg igjennom dette istedet for å velge "siste" utvei.

Innlegget ditt var nesten som om jeg skulle skrevet det selv. Godt å se at noen kan sett ord på det en selv tenker. Vær så snill å ikke gi opp. Min grunn til ikke å gi opp er dyra mine. Håper du finner en god grunn også. Ønsker deg alt godt!

*klem*